Han kunne kjøpt seg golfkøller. Eller en engelsk sportsbil i british racing green, eller lært seg å spille gitar. Kanskje kunne han blitt en dansk utgave av Wes Montgomery. Men neida. Ole Klifoth har ikke tenkt å pensjonere seg, hvertfall ikke med det første.
Det er jeg glad for, fordi han i stedet for å pensjonere seg, har dykket ned i arkivet og hentet fram tegningene til noe han gjorde i forrige årtusen. Som den gang, i 1979, var formet på en oppsiktsvekkende skakk, ja nesten skjev måte. Kabinettet var trapesformet fra nesten alle kanter. En umulig oppgave for en som skal sette sammen kabinettets skarpe vinkler, til noe som lyder godt.
-Jeg ville gjenskape lyden fra midt på 13. rad i Tivolis konserthall, eller sittende tre-fire meter fra musikerne i jazzhuset Montmartre, fortalte Ole Klifoth til et utvalg journalister i april. Som var invitert til en eksklusiv demonstasjon av den moderne utgaven av Trapeze.
En Trapeze Reimagined.
Som 45 år etterpå, har arvet originalens skjeve kabinett, men i likhet med Singers utgaver av Porsche 911, er det bare utenpå de ligner hverandre. I den moderne utgaven er alt, absolutt alt, nytt og bedre.
Det handler fremdeles om en treveis gulvstående høyttaler. Men denne gangen er så mye forandret, at det handler om mer enn bare en moderne utgave av et 45 år gammel design. Ole Klifoth har du lært et og annet på 45 år, han også, og vi kjenner igjen en god del fra Audiovectors modeller her: Teknologi, filosofi, og hardware.
Den skrå fronten på det trapesformede kabinettet, blir naturlig vinklet mot lytteren i sofaen, og og den tilbakelente vinkelen passer perfekt, med en avstand fra lytteren til høyttalerne på et sted mellom tre og seks meter. Ole Klifoth har du beholdt forgjengerens delefilter med 6 dB per bokstav, og plassert elementene på kanten av kabinettene, for å skape et stødigere stereoperspektiv.
Kabinettet på Trapeze Ri kan leveres i trefinér i tre forskjellige farger – eik, sort og valnøtt, eller hvitlakkert. Man kan også bestille høyttaleren i nær sagt hvilken som helst farge eller lakk.
Trekkspill
Alle Audiovectors mest påkostede høyttalere, bruker en AMT-diskant. Dr. Oscar Heils geniale konstruksjon med en trekkspillformet membran i et magnetfelt, regnes av mange som en av de fineste diskantene som finnes. Her har den gjennomgått The Audiovector Treatment (SEC), og den 3800 mm2 store membranen, er åpen bak og helt ut til baksiden av kabinettet, for å eliminere diffraksjonen.
Rett under sitter en 5-tommers mellomtone, som i likhet med diskanten, er også den drevet av kraftige neodymiummagneter. Her deles det på 3000 Hz mellom mellomtone og diskant, og mellomtoneelementet bruker ikke den sedvanlige gummiringen rundt membranen, men i stedet en brettet eller foldet ring.
Som er foldet innover, slik at den ikke skaper en diffraksjon i ytterkant av membranflaten.
Isobarisk
En temmelig massiv 12 tommers bass drevet av en firetommers svingspole, har samme type membranoppheng som mellomtonen. Her deles det på 500 Hz til mellomtonen, og den stive fibermembranen spiller i et eget basskammer på innsiden av høyttalere. Der finner man, hvis man åpner høyttaleren ved å ta ut basselementet, en åtte tommers bass.
Dens jobb er å skjøte på energien til det store basselementet, og for å få det til sitter den i et bassreflekskabinett, og peker nedover i et såkalt isobarisk driftsprinsipp. Hvor de to basselementene sammen sørger for økt energi og rekkevidde på lavere frekvenser.
Audiovector oppgir den nedre frekvensresponsen til 23 Hz, nesten uhørt for en høyttaler i denne størrelsen, men samtidig mektig imponerende. Og de andre tørre tallene er en følsomhet på 88 dB, og en nominell impedans på 8 Ohm. Som ikke faller lavere enn 6,5 Ohm, ved 20.000 Hz.
Demping
Vekten er 25 kg, men med en bredde på 42 cm og en dybde på 43 cm, er det ikke like lett å håndtere et par Audiovector R3 eller R6. Men straks man har fått plassert høyttaleren der man planlegger å ha den stående, er resten plankekjøring. Under kabinettet har høyttalerne to lag med aluminiumsplater, med karbonholdige stålkuler plassert mellom de to aluminiumsplatene, for å dempe dissonanser og resonanser. Justerbare CNC-freste pigger skrus i gjengene på den underste platen.
Freedom
Audiovector-høyttalerne er utstyrt med freedom jording. Enkelt fortalt er det jording av elementene – og delefilteret minus diskanten – via et separat filter og en jordingskabel som plugges i delefilteret på baksiden av høyttalerne. Freedom har vi testet før, og vi kan nok en gang fastslå at det virker.
Freedom-kabelen til 8000 kr, er ekstrautstyr, men den rydder opp i lydbildet og skrur til raffinementet og fokuset ytterligere, faktisk i så stor grad at det er hørbart for de aller fleste. Freedom-kabelen burde vært standard på en høyttaler i denne prisklassen, etter vår mening.
Dempehvada?
Dempefaktor beskriver egentlig bare i hvor stor grad forsterkeren klarer å håndtere en varierende belastning. Enkelt sagt består lasten/belastningen av høyttalerens impedans inkl. kabler mellom forsterker og høyttalere, og variasjonene som impedansen vil ha når man spiller musikk.
Når produsenten regner ut demp faktoren vil den som regel ligge et sted mellom 100 og 500, som regnes som en normal dempefaktor for en forsterkers utgangstrinn. Noen produsenter er veldig opptatt av at dempefaktoren skal være så høy som mulig, men de lærde strides om i hvor stor grad det det har noen betydning av dempefaktoren er høyest mulig.
På baksiden av høyttalerne finnes det en liten bryter med tre trinn. Trinn 1 er beregnet for transistorforsterkere, med medium eller moderat dempe faktor. Trinn 2 er beregnet for kraftigere forsterkere med høyere dempe faktor. Altså dempefaktor på 500 eller mer, og gjerne 200- 300 W kraftige forsterkere.
Trinn 3 derimot, er beregnet for rørforsterkere, som normalt sett har lavere dempefaktor. Men min er faring med høyttalerne er at man må prøve seg frem. Under testen av Trapeze Ri, viste det seg at noen forsterkere trivdes aller best i posisjon 1, men 300-400 Watts McIntosh, Rotel, Hegel for eksempel – vil trives best på trinn 2.
Som alltid med valgbare innstillinger gjelder det å bruke øret. Og fornuften.
Massivt og magisk på samme tid
Men kjenner igjen Audiovectors DNA i Trapeze Ri, som har den samme åpne mellomtonen og den ekstremt luftige og finmaskede diskanten som vi kjenner fra Audiovectors Arreté-modeller. Men det er en frigjort energi her, og en dybde spesielt nedover i frekvens, men også bakover i lydbildet – som er enestående for Trapeze Ri.
Høyttalerne vil blåse deg rett av banen, og de vil gjøre med en brutalitet som få andre høyttalere i denne størrelsen er i stand til. Du vil knapt tror dine egne ører, og det er en rytme og kontroll her som du bare får i de aller beste høyttalerne. Den 12-tommers store bassen med en ekstra 8-tommer på innsiden, oppfører seg mer som en V8-er enn en rekkesekser. Det rives, slites og males på med en energi du kjenner i mellomgulvet.
Samtidig er det forbløffende hvor utrolig åpent og kontrollert høyttaleren spiller, selv når man drar opp volumet til øredøvende lydtrykk. Under er demonstrasjonen i København i april – da jeg først stiftet bekjentskap med høyttalerne – noterte jeg meg musikk jeg skulle gjenoppta lytting på straks høyttalerne kom inn døren for test.
Bassen på Sades Turn My Back On You, tror jeg ikke jeg har hørt i gjengitt med samme live-aktige energi siden Klipsch Cornwall sto på samme sted som rekt Audiovector-høyttalerne. Men bussen går dypere med strammere autoritet her, hvor man hører at det er flere nyanser i slagverk og bassen på opptaket.
Om det er isobarik-prinsippet alene, eller den store 12 tommeren som skaper magien skal være usagt. Sannheten er nok at det er en kombinasjon av isobarik-prinsippet og en i særdeleshet vellykket tuning av høyttaleren, fra Mads og Ole Klifoths side.
Høyttalerne har ikