Hi-Fi skolen del 1

Hi-fi er en fantastisk hobby, og med det rette utstyret (som ikke nødvendigvis trenger å være kostbart), kan du få helt nye opplevelser med yndlingsmusikken din. Men hva må man kjøpe for å komme i gang? Og hvordan bør det settes sammen? Det er ikke vanskelig – men det er ikke nødvendigvis alt som virker logisk.

Her finner du alle de svarene vi selv hadde ønsket at noen hadde gitt oss den gangen vi selv var nybegynnere i Hi-Fi-verden. Velkommen til Hi-Fi-skolen!

og motoren. All lyden som skal ut av anlegget, skal først inn gjennom forsterkeren. Og som navnet tilsier, forsterker den lyden fra signalkildene (platespiller, streamer, TV, med mer) til et nivå som kan drive en høyttaler.

Det finner du i fronten

I fronten av en typisk stereoforsterker finner man en volumknapp til lydstyrkeregulering, en tonekontroll som kan forsterke eller dempe bassen og diskanten, samt en inngangsvelger som med en eller flere knapper kan bestemme hvilken av signalkildene (CD, platespiller, med mer) som skal lyttes til. Man kan normalt bare lytte til én lydkilde av gangen.

En på/av-knapp finner man normalt også på forsiden, samt kanskje en mute-knapp, som midlertidig avbryter lyden uten å slå av forsterkeren. Hvis lyden i de to kanalene ikke er like sterk, kan en balansekontroll justere forholdet mellom de to. De fleste forsterkere har også en hodetelefonutgang i fronten så man lett kan koble til hodetelefonene. Ofte avbrytes lyden i høyttalerne når hodetelefonene kobles til.

Nesten alle moderne forsterkere har en fjernkontroll hvor alle funksjonene kan styres i ro og mak fra godstolen. Men prinsippet er det samme.

Signalkilder, innganger og utganger

Ser man på baksiden av forsterkeren, kan det være forvirrende. Men det er ikke så komplisert som det kan se ut. For det første skal du legge merke til at de fleste av de mange forgylte kontaktene er innganger, mens andre er utganger.

Den letteste måten å forstå forsterkeren på er å følge signalet hele veien fra start til slutt. Hvis du vil spille vinylplater, starter signalet i pickupen. Via platespillerens kabel kommer det inn i platespillerinngangen (normalt merket phono). Hvis inngangsvelgeren også er satt til phono, får signalet nå lov til å løpe videre gjennom forsterkeren.

Platespillerinngangen

Vær klar over at platespillerinngangen virker på en annen måte enn alle andre. For det første har den høyere forsterkning, da signalet fra pickupen er mye svakere enn fra de andre signalkildene. For det andre forsterkes de dype tonene mye mer enn de høye.

Platespillerinngangen følger den såkalte RIAA-frekvenskurven som (nesten) alle vinylplater er innspilt etter. Det skyldes de fysiske begrensningene i vinylmediet: Hvis de dype tonene skulle skjæres ved fullt nivå, ville utsvingene i rillen bli så store at pickup-nålen ikke kunne følge dem. Og dempingen i diskanten ved avspilling begrenser platestøyen.

Hvis du vil koble en platespiller til en forsterker uten en phono-inngang, må du ha en separat platespillerforsterker (phono-trinn), eller det må være innebygd i platespilleren. Mange ”begynner-platespillere” har innebygd phono-trinn.

Linjeinnganger

De fleste forsterkere har flere såkalte linjeinnganger. De vil typisk være merket ”CD”, ”Tuner” og ”Aux”. I motsetning til platespillerinngangen, som bare er beregnet til ett formål, kan de øvrige inngangene normalt brukes til de signalkildene du måtte ønske.

Det er derfor uten betydning om du setter CD-spilleren i CD-inngangen eller Aux-inngangen. Og du kan alltids koble til en musikstreamer, selv om forsterkeren ikke har en inngang med det navnet. Så lenge du husker hva du plasserte hvor når du skrur på inngangsvelgeren.

Volumkontroll og utganger

Volumkontrollen bestemmer hvor mye signalet skal forsterkes – og dermed lydstyrken. Deretter kommer signalet inn i effekttrinnet i forsterkeren; det er den delen som bringer signalet opp på et nivå som kan drive høyttalerne.

Noen forsterkere har utganger som er merket ”Pre out”. Her kan man ta signalet ut etter volumkontrollen, men før effekttrinnet. ”Pre out” er beregnet til at du senere kan koble til en bedre eller kraftigere effektforsterker i stedet for den som er innebygd i forsterkeren. Hvis du har aktive høyttalere, skal de også ha signal fra Pre out-utgangen.

Slik kobler du til høyttalerne

Høyttalerutgangene – eller terminalene – er normalt merket ”Loudspeakers”, ”Speakers” eller ”Output”. De mest vanlige terminalene er banankontakter. Man kan enten løsne kontaktene som en tommelskrue og klemme fast en isolert ledningsende, eller man kan sette en banankontakt inn i det hullet som er i midten. Noen ganger er hullet til banankontakten lukket med en plastpropp slik at man ikke kan stikke inn en strikkepinne og strømkontakter. Men den kan fjernes.

Hver høyttaler skal kobles til to kontakter som normalt er fargekodet med rødt for pluss (signal) og sort eller blått for minus (jord). Det er viktig at hver høyttaler kobles til på samme måte. Altså den røde leder (eller den merket +) til den røde utgangen og den sorte til den sorte.

Banankontakter (her noen billige utgaver fra eBay).

Gjør ikke dette …

Hvis den ene høyttaleren kobles til omvendt, vil kanalene være i motfase, noe som resulterer i et merkelig fjernt stereobilde og nesten ingen bass. Hvis man ved en feil kobler den ene høyttaleren til de to røde utgangene og den andre til de to sorte, vil den første høyttaleren spille et signal som består av forskjellen på de to kanalene (så stemmer vil være nesten borte), mens den anden høyttaleren vil være stille.

Fire høyttalere?

Mange stereoforsterkere har to par utgangskontakter – typisk merket A og B. Det betyr ikke at det er fire kanaler i forsterkeren; de to parene av utgangskontakter er forbundet til de samme to utgangene i forsterkeren. De spiller altså det samme signalet, også hvis du kobler to høyttalere til samme kanal.

De to parene av utgangskontakter gjør det mulig å ha to par høyttalere tilkoblet. Eller lage såkalt biwiring, hvor man bruker forskjellige kabler til bass- og diskantseksjonen på høyttalerne.

Kan man koble til fire høyttalere og bruke de to utgangene samtidig? Ja, men med begrensninger. De fleste forsterkere er konstruert til å drive høyttalere med impedanser fra 4–8 Ohm. Da høyttalere er forbundet parallelt til samme utgang, belaster de forsterkeren hardere. To 8 Ohms høyttalere i parallell får en samlet impedans på 4 Ohm, noe som vil være greit på de fleste forsterkere. Men er impedansen på bare en av høyttalerne lavere, er det no-go å spille på dem samtidig.

Utgangseffekt

Det spørsmålet som oftest stilles om forsterkere, er ”Hvor mange watt har den?” Utgangseffekten er avgjort viktig, men hvor mye du trenger, avhenger både av høyttalerne, musikksmaken din og det rommet du bruker anlegget i.

For ikke å sammenligne pærer med epler må vi først være sikre på at effekttallene er sammenlignbare. Det er nemlig mange – men ikke like troverdige – måter å oppgi utgangseffekt på. Det mest reelle og sammenlignbare målet for en forsterkers utgangseffekt er RMS-effekten i en belastning på 8 Ohm. Her måles forsterkerens evne til å avgi et kontinuerlig signal ved en forvrengning på høyst 1 prosent.

Belastningen i form av en 8 Ohms laboratoriemotstand tilsvarer ikke helt en virkelig høyttaler, men det er et fornuftig kompromiss.

Ofte ser man også RMS-utgangseffekten oppgitt i 4 Ohms belastning. En teoretisk ideell forsterker burde levere den dobbelte effekten når høyttalerens impedans halveres. Men verden – og elektronikken – er ikke ideell, så de fleste forsterkere vil yte litt mer i 4 Ohm enn i 8 Ohm, men ikke det dobbelte.

Musikkeffekt

Der finnes andre effektbeskrivelser, for eksempel kalt Musikkeffekt, Peak Power eller PMPO. Felles for dem er at de bare sier veldig lite om forsterkerens reelle effekt.

Skruppelløse forhandlere kan til og med finne på å oppgi effekten som Total System Power, noe som er den effekten som forsterkeren bruker fra strømnettet. Det er et stort sett meningsløst tall som tilsvarer å oppgi en bils ytelse etter hvor mye bensin den er i stand til å bruke.

Desibel

Selv om en 80 watts forsterker på papiret er dobbelt så kraftig som en på 40 watt, er forskjellen mindre enn du tror. Det skyldes måten den menneskelige hørselen fungerer på. Forskjeller i effekt og lydstyrke måles i desibel (dB). En fordobling i effekt tilsvarer 3 dB, men den oppfattes bare som en liten forskjell av øret. For at øret skal oppfatte lyden som dobbelt så høy, må det til en nivåendring på 10 dB, noe som krever en 10-dobling av effekten.

Så hvis du har en 40 watts forsterker, og du gjerne vil kunne spille dobbelt så høyt, er det altså nødvendig å anskaffe en forsterker med en utgangseffekt på 400 watt! Og det vil de færreste høyttalere kunne tåle. Her vil løsningen i stedet være å se på mer følsomme høyttalere, som kan spille høyere ved en gitt effekt. Hva det vil si kommer vi tilbake til i neste avsnitt av Hi-Fi-skolen, som handler om nettopp høyttalere.

50–100 watt er fint for de fleste

Som en tommelfingerregel vil en ”begynnerforsterker” med utgangseffekt på 50–100 watt i 8 Ohm i de fleste tilfeller være tilstrekkelig til et ”begynneranlegg” i en liten stue med et par noenlunde følsomme høyttalere.

Du kan ikke spille høyere enn høyest

Vær klar over at volumknappens innstilling ikke nødvendigvis tilsvarer forsterkerens styrke. I de fleste tilfeller når forsterkeren sin fulle utgangseffekt lenge før lydstyrken er skrudd helt opp. Hvorfor det? Det handler om styrken på signalet som kommer inn i forsterkeren. Mange CD-spillere leverer et utgangssignal på opptil 2 volt. Men forsterkeren er som regel bygget for å kunne levere full effekt ved et inngangssignal på 100 millivolt. Inngangen tåler det sterkere signalet, men forsterkeren får ikke høyere utgangseffekt av den grunn. Når den når full effekt, begynner den å forvrenge. Man sier at forsterkeren går i klipning, da spissene av signalet klippes av. Og er inngangssignalet høyt, kan klipning skje selv om volumknappen bare står på kl. 1 eller kl. 3.

Det samme gjelder bass- og diskantkontrollen. Hvis du skrur opp bassen for virkelig å merke rytmen, vil du veldig raskt nå det nivået hvor forsterkeren begynner å forvrenge.

Derfor er det viktig å høre etter. Hvis lyden blir skarp og forvrengt, er det på tide å skru ned. Hverken forsterker eller høyttalere kan tåle overstyring over lengre tid!

Neste avsnitt av Hi-Fi skolen handler om høyttalerne.