TEST: Fujifilm XF 500mm f5.6 R LM OIS WR

Hvis det er sant at etterspørselen etter lange teleobjektiver bare øker, er det ikke rart at Fujifilm slipper en 500mm tele. Det er en brennvidde de ikke har hatt i katalogen, og fotografer som har lett etter utstyr til fuglefotografering for eksempel, har måtte finne det hos andre produsenter. Det nærmeste man har kommet hos Fujifilm, er en kostbar og tung 200mm f2, og i nyere tid, en 150-600mm zoom. Med lysstyrke f5,6 til f8.

Som man ser, er det et hull her, som i stor grad fylles av XF 500mm f5.6 R LM OIS WR. Brennvidden tilsvarer 762mm på et fullformatkamera, og det er mer enn tilstrekkelig for å få bilder av fugler. Eller andre ville dyr.

Skulle man behøve enda mer rekkevidde, kan man sette på en 2 x telekonverter, og doble brennvidden. Og lysstyrken. Noe som vil by på et par utfordringer, som langt på vei godt lys, og et stativ vil løse. Men man vil likevel ende med svak lysstyrke, og redusert lysgjennomslipp vil også by på utfordringer for fokuspresisjonen til objektivet. 

Vanligvis betyr en 500/5.6 et stort og tungt objektiv, men Fuji-objektivet er bare 1,33 kg tungt, og 25 cm langt. Pluss solblender. 

Fujifilm XF 500mm f5.6 er laget for Fujis kameraer med 40 Mp bildebrikker, X-H2, X-T50 og X-T5, og objektivet skal takle høyoppløst videoopptak i 8K også. 

På et Fujifilm X-H2 balanserer det objektivet godt i hendene, og vekten tipper ikke to kilo. Et avtakbart stativfeste med Arca Swiss-plate integrert, kan fungere som bærehåndtak når man flytter objektivet. Som har blenderring, fokusring, og programmerbare knapper. På siden har det også brytere for fokusmodus, bildestabilisering og begrensning av fokusområdet fra 5 meter. 

Det er også remfester på objektivet, som er værtettet og tar 95 mm filtre foran et linseelement som er belagt med Fujis Super EBC-belegg. Solblenderen har en praktisk luke på siden, for de som trenger å komme til et ND- eller polarisasjonsfilter.

Den integrerte optiske bildestabilisatoren dekker 5,5 eksponeringstrinn, og fokusgruppen styres av lineære motorer.

Fokuspresisjon

Det er mye glass her. 21 linseelementer er fordelt på 14 grupper, med blant annet Super ED- og ED-glass for jevnt høy skarphet på alle blendere. 

I seg selv har det liten verdi, dersom man ikke klarer å holde objektivet stille når utløserknappen trykkes ned. Hvis man fotograferer håndholdt, blir bildestabilisatoren viktig for skarpheten, men å panorere med så trange brennvidder, byr virkelig på en utfordring. Bildevinkelen er så smal at fuglen fort forsvinner fra søkeren når man panorerer. Kameraet må stilles på følgefokus, og i fokusmenyen må man velge fugl. Jeg anbefaler at man velger bredt fokusfelt, og gjerne maks sporingsfølsomhet i menyen.

Men det er ikke alltid man trenger følgefokus og maks skuddhastighet. Da setter man kameraet på et stativ og velger enten manuell fokus, eller singlefokus. Så er det bare å knipse i vei.

Det viste seg fort at autofokusen er kjapp og presis, det er kun følgefokus som er en utfordring. Fuji hevder en fokusrespons på lave 0,33 sekunder – målt med fasedetekterende autofokus på et X-T4 i high performance modus. På et X-H2 med nyeste fastvare (5.10), låste objektivet fokus umiddelbart. Den lange brennvidden var sjelden et problem, for bildestabilisatoren holdt motivet stødig i søkeren. 

Og selv i søkeren, var det mulig å se at dette ble det skarpe bilder av.

Optisk skarphet

Det er liten tvil om at Fuji har lykkes med Fujifilm XF 500mm. Den optiske ytelsen er fremragende for en så ekstrem tele, med jevn skarphet, minimal fortegning og ikke noe synlig lystap i hjørnene – vignettering. Skarpheten er god allerede på blender f5.6, og jevn opp til f16. Men forskjellen er marginal, og gledelig nok er objektivet ikke følsomt for ghosting eller strølys.

500-en kan knapt kalles noe portrettobjektiv, men det kan faktisk brukes til makrobilder. Til en viss grad hvert fall. Nærgrensen på nesten tre meter setter en markert begrensning, men med 500mm (762mm) til rådighet, kommer man tett på fuglene. Men også blomster og vekster i nær og fjern natur. 

Jeg er ikke sikker på om jeg ville valgt 500-en til sport. Bildevinkelen er for smal til det meste av sport, og lysstyrken legger sine klare begrensninger for fotografering av innendørs sporter, men til dyreliv og natur er det perfekt.

Konklusjon

Fujifilm XF 500mm f5.6 er ikke bare en ekstrem tele, det er også det eneste alternativet tilgjengelig over 200mm i Fujifilms kataloger. Telezoomer som XF 150-600mm, 100-400mm, ikke medregnet. Den kompakte XF 200mm f2.0 er et bedre valg til sport, særlig innendørs, og en XF 300mm f2.8 ville vært et kjærkomment kompromiss mellom den for noen korte 200-en, og den ekstreme 500-en. Som altså dekker samme område som en 305mm og en 762mm tele for fullformat. En 300mm midt mellom dem, ville dekket 457mm. Men tilbake til Fujifilm XF 500mm f5.6. Som tele, først og fremst til Fuji-fotografer som har savnet et objektiv som er egnet til fuglefotografering, er det tett på perfekt.