: Philips Fidelio X2

Mange tenker ikke over det, men hodetelefonene som passer perfekt til mobilen når man er på farten, er ikke nødvendigvis de beste til hjemmebruk. Mens bærbare hodetelefoner passer godt utendørs, fordi de har lukkede øreklokker og holder støyen ute, er de av samme årsak litt for lukkede til hjemmebruk. Da kan lyden oppleves som trykkende etter en stund, og i tillegg er små øreputer ikke like komfortable som store puter.

Som Philips Fidelio X2 har. De er også åpne, hvilket betyr at de 50 mm nye elementene som leverer lyden, sitter i et åpent kammer. Ulempen med åpne klokker kan være litt for slank bass og at andre hører musikken du spiller. De lekker lyd, altså.

Men Philips viste at de hadde løsningen på det første problemet i forgjengeren Fidelio X1. Som til forveksling er lik X2 vi tester her. Designet er nesten likt, med små kosmetiske endringer på nykommeren. Men tross at X2 har helt nye elementer, har de bevart forgjengerens fyldige bass og varme klang.

Her får man også en avtakbar tre meters lang kabel lekkert trukket i stoff, men nå med 3,5 mm plugg og 6,3 mm adapter. I stedet for omvendt. De deilige, tykke stoffkledde øreputene er beholdt, men er endelig avtakbare, og det største minuset er adressert gjennom lavere vekt på X2. I tillegg er hodebøylen større, noe som gir bedre plass på innsiden.

 

Finjustert klang
Helt nye 50 mm store elementer med nye komposittmembraner og neodymiummagneter, har fått forbedret demping og gir i følge Philips en jevnere frekvensrespons i mellomtone og diskant. Elementene er vinklet mot øret for å dempe refleksjoner i ytterøret, og siden vi snakker åpne hodetelefoner, lekker det mye lyd fra øreklokkene.

I en direkte sammenligning med forgjengeren X1, merker man umiddelbart at de tekniske endringene har gjort X2 til en bedre hodetelefon. Forbedringene er særlig merkbar på vokaler og blåseinstrumenter, symbaler og de finere nyansene i diskanten. Som er mer distinkt og tydelig. Lydbildet er stadig vekk fyldig, men bassen er strammere og balansen bedre.

Selv om jeg startet testen med en iPhone 6 – siden X2 har 3,5 mm plugg, var det klart at de kom til sin rett først når de var koblet til en forsterker. Den foretrukne i så måte, var McIntosh MHA100, som er en meget habil hodetelefonforsterker med valgbar utgangsimpedans. En fiolinkonsert av Mendelssohn med Viktoria Mullova, viste tydelig hvor mye mer åpen og detaljrik lyden ble med X2. Klangen fra strykerne var mye rikere og løftet bedre frem i lydbildet.

Georg Soltis Decca-innspilling med Mozarts Requiem – med Cecilia Bartoli, Aurleen Augér og Wiens operakor, er nok et eksempel på forbedringene i X2. Her er ikke bare koret bedre fokusert, perspektivet er også større.

Litt R&B? Anthony Hamiltons Mama Knew Love, braker løs med en massiv dypbass som kan rive i filler små membraner. I X1 blir bassen for mektig, mens den i X2 er bedre balansert mot mellomtonen. Men vær forsiktig med volumet. Mark Lanegans versjon av Bob Dylans The Man in The Long Black Coat, er skremmende nært å trenge inn under skallen. Mannens røst er fremragende gjengitt i de store åpne klokkene.

De nye Fidelio X2 er som forgjengeren, en skarpslipt utfordrer til Sennheiser Momentum, men også NAD Viso HP50, B&W P7 og egentlig også dyrere hodetelefoner.  De er ikke egnet til bærbart bruk, men til hjemmebruk er X2 en opplagt kandidat og et av de beste valgene man kan gjøre. De spiller så deilig uanstrengt og er så komfortable, at man har lyst til å ha dem på lenge – lengre enn man kan med mange av konkurrentenes hodetelefoner.