TEST: Sonus faber Sonetto V G2

Med inspirasjon fra den florale verden, og teknikk fra flaggskipet Suprema, er de to største høyttalerne Sonus fabers Sonetto-serie, en synlig og hørbar oppgradering fra første generasjon Sonetto, som ble presentert i 2018.

Generasjon 2 som den faktisk kalles, består som før av flere modeller fra kompakte stativhøyttalere til den store gulvstående Sonetto VIII G2, og en senterhøyttaler. De to sistnevnte har sammen med Sonetto V G2 som vi tester her, den nye Camelia mellomtoneenheten. 

Blomsterelskere vil sikkert kjenne igjen formen, selv måtte jeg google for å se likheten, og det er ingen tvil om at den hvite membranen på den nye Sonetto-serien, faktisk ser ut som en kameliablomst.

Et tilsvarende element brukes i flaggskipet Suprema, som Sonus faber demonstrerte for pressen under high-end messen i München tidligere i år. En mektig imponerende demonstrasjon, hvor de to basstårnene var plassert litt bak høyttalerne, i et stort konferanserom, drevet av McIntosh-forsterkere fra øverste hylle.

Men her skal det handle om generasjon 2 av Sonetto-serien, og en av våre favoritter blant de gulvstående høyttalere i premium-klassen, har lenge vært Sonetto V. Derfor er det ekstra spennende å teste Sonetto V generasjon 2.

Det finnes forresten en Sonetto On Wall, og som navnet antyder er det en flatere høyttaler ment for veggplassering. De andre modellene i serien, er to stativmodeller, og en slank og kompakt gulvstående modell kalt Sonetto III G2.

G2

Konstruksjonen har endret seg en del siden debuten i 2018, og teknologien er betydelig oppdatert siden den gangen. Det gjelder alle høyttalerne, men kanskje spesielt Sonetto V G2 og VIII G2.

Den spesielle mellomtoneenheten, med den hvite blomsterformede membranen, er laget i ulakkert naturfiber. Camelia-elementet sitter i sitt eget kabinett sammen med Sonus fabers DAD-diskant. Det interne kabinetter – som du ikke kan se fra utsiden – er bygget i kork, fordi Sonus faber mener de akustiske egenskapene til kork, er bedre enn om de hadde laget en firkantet kasse på innsiden i MDF-plater.

Høyttalerne i Sonetto G2-serien, bruker Sonus fabers DAD-diskant (Damped Apex Dome), med en vevd 28 mm silkemembran som rekker opptil 30 kHz. 

Delefiltrene er Sonus fabers fasesynkroniserte delefiltre, og de to øverste modellene har også et Paracross delefilter, med IFF “Interactive Fusion Filtering2. Et førsteordens filter hvor elementene er koblet i serie, i stedet for i parallell. De to basselementene er 16,5 cm store, med lette og stive membraner i cellulosefiber, som begge sitter i et bassreflekskammer.

Bortsett fra veggmodellen Sonetto G2 Wall, har alle modellene bassrefleksporter, enten foran eller under. På Sonetto Center er porten plassert bak.

Alle høyttalere med unntak av senter- og vegghøyttaleren, har en støpt base i betong som er skrudd fast i kabinettet med en avstand på noen få millimetere, for å slippe ut energien fra bassrefleksporten, som er plassert på undersiden av høyttalerne.

Til de to stativhøyttalerne, finnes det tilpassede gulvstativ som står på en betongsokkel, og har en topplate med skruefester for høyttaleren.

Vårt testeksemplar ble levert i en lekker valnøttfinér, og som vanlig er utførelsen helt i toppklassen av hva man kan forlange i denne prisklassen. Kabinettene har Sonus fabers karakteristiske lutt-formede profil, metallringer rundt elementet, sort skinn rundt diskant og mellomtone, og de kan leveres i valnøtt som her, wenge, eller sort pianolakk.

Raffinert dynamikk  

Da vi testet Sonetto V i 2018, konkluderte vi med at høyttalerne var en virkelig ulv i fåreklær. Som en elegant kledd herre, ulastelig antrukket fra topp til tå, men med en slegge skjult bak ryggen. Sånn kan så Sonetto V G2 også beskrives, men den nye høyttaleren er hørbart bedre på flere områder enn forgjengeren.

