TEST: Linn 150

En helt ny generasjon høyttalere fra Linn, så nylig dagens lys. I seg selv er det ikke noe oppsiktsvekkende. Nye høyttalere skvetter opp i alle retninger, hele tiden. De fleste av dem er nokså forgjengelige, men noe av dem setter spor etter seg. 

Som Linn 119 gjorde mot slutten av 2024. En kompakt toveis høyttaler, støpt i samme form som de fleste små toveis høyttalere. Men akkurat disse, klarte å holde på oppmerksomheten lengre enn de fleste småhøyttalerne jeg har testet. 

Med fare for å høres blasert ut, det er godt gjort. For det er ikke få høyttalere som er innom testbenken i løpet av ett år. 

De små 119-modellene leverte et mye større lydbilde enn man skulle tro, og de har en voksen bassgjengivelse, størrelsen tatt i betraktning. I tillegg spiller de med en naturlig varme, og klangen er fyldig samtidig som de leverer god innsikt til musikken. Det de ikke har, er naturligvis dypbass av noe slag, og størrelsen begrenser lydtrykket man kan oppnå.

Men de kan oppgraderes til aktiv drift, og det påvirker lyden i positiv retning. Akkurat dét fikk jeg ikke testet på 119, men på de gulvstående 150, fikk jeg etter noen uker konvertert høyttalerne til aktiv drift.

Linn 150

De to høyttalermodellene ble begge lansert mot slutten av 2024, og representerer som nevnt en ny generasjon Linn-høyttalere. Den gulvstående 150 deler to av elementene med den kompakte 119, men det én meter høye kabinettet huser også et 19 cm stort basselement. 

Øverst på fronten finner man en den samme pæreformede platen som på 119. Med en 13 cm mellomtone og en 19 mm diskant, fra norske SEAS. Det 19 cm store basselementet, er en større utgave av mellomtonen. Med samme type Nextel-belagt papirfibermembran, og basselementet sitter i et kammer, som munner ut i en bassrefleksport i bunnen av kabinettet. Som har en bunnplate montert med et par cm klaring til bassporten. 

På baksiden av de 32 cm dype kabinettet, har høyttalerne tre kabelterminaler, med skinner mellom. Fjerner man skinnene, kan man bi-wire, tri-wire, bi-ampe, eller tri-ampe, ettersom hva man foretrekker. Linn har allerede lagt opp til det siste, med aktiv drift på alle tre elementene.

Aktiv drift

Ikke i form av en forsterkermodul som skal monteres inni eller utenpå, men Linns Selekt-system er navet i enten en passiv eller aktiv løsning. Man kan for eksempel starte med et par passive 150, som her, og senere oppgradere til aktiv drift, med en Selekt DSM. Som er en integrert forsterker, med fleksible utbyggingsmuligheter. Setter man inn tre forsterkermoduler i stedet for bare én, kan man drive alle tre elementene med hver sin forsterker.

Installasjonen gjøres av en Linn-forhandler. Som skrur ut basselementet, for å flytte kablene på delefilteret fra passiv til aktiv drift, så kobler man en kabel med tre par ledninger til, og så har man aktiv drift av høyttalerne, med aktiv deling til hvert element.

Det gir enda bedre lyd fra høyttalerne, men det kommer jeg straks tilbake til.

Konkurrenter

Det er ikke mange høyttalere i samme klasse som 150-ene, som kan konverteres fra passiv til aktiv drift. Men ser vi på hva som finnes av passive gulvhøyttalere i samme klasse som 150, så er utvalget større. De nye Dali Rubikore 8 er et alternativ, men selv om prisen er den samme, er de betydelig større og krever mer plass. Det samme gjelder KEF R11 Meta – som også sparer deg for noen tusenlapper, og de nydelige Sonus faber Sonetto V G2. 

Alle disse er svært velspillende gulvhøyttalere, men det er bare Linn 150 som kan oppgraderes med aktiv drift, skulle man ønske det.

Om det er en fordel eller en ulempe, kommer an på hva man slags krav man prioriterer ved valg av høyttalere.

Lyden i rommet

Linn 150 er utvilsomt den av disse som det er enklest å finne gulvplass til. I mitt testrom var 85 cm til bakveggen tilnærmet optimalt, med de kan stå nærmere bakveggen. Det er ikke like lett å få til med et par R11 Meta, eller Rubikore 8, som begge har store bassporter på baksiden.

Med høyttalerne på plass, og med moderat vinkling innover, koblet jeg høyttalerne til den eminente Denon PMA-3000NE. En av våre nylige favoritter blant integrerte forsterkere i sin klasse. Jeg koblet senere til en av våre referanseforsterkere under 100.000 kr, Yamaha A-S3200, og mot slutten av testen av høyttalerne, også en Linn Selekt DSM. Men den kommer i en egen test, så her er det bare å henge med.

Høyttalerne går en halv oktav dypere i bassen enn de små 119. 38 Hz sier Linn, og den relativt lave følsomheten på 86 dB, og impedansen på 4 Ohm, betyr at høyttalerne ikke er blant de mest lettdrevne der ute.

Mens selv om de ikke på noen måte kan sammenlignes med et par lettdrevne Klipsch Forte IV (99 dB og 8 Ohm), oppleves de ikke som særlig tungdrevne. 

Det var ikke noe problem å få et seriøst lydtrykk i et 35 kvm sort rom, og den 80 W kraftige Denon PMA-3000NE, hadde full kontroll over høyttalerne hele veien fra lavmælt triojazz, til live blåserfunk.

Klipsch-høyttalerne vi naturligvis spille høyere med enda mer vekt i bassen, og et par KEF R11 Meta er enda bedre fokusert. Men, og det er et men med stor betydning: 150-ene spiller større enn de faktisk er – og like viktig, de har mer enn tilstrekkelig vekt i bassen til at Sades Turn My Back On You lyder så heftig som opprinnelig tenkt. 

Større lydbilde og bedre dynamikk

Selv om det er urettferdig å sammenligne med et par 119, er det likevel naturlig. Fordi de deler den samme teknikken, minus basselementet og kabinettstørrelsen. Og her er det viktig å understreke, at et par 150 ikke høres ut som et par 119, bare med mer bass.

Den halve oktaven ekstra i bassen, gir seg hørbare utslag på skala, dybde, og klang. 

Det er mer klangbunn i vokaler og instrumenter, og det er ikke bare bassen på Sades Turn My Back On You, som lyder tøffere og mer dynamisk. Kontrabass, slagverk, piano og klaver, får alle mer vekt bak tonene. For eksempel hører man langt mer til tonestrukturen i bassporet på albumet Polarity med Jan Gunnar Hoff ensemble, og Steinway-klaveret går dypere med mer klang fra de dypeste tonene.

Man kan naturligvis spille høyere enn man kan med et par 119, men på lavt til moderat volum, legger man fort merke til at et par 150 også fyller rommet langt bedre. Legger man seg fem hakk opp på volumkontrollen, vokser lydbildet, og det er lettere å følge rytmen på låter som Ezra Collectives God Gave Me Feet For Dancing.

Ok, opptaket av Boom Boom Boom, med John Lee Hooker, er ikke det beste, det svinger som bare det her. Og dét er tross alt poenget. At høyttalerne klare å formidle energien. Med Rumers og Redtenbacher’s Funkestra på Saving Grace, får man lydbildet langt ut i rommet. Man sitter rett og slett rett foran scenen, eller midt i studioet, alt etter som. Men poenget er at høyttalerne leverer en forbilledlig gjenskapt versjon av det som havnet på opptaket den gang da. 

Den utpreget rytmiske Prince Eugene, med James Brandon Lewis, har et saksofonspor liggende foran et komplekst lydbilde. Med slagverk og perkusjon, som den dominerende rytmiske faktoren. Akkurat her kunne jeg tenke meg litt mer vekt i bassen, et ekstra basselement hadde kanskje oppfylt ønsket, og som på 119 før dem, savner jeg litt luft øverst i diskanten. Men Linn-høyttalerne mangler fint lite annet. Den dynamiske kontrasten er glimrende, og høyttalerne lyder alltid fokusert og åpent.

Konklusjon

Linn 150 er mer enn et par gulvstående Linn 119, med et ekstra basselement. De står støtt på egen sokkel, og bygger videre på de fine kvalitetene til de små 119. Man får den samme evnen til å slippe musikken ut, og klangen er relativt nøytral hele veien, men et par 150 leverer musikken med en helt annen vekt, skala og dynamikk. Som 119, er de godt balansert, og det er mer enn tilstrekkelig med gjennomsiktighet her, til at man får god innsikt i musikken på opptaket. Det kan vi for så vidt si om andre høyttalere i samme klasse, men med et par 150 får man muligheten for å kunne oppgradere med full aktiv drift, og få enda bedre lyd enn man får med et par passive 150. Det er noe å tenke på.