Anmeldelse: Cruel Intentions, sesong 1

Trenden med å gjenskape fordums storfilmer til TV-serier med en moderne vri har full vind i seilene. Vi har i det siste sett «gjenoppstandelser» av blant annet Clueless, Karate Kid (Cobra Kai), Fatal Attraction og Presumed Innocent.

En serieadapsjon av en populær film kan tilføre historien noe nytt og forfriskende, samt utvide det narrative. Nytolkningen av 1999-filmen (ved samme navn) gjør ingen av delene. Her forsøker Prime Video skamløst å skvise ut noen ekstra strømmeminutter på kultfilmens vegne.

 

Franske fristelser

Premisset, både for filmen og serien, er faktisk basert på den franske 1782-romanen Les Liaisons dangereuses (av Pierre C. de Laclos). En roman som tok for deg det dekadente, amoralske borgerskapet, og dets stadige higen etter egen egoistiske nytelse, lykke og suksess. For øvrig forbilledlig filmatisert, Farlige forbindelser (1988) med Glenn Close, Michelle Pfeiffer og en infam John Malkovich i hovedrollene.

Serien er satt til nåtidens poshe liv blant de mer bemidlede, på et elite-college i Washington DC. Her «regjerer» stesøsknene Caroline (Sarah C. Hook) og Lucien (Zac Burgess) sitt hoff, og kynisk bestemmer hvem skal rykke opp i hierarkiet eller dumpes ned i den fornedrende avgrunnen.

Caroline er president for den populære søsterskap-foreningen Alpha Pi, når så datteren til USAs visepresident, Annie (Savannah L. Smith, Gossip Girl) innrulleres på colleget blir hun den ultimate «prisen» å kapre.

Hun manipulerer sin playboy av en stebror til å få Annie på kroken og inn i «hennes» forening – lykkes Lucien får han det han alltid har drømt om, én natt i sengehalmen med sin stesøster!

Uinteressante karakterer

Duoen Sara Goodman og Phoebe Fisher er både serieskapere og manusforfattere, men erfaringen til tross har de skrevet en fullstendig uinspirerende historie, med flate, stereotype og uinteressante karakterer. Hva verre er, alle forsøkene på å sprite opp plottet med sexy antydninger og hete scener, faller på død stengrunn. Cruel Intentions er faktisk eksakt like opphissende som et søndagstreff i det lokale bedehuset!

Nå var riktignok ikke originalfilmen en direkte «stor» film, med karakterer med enorm dybde og Pulitzerpris-vinnende dialog, men den oste av pirrende sex, kynisk bedrag og eklatant, leken ondsinnethet

I tillegg briljerte en infam Sarah Michelle Gellar og akkurat passe sleip Ryan Phillipes mens de lekte seg med «ofrene», den dydige Reese Witherspoon og naive Selma Blair. Kvartetten spilte hverandre gode, og herjet med det franske originalmaterialet.

Serien derimot er som å se en plastikkaktig 2024-versjon av det verste strømmetjenestene har å by på, nemlig forkastelig reality-søppel; med hule karakterer i flott omgivelser og lekker (lettkledd) bekledning – men når du kikker bak de flott kulissene, har den intet mer å tilby.

Ex on the Beach?

Sarah C. Hook er den eneste blant det utiltalende persongalleriet som overhodet vekker et snev av vår interesse. Hennes smådumme «sekretær» (Sara Silva) er intet annet en anmassende og like velkomment som hemoroider, mens Zac Burgess ser ut som om han prøvespiller til neste sesong av Ex on the Beach.

Den tilsynelatende høyst oppegående visepresidentdatteren blir et altfor lett bytte, og lar seg latterlig enkelt manipulere av de snørrhovne stesøsknene. Dramaturgien er like flat som hjerterytmen til et lik på obduksjonsbordet.

Nei, dette ble virkelig seks laaange timer med lite essens og potens. 2 stjerner tildeles dette grunne våset av en serie.

PS! Se heller originalfilmen på nytt – den er tilgjengelig for strømming på samme plattform, Prime Video. Serien slippes den 21. november.