Anmeldelse: Gladiator II

Storslagne, historisk episke actiondramaer som Ben-Hur, Spartacus og Cleopatra var noe man trodde kun tilhørte fordums tid, selveste Hollywoods gullalder. Så, i 2000, besluttet en av vår tids mest særpregede visuelle regissører, sir Ridley Scott (Alien), seg for å vekke genren til live igjen.

Med australieren Russell Crowe i hovedrollen, enestående spesialeffekter, et engasjerende manus og et dypt fascinerende persongalleri lot publikum og anmeldere seg rive med. Den kostbare filmen sopte inn priser (deriblant 5 Oscar-statuetter) og solgte kinobilletter som varmt hvetebrød. Det som faktisk er mest merkelig er at det ikke har kommet en oppfølger før nå.

Det skal sies, Scott har ikke sittet i sitt lønnkammer siden 2000 og sagt seg fornøyd med sine tidligere filmmeritter. De siste 24 årene har den produktive regissøren regissert imponerende 25 filmer – mot slutten av november fyller briten 87 år!

Mange hevder, med rette, at dagens Hollywood primært konsentrerer seg om gjenbruk av gamle klassikere, samt evig «repetisjon» av sikkerstikk som generiske superheltfilmer. Og svært mange av filmene som livnærer seg av gamle storheter er da også masseprodusert møl som forringer originalen. Så ikke med Gladiator II. Som med blant annet Top Gun: Maverick makter den å hedre originalfilmen, samtidig som den tilfører historien noe nytt og utdyper handlingen og hovedkarakterene.

På tidslinjen befinner vi oss ca. 20 år etter handlingen i Gladiator. Romerriket styres av de dekadente, maktkåte og korrumperte tvillingkeiserne Geta (Joseph Quinn) og Caracalla (Fred Hechinger). De outrerte keiserne regjerte romerne i år 209-211.

 

Historien gjentar seg

Datteren til keiser Aurelius, Lucilla (Connie Nielsen) befinner seg fortsatt i maktens midte i romernes hovedstad, dog vingeklippet og på tvillingenes vilkårlige nåde. Hennes tidligere forhold til general Maximus (Russell Crowe) gav dem bastardsønnen Lucius; som hun straks etter Maximus’ brutale død sendte av gårde til utlendighet for å spare ham for politisk attentat av sin onkel, Commodus.

Som nå en mann i midten av trettiårene går han under navnet «Hanno» (Paul Mescal, All of Us Strangers) og lever i den Nordafrikanske bystaten Numidia (dagens Algerie), med sin yndige kone Arishat.

Her ser han for seg en fredelig og fremgangsrik fremtid, innen plutselig halve den romerske hæren, anført av general Acacius (Pedro Pascal, The Last of Us) angriper kystbyen – de dreper hans kone og tar ham som krigsfange. Tilbake til Colosseum bærer det…

Scott og manusforfatter David Scarpa fletter de to filmenes narrativ sømløst sammen. Mange av karakterene fra første filmen, i fremste rekke Connie Nielsen, gjentar rollene sine, og filmens sentrale tematikk er også denne gangen sentrert rundt hvordan én knust mann kan stå opp mot det enorme Romerriket og (forhåpentligvis) endre dets korrumperende kurs.

Og med et enda større budsjett, samt forbedrede spesialeffekter, gjenskaper Scott & Co det fascinerende Roma i all sin storslagne pomp og prakt, det hele lekkert krydret med de mest spektakulære kampscenene i datidens verdens største underholdningsarena – Colosseum.

Episk!

Fra åpningsscenens voldsomme sjøslag, i det hele den romerske flåten gjør strandhugg mot festningsmurene i Numidia, til den ene gladiatorkampen mer betagende enn den andre, tar Scott oss med på en actionmettet reise i romernes voldshungrige hovedstad.

Det hele elegant og kynisk orkestrert av «edderkoppen» Macrinus (Denzel Washington). Som byens ledende «sirkusdirektør» av gladiatorkamper, har han mektige venner og allierte i byens maktelite. Folk med avvikende interessekonflikter, som han lekende lett spiller opp mot hverandre.

Som med Oliver Reeds fargerike karakter i Gladiator, ser Macrinus umiddelbart at Hanno/Lucius innehar noen helt unike egenskaper. Ikke bare har han styrken, men også et ukuelig mot, evnen til å underholde og et blindende raseri som gjør ham til en ener på den gruslagte arenaen. Han er som skapt for å gi massene sirkus.

Men innerst inne er Lucius mest preget av likegyldighet og nedstemthet. Etter å ha mistet sin kjære, samt frarøvet de familiære båndene som bandt ham til Roma, er han nå desillusjonert og oser av en gi-faen mentalitet. Med Romas politiske fremtid igjen i spill, og hans mor som en sentral brikke, er spørsmålet om hans livsglede igjen kan vekkes til live

Scott er en særs visuell regissør, og her skaper han da også nydelig magi på det store lerretet. Med brutale kampscener som bakteppe slipper han løs alle hemninger, og gjenskaper de mest dramatiske slagene som har utspilt seg innenfor Colosseums enorme steinmurer.

Og denne gangen er det ikke bare løver og hester som får danse med gladiatorene, nei, i oppfølgeren har Scott funnet plass for både illsinte bavianer sågar som nesehorn, og til og med haier (hvor historisk korrekt akkurat haiene er, strides dog de lærde om). De knappe to og en halv timene filmen varer suser av gårde.

Fascinerende persongalleri

Men en film blir ikke storslagen ene og alene ut ifra enestående kampscener, skal vi evne å engasjere oss emosjonelt så må vi få servert interessante karakterer som vi bryr oss om.

Nå er ikke Lucuis helt på høyde med den unike karakteren til Crowe i originalfilmen, han var en enkel mann fra folket som hadde tjent Romerriket og deretter urettmessig fratatt alt og alle, og som til slutt kun kjempet for sin verdighet (og forhåpningene om politiske omveltninger); men også Lucius blir en enmannshær som kjemper mot overmakten – en man det er lett å engasjere seg i og heie på.

Mescal gjør en bunnsolid tolkning av den forsmådde prinsen, men like interessant er den komplekse Acacius, der Pascal til det fulle viser hvilken karakterskuespiller som bor i ham. Men den saftigste rollen har Scott denne runden latt gå til Washington, som her fullstendig briljerer som den tvers igjennom kyniske og diabolsk listige maktspilleren der livsmottoet er at målet helliger alle midler.

Blockbuster!

Med Gladiator II har Scott servert verdens sulteforede kinodistributører eksakt hva de skriker etter post Covid. En storslagen, visuelt overlegen film med en rekke stjerneskuespillere og en handling som vil appellere til et meget bredt publikum.

Vi spår at denne vil toppe årets mest sette kinofilmer – og det er da vitterlig også vel fortjent. For Scott byr ikke bare på «brød og sirkus» med en folkelig popcornfilm, men har komponert et storslagent actionepos som gjør all mulig ære på sin klassiker av en originalfilm.

Scott og manusforfatterne burde dog investert litt mer tid i det finurlige maktpolitiske intrigemakeriet som utspiller seg i kulissene; det ville gitt historien enda mer dybde og støttet opp under dramaturgien. Filmen ville også tjent seg på å gi mer skjermtid til både Pascal og Nielsen. Spesielt Nielsen er historiens emosjonelle ankerpunkt.

Oppfølgeren er ikke helt på høyde med Gladiator, som tross alt bød på en mer kompleks og medrivende historie, men definitivt en verdig oppfølger som viser hvorfor Scott fortsatt får grønt lys og nærmest selv kan bestemme budsjettet for sine filmprosjekter. 5 stjerner til de uforlignelige, sverdsvingende sandalkrigerne.

Gladiator II hadde kinopremiere den 15. november, og har forventet strømmepremiere (SkyShowtime) på vårparten neste år.