Anmeldelse: Paradise

Grunnleggeren av Cistercienserordenen, Bernhard av Clairvaux, er blant annet kjent for følgende bevingede sitat:

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.

Etter å ha sett den nye Disney+-serien Paradise føler vi trang til å modifisere sitatet en smule, til: «Veien til paradis er brolagt med gode intensjoner.»

For om intensjonene visstnok er gode, og muligens også velbegrunnede, så er det til gangs noe som skurrer i pittoreske Paradise.

 

Sin sterkeste serie

Fra 2016-2022 var New Jerseys egen Dan Fogelman serieskaper for den romantiske dramaserien This is Us, deretter gikk han videre til megasuksessen Only Murders in the Bulding.

Når han nå nok en gang samarbeider med Disney+/Hulu serverer han oss sin sterkeste serie så langt.

Også manuset til Paradise er ført i pennen av selvsamme Fogelman, og det er blitt en kompromissløs, fascinerende dramathriller med bunnsolid kvalitet i alle ledd.

Ugler i mosen

Vi tas med til en tilsynelatende fullstendig gjennomsnittlig amerikansk forstadssmåby, der parkene er grønne, plenene perfekte, det amerikanske flagget vaier i morgenbrisen, fuglene kvitrer og de vakre villaene står linet opp på rekk og rad.

Solen skinner og fred og fordragelighet hersker.

I et av byens mest storslåtte herskapshus, godt bevoktet av Secret service befinner president Bradford (James Marsden, Westworld) seg. Hans fremste mann blant sikkerhetsagentene er den erfarne Xavier Collins (Sterling K. Brown, American Fiction).

Xavier er enkemann med to tenåringsbarn og har et tett, dog noget anstrengt, forhold til den joviale, morgenkåpekledde, whiskeydrikkende presidenten. Vi aner raskt at de har noe uoppgjort fra fortiden, og at det bak den perfekte fasaden skjuler seg noe råttent – som ikke tåler dagens lys.

Når så Bradford brutalt blir myrdet rettes mistanken umiddelbart mot Xavier…

Begravet i fortiden

Uten å avsløre for mye av det intrikate plottet kan vi avsløre at en større naturkatastrofe har tvunget den amerikanske regjeringen til noen, mildt sagt, kontroversielle grep.

I det paradiset de nå befinner seg er det en desillusjonert president vi møter, som i tillegg har et skrantende ekteskap, et svært anstrengt forhold til sin dominerende, demente milliardærfar (Gerald McRaney), en sønn som forakter ham og et eskalerende alkoholproblem.

På toppen av det hele er han under press fra oligarkene i byene, de mange milliardærene som forventer «avkastning» fra sin investering – i fremste rekke representert ved den herlig kyniske tech-billionæren «Sinatra» (Julianne Nicholson). Et lille enigma i seg selv.

For å døyve hverdagens harde realiteter drukner presidenten sine sorger i stadig mer sprit, en klassiker fra CD-samlingen sin og nattlig sengehygge med en Secret service-agent.

Alle har noe de skjuler, og en sorg de bærer på – fra en fortid som var adskillig lysere.

Fogelman lar det fascinerende skrekkscenarioet avsløres bit for bit, mens vi får stadig større deler fra puslespillet i form av klipp fra fortiden. Biter som hver for seg ikke betyr så meget, men satt i sammenheng gir oss den store aha-opplevelsen.

Sitrende ubehag

Fogelman, og hele teamet bak, har maktet å skape et vedvarende, sitrende ubehag rundt hele samfunnet og karakterene. Det er konstant noe litt uspesifiserbart som lusker i bakgrunn, som ikke tåler dagens lys. Noe vi nesten ikke har sett, på samme nivå, siden Maratonmannen.

Hvordan er de havnet her? Hvorfor er de havnet her? Hva vet egentlig innbyggerne om den verdenen de lever i? Og hvem i all verden er det egentlig som trekker i trådene?

Sterling K. Brown (This is Us) gjør en formidabel skuespillerinnsats som den komplekse agenten. En agent som åpenbart har hodet på rett plass og stålkontroll på sitt moralske kompass.

Samtidig bærer verdens sorger og bekymringer på sine skuldre, og har et ekstremt uttrykksfullt ansikt som innbitt avslører hva han egentlig tenker. Når hans eneste venn, agent-kollegaen (Jon Beavers) mistenkes for drapet er hans verden i ferd med å kollapse.

I tillegg drasser han rundt på en utrøstelig sorg og en livskraftig rettferdighetssans; han lar seg ikke avlede med floskler og tomme løfter, men forlanger sannheten på bordet. Man kan han, og de tilsynelatende lykkelige innbyggerne, takle den?

 

Hemmeligheter og dulgt bedrag

Ved hjelp av et fengende, og talende, musikkspor (der klassikere fra 1990-tallet nytolkes) suger Fogelman oss inn i alle karakterens mørke hemmeligheter. Karakterer han bygger opp over tid, og som er så langt fra stereotype sjablonger som vi ofte ser i generiske strømmeserier.

For en knapp uke siden inntok (dessverre) Donald J. Trump nok en gang Det hvite hus – vi er overbevist om at den perfekt uperfekte president Bradford vill feid ham av banen i det virkelige liv.

Med lekne referanser fra filmer som Die Hard og Terminator bygger Fogelman et ekte serieunivers med karakterer vi bryr oss om, heier på eller ønsker en snarlig død. Samtidig er (de fleste) såpass mangefasetterte at de er mer grånyanserte enn eklatant gode eller onde.

På toppen av det hele evner serien å si noe om vår egen samtid, der noen få billionærer helt på toppen av samfunnspyramiden (Musk & Co) tror de eier verden og forventer at vi alle danser etter deres pipe.

Oligarkene får stadig mer makt og innflytelse over samfunnets utvikling, og kan kjøpe seg den makten. Nicholson (Mare of Easttown) er glimrende i Paradise på dette planet, og som i tillegg lever i den behagelige selvfornektelsen av hvilket monster hun egentlig er.

Hvilke beveggrunner de enkelte har aner vi til å begynne med ikke, ei heller om det er noen vår protagonist kan stole helt og fullt på. Heri ligger kjernen til Paradises suksess.

For enkelte vil nok seriens start føles noe seig, men det er kun fordi det tar tid å etablere et såpass komplekst univers. Tempoet skrus definitivt opp etter som handlingen skrider frem. Seks gnistrende stjerner til en sjokkerende bra dramathriller, som igjen plasserer Disney+ i fremste rekke i strømmekampen.

Sesong 1 av Paradise får sin strømmepremiere den 28. januar; da slippes de tre første episodene. Anmeldelsen er basert på de syv første (av totalt åtte) episodene. Sesongfinalen kommer først den 4. mars.