: McIntosh MHA100 forsterker

Her kan man lett ryke på en misforståelse, i den forstand at man tror den lille MHA100 fra McIntosh er en kostbar hodetelefonforsterker. Mens den faktisk er en fullverdig stereoforsterker. Bare med innebygget digitalkonverter og en tilpasset hodetelefonutgang.

Det betyr ikke at den ikke er spesiell.

For den er bygget over samme lest som sine store og dyrere slektninger, med samme teknikk og solide byggekvalitet. Men den er liten nok til at den passer på en benk, i en bokhylle eller på skrivebordet. Og fungerer som en fullblods McIntosh-forsterker.

Det eneste du trenger er en datamaskin koblet til USB-porten, eller en analog lydkilde og et par gode høyttalere.

Da har man et seriøst high-end anlegg i kompaktklassen, med en kjempebonus i form av en påkostet integrert hodetelefonforsterker, som er i stand til å drive de aller fleste hodetelefoner.

Forsterkeren er ikke trådløs og har heller ingen ethernetkontakt for tilkobling til et trådløst hjemmenettverk. Den er i stedet egnet til alle som spiller musikken sin fra digitale – tilkoblede – lydkilder. Det være seg en laptop, Mac Mini eller en trådløs nettverksspiller.

Alternativt kan man koble til en Apple Airport Express, eller Apple TV, via den optiske digitale inngangen på MHA100, så har man et trådløst strømmeanlegg.

De digitale inngangene støtter alle lydformater, opp til 32-bit og 192 kHz sampling, som er mer enn nok for det stadig økende utvalget av høyoppløste lydfiler med høyere lydkvalitet.

Potent hodetelefonforsterker
Siden McIntosh kaller MHA100 en hodetelefonforsterker, er det naturlig å starte der. Forsterkerdelen som forsyner hodetelefonene, leverer opp til 1 W effekt. Ganske mye mer enn vanlig for hodetelefonutgangen på en forsterker.
Den bruker McIntosh autoformere, som er transformatorer med viklinger for ulik elektrisk motstand. Man kan velge tre områder, 8-40, 40-150 og 150-600 ohms motstand. Tilpasset hodetelefoner med ulike impedanser.

En annen fiffig funksjon, som også stilles fra de roterende innstillingshjulene på fronten, er HXD (Headphone Crossfeed Director) som aktiveres med et trykk på volumkontrollen. Hensikten med HXD er å gjenskape den romslige følelsen av å høre på høyttalere i et rom, når man lytter med hodetelefoner.

Personlig vil jeg si at HXD er en smakssak. Flate innspillinger kan ha en fordel av den ekstra distansen HXD skaper, for da føler man at lydbildet vokser litt utenfor hodetelefonene.

Derfor brukte jeg hodetelefonutgangen uten HXD mesteparten av tiden.

Da er MHA en fremragende, for ikke å si fantastisk hodetelefonforsterker. Du kan jekke opp bassen med maks 12,5 dB, ganske mye altså, om du bruker hodetelefoner med slank bass. Men stort sett holdt jeg meg unna bass-boosten, fordi forsterkeren har rikelig med potent bass uten.

Dave Matthews Bands Shake Me Like a Monkey, sparker inn trommehinnene, om man ikke er forsiktig med volumkontrollen – og bass-boosten. Beethovens pianokonserter sparker ikke like mye fra, men de har høyere dynamisk kontrast. Noe man merker svært godt. Styrkeforholdet mellom pianissimo og forte er forbausende høyt, og den dynamiske kontrastens elastisitet kan gi lytteren en overraskelse hvis man spiller høyt.

Ingen antenne for trådløs overføring, ellers mangler det ingen ting vesentlig på MHA100.

Med høyttalere
Avstanden til høyttalere gir ikke den samme følelsen av umiddelbar dynamikk, som hodetelefoner kan gjøre. Der hodetelefoner som B&W P7 og Philips Fidelio X1, plasserer deg helt på scenekanten, blir følelsen av lytteavstand annerledes med høyttalere. Enten det handler om de små Piega Premium 3 til 19.000 kr, eller de gulvstående Sonus faber Olympica III, til nesten fem ganger prisen.

Men det betyr ikke at det blir kjedelig. Langt i fra. Forsterkeren klarte til og med å gjøre den slappe lydproduksjonen på Donald Fagens Sunken Condos interessant. Den brakte frem detaljer fra det dunkle lydbildet som bare high-end forsterkere er i stand til.

Gode gamle Dire Straits Love Over Gold fra albumet med samme navn, sjokkerte meg nesten med overveldende bass. Selv når jeg spilte høyt. Den høyoppløste versjon er dessuten meget rik på små detaljer, som var en glassklar musikalsk dekor i lydbildet. Med godt med pådrag på volumkontrollen ventet jeg bare på sammenbrudd og nedsmelting, men forsterkerens sikringskretsløp sørget for full kontroll og null klipping av signalet. Selv når varsellampene blinket om kapp.

Beethovens pianokonserter var en behagelig opplevelse, med silkeglatt presentasjon i et varmt og fyldig lydbilde. Kontrabasser og celloer kunne jeg ønsket meg litt mer skarpskårent gjengitt, som for eksempel på Hegel H300 (30.000 kr).

Bortsett fra det, er det ikke noe å mislike med lyden fra MHA100. Hverken fra hodetelefon- eller høyttalerutgangen.

High-end lyd for plassbevisste
McIntosh MHA100 beviser at det går an å oppnå så høy lydkvalitet at det kvalifiserer til high-end, uten at man må møblere om i stuen og hive ut mesteparten av møblene. Prøv den med McIntosh egne XR50 eller Sonus faber Olympica I, begge festlige kompakthøyttalere som passer utmerket med MHA100s fyldige klang og potente lydbilde. I MHA100 får man alt man forbinder med moderne McIntosh-forsterkere: Åpen, glassklar og varm klang – i kombinasjon med uanstrengt dynamikk og en hodetelefonforsterker som er verdt 10.000 kr alene.