Om batteriet i fossilbilen vår begynner å bli dårlig, er det ikke noe som hindrer oss i å kjøre til nærmeste bildelforhandler, kjøpe et nytt og bytte det selv. Neste gang vi besøker merkeverkstedet, kommer de ikke til å dra inn garantien på bilen vår på grunn av piratdeler. Og når vi har bilen til Statens vegvesen, blir den ikke underkjent bare fordi et annen verksted enn merkeverkstedet har byttet deler på den. Det ville ha vært helt bisart.
Likevel er det akkurat slik det har vært med hjemmeelektronikk, og spesielt mobiltelefoner. Forseglinger med ordene ”warranty void if removed”, altså at garantien annulleres om man har brutt klistremerket, er hverdagsmat. Man benytter ofte uvanlige skruer som krever spesialverktøy, og limer fast komponenter. Produsentene selger hverken reservedeler eller reparasjonsguider. Og bruker man det ulisensierte mobilverkstedet på hjørnet, blir det ofte mer eller mindre store problemer.
Right to repair
Det har lenge vært opprørte konsumenter som har ønsket å reparere produkter som de har kjøpt. Dette kulminerte under pandemien, da mange verksteder var stengt og det var vanskelig å få tak i reservedeler, til og med for medisinsk utstyr på sykehusene. I 2021 lovpåla Frankrike at produkter må ha poeng for hvor reparerbare de er (faktisk inspirert av iFixits poengskala). Det samme året krevde britisk lov at produsentene måtte sørge for å ha instruksjoner og reservedeler i ti år for dyrere hjemmeelektronikk og hvitevarer. Året etter innførte New York Digital Fair Repair Act, som så ble fulgt opp av mange delstater. I år innførte EU et antall regler som skal tilrettelegge for selvreparasjon, men det har ennå ikke blitt lovfestet.
Takket være at disse strenge reglene ble innført, og at det ser ut til å bli lovpålagt i Vesten, har produsentene blitt tvunget til å tilpasse seg. Sist sommer kunngjorde Samsung at de utvider selvreparasjonsprogrammet fra Korea til Europa, og samtidig meddelte Apple at de ekspanderte programmet sitt fra USA til Europa. Lysende nyheter for konsumentene, ikke sant.
Å reparere mobilen selv
Fremst på barrikadene for å tillate selvreparasjon har det amerikanske selskapet iFixit stått. Naturligvis av egeninteresse da de selger reservedeler, instruksjoner og verktøy. Men deres videoer hvor de åpner nye elektronikkprodukter, har fått stor oppmerksomhet. Dette har satt fart på debatten når man ser hvor latterlig vanskelig det er å bare åpne mange produkter.
Ved hjelp av deres instruksjonsvideoer kan man se at man i mange tilfeller må varme opp limet som holder fast skjermen, og så dra i den med sugepropp mens man vrir på mellomrommet. Deretter må man skru bort en mengde minimale skruer, forsiktig dra løs ledningenes kontakter, og iblant dra ganske voldsomt i limstenger for å løsne batterier. Ikke noe for den som ikke er vant til å skru ting fra hverandre, eller som ikke er klar for å risikere at reparasjonen har ødelagt noe mer.
Spørsmålet er hvordan de to mobilgigantene Apple og Samsung har løst dette? Vi har tatt en nærmere titt, og oppdaget at de har gått så langt det går i helt ulike retninger. Begge tilnærmingene lager problemer for den vanlige konsumenten, men av helt ulike grunner.
Samsung
Overraskende nok har Samsung stort sett kopiert iFixits opplegg. Man kjøper deler, nødvendig verktøy om man ikke allerede har dem, og en instruksjon. Som eksempel tar vi en passe gammel Samsung Galaxy S21 hvor de vanligste reservedelene trolig er skjermen og batteriet. Spesielt da de sitter sammen og utgjør én reservedel. Delen kan naturligvis fås i de fargene som mobilen ble solgt i en gang i tiden. For dette vil Samsung ha 171 euro, drøyt 2000 kroner, og knappe 2400 kroner om man trenger verktøyene.
Det føles på den ene siden billig om man sammenligner med hva det koster å la Samsungs verksted reparere den for deg. Men det er ikke så billig med tanke på at det er omtrent det man må betale for en brukt telefon som har en hel skjerm. Men fremfor alt setter vi et sterkt spørsmål til hvem som egentlig gir seg i kast med en slik reparasjon hjemme på kjøkkenbenken? Etter å ha studert instruksjonsvideoen hvor man går gjennom demontering av mobilen, hadde vi selv aldri ha gitt oss i kast med dette, med tanke på hvor stor risiko det er for at noe går feil. iFixits instruksjon inneholder 50 (femti) steg. Urimelig.
Apple
Det kaliforniske selskapet er kjent for å være perfeksjonister som ikke overlater noe til tilfeldighetene. Det samme gjelder deres reparasjonsprogram. Også her bestiller man deler og verktøy, men med den forskjellen at man anbefales å leie verktøyene, siden de ellers koster 5300(!) kroner. Leien koster ‘’bare’’ 632 kroner. Grunnen er at man benytter samme verktøy og deler som i Apples verksted. Det er flere maskiner som automatisk appliserer riktig varme på riktig sted i passende lang tid, og presser på riktig sted med riktig kraft.
Fordelen med Apples metode er at vi kunne tenke oss å begi oss ut på en slik reparasjon. Selv om skjermbyttet inneholder 33 stegs demontering, og så 29 stegs remontering. Etter å ha studert en video ser det veldig gjennomtenkt og sikkert ut. Naturligvis forutsetter det at man er litt hendig og ikke får panikk når man skrur noe i stykker. Problemet er at det ikke er økonomisk forsvarlig i det hele tatt. En ny skjerm til iPhone 13 koster 3999 kroner og et batteri 1179 kroner. Saken er at det koster like mye å få skjermen byttet av Apple. Uten verktøysleie. Og da slipper man alle problemene.
Hvem er selvreparasjonen til for?
Det er ganske åpenbart at det ikke er for den vanlige konsumenten. Enten er mobilreparasjonen så vanskelig og risikofylt at bare en ekspert bør gå for det. Eller så er deler og verktøy så dyre at det er billigere og enklere å overlate mobilen til reparasjon.
Reparasjonsprogrammene eksisterer fordi selskapene har blitt tvunget til det av eksisterende eller kommende lovgivning. Ved deres eksistens slipper selskapene kritikk og kan ikke bli stevnet av konsumentorganisasjoner. At de så er urimelige, er en helt annen sak.