: Godzilla 3D

Apropos katastrofefilm, Roland Emmerichs Godzilla fra 1998 var en veritabel katastrofe av en kalkun. Gareth Edwards (regi) tar denne gangen historien mer tilbake til røttene. Første film om Godzilla utkom i Japan i 1954, gigantøglen var visstnok et resultat av atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. 2014-versjonen spinner videre rundt radioaktivitet i det et kjernekraftverk legges i grus og vår mann mister fruen (Juliette Binoche). Femten år senere er stedet avsperret og livsfarlig, men skjuler myndigheten noe?

Opp fra karanteneområdet stiger Muto-er frem, gigantiske monstre som lever av radioaktivt materiale og elsker å knuse byer. Gode råd er dyre og forskeren Serizawa (Ken Watanabe) blir ekspert for US Marines, et marinekorps med sønnen til Binoche i stallen.

Til å være en katastrofefilm tar Godzilla seg usedvanlig lang tid før selve katastrofen inntreffer, og «hovedpersonen» (Godzilla) er mye fraværende, og kommer sent (men godt) på banen. Det hører med til sjeldenhet at katastrofefilmer ikke er stappet full av pinlige one liners, klisjeer og stereotypier – noe Godzilla har befriende lite av. Her er det «seriøs» forskning og myndighetenes desperate kamp mot monstrene som står i fokus, med et noe diffust miljøbudskap som bakteppe. Filmen blir vel seriøs, tar seg for selvhøytidelig og mangler humor og glimtet i øyet, og hovedpersonen (Taylor-Johnson) er en karakter vi overhodet ikke bryr oss om lever eller dør; den som bærer filmen er en god Watanabe og Godzilla selv. Spesialeffektene er rålekre og imponerende, når Godzilla knuser Las Vegas og San Francisco får vi filmens popcorn-høydepunkt; men det er for lite av det og filmen er unødvendig lang. Fire stjerner.

Har du en subwoofer av en viss størrelse er det ingen dum idé å sende ut nabovarsel før du setter i gang Godzilla, muligens også sjekke om husforsikringen dekker skader på grunnmuren som følge av filmtitting, for her får bassen virkelig kjørt seg! I det gigantøglen tramper ned og knuser byer rister det herlig i hele huset, like fullt serveres vi et balansert surroundspor (dts-MA 7.1). Billedkvaliteten er meget god, men 3D-versjonen plages av litt cross talk. Ekstramaterialet består av flere minidokumentarer, blant annet om dekkoperasjonen av den «virkelige» Godzilla.