Den nye Sonetto-serien er kanskje den mest dynamisk ekspansive høyttalerserien fra Sonus, kanskje med unntak for Homage-serien. De kommer farlig nært Olympia Nova, som er noe av det mest raffinerte du kan plassere i stuen, av høyttalere i prisklassen opp til 200.000 kroner paret. Sonetto-serien er ikke fullt så dyr, og på mange måter et bedre kjøp, spesielt for de som spiller mer variert musikk. 

Den nye generasjonen passer like godt til Mozart som til Metallica, og har enda bedre kontroll over dynamikken, og et forbausende potent energinivå. Blant annet i bassen. Som selv ikke den forrige utgaven av som Sonetto V hadde.

Det er nesten så man tenker at Sonus faber har gjemt en Klipsch-høyttaler på innsiden av det smekre kabinettet, så levende og dynamiske er de faktisk. Jeg fant også ut at det ikke var nødvendig med voldsomme forsterkerkrefter for å drive høyttalerne. Ikke i det hele tatt. Det kan du faktisk få til å låte fantastisk fint i rommet bare med en god 50 Hatter, og vår referanse forsterker fra Yamaha – A-S3200 – på rundt 100 W og den halvparten så dyre forsterkeren PMA-3000NE fra Denon, matchet utmerket med Sonus faber-høyttalerne.

På et album som ble spilt inn i Monte Carlo i 2010, har Marcus Miller – en ekstra ordinær bassist, invitert med seg blant annet Roy Hargrove og Raul Midón, og albumet som avslutter med Billie Holidays Strange Fruit, er en oppvisning i power play. Bassporet på enhver innspilling med Marcus Miller, har en tendens til å ligge lengre fram i lydbildet enn vanlig, og det merker man veldig godt her. 

De to basselementene i høyttalerne er ikke særlig store, men du slette tid som de trykker og buldrer i rommet. På Amandla med Roy Hargrove på trompet, og Orchestre Philharmonique De Monte-Carlo, er det slående hvor påtagelig livefølelsen er i rommet. Luften vibrerer formelig når man skru opp volumet, og høyttalerne virker å stortrives når de presses til å spille høyt.

Radiohiten for tiden, Die With A Smile, med Lady Gaga og Bruno Mars, er slett ikke noen audiofil innspilling. På ingen måte. Likevel klarer høyttalerne fint å få fram dybden i vokalsporene på balladen. Både her og på Taylor Swift og Bon Ivers duett – Exile, merker man tydelig hvor mye bedre den nye Camelia mellomtonen er.

Kanskje er det opera som skal få høyttalere i knestående. Et konsertopptak med orkester og operasangere, pleier å være vanskelig, for ikke å si umulig å gjengi prikkfritt, og det er gjerne her man merker om høyttalernes elementer spiller sammen, eller om de er på hver sin planet.

Med Mozarts Cosi Fan Tutte, med blant andre Karita Mattila og Anne Sofie von Otter – og her snakker vi faktisk om en innspilling som virkelig kan kalles audiofil – tenkte jeg at det skulle bli skikkelig spennende å høre om jeg kunne skille klangen fra den nye Sonetto V G2, med klangen fra Sonetto V. En høyttaler jeg som sagt testet i 2018. Jeg husket forgjengeren som innbydende, varm, fyldig og klangfull. Men overhodet ikke så glassklar, åpen og luftig som i den nye utgaven.

Hvis du er villig til å betale mer penger vil du nok få enda større grad av raffinement, åpenhet, og strammere fokus i et par Olympic Nova III, og de nye DALI Rubikore 8 spiller høyere med enda mer energi, men har ikke den samme magiske mellomtonen som Sonetto V G2.

Konklusjon

Sonus faber har brukt tiden godt og det høres på Sonetto V G2. På de seks årene siden forgjengeren debuterte, har de klart å finne fram til bedre elementer, bedre delefiltre, og forbedret og forfinet både kabinettkonstruksjonen, og de tekniske løsningene, til det bedre. Det merkes. Det høres. Og det kan sees. De nye Sonetto V G2 er en nydelig høyttaler å se på, men enda viktigere er det at de faktisk er nydelige å lytte til. Sonetto-serien har alltid levert et engasjert og dynamisk lydbilde, men denne gangen er raffinementet skrudd til mange hakk. Høyttalerne har også større gjennomsiktighet og bedre detaljrikdom, uten at den kledelige varme klangen Sonetto-serien er kjent for er blitt borte av den grunn. Den nye utgaven har strammere regi fra bass til topp. Med et lydbilde som har en åpenhet som er sjelden i denne prisklassen, er det lett å konkludere med at Sonus faber har lykkes over all forventning med å forbedre en allerede glimrende høyttaler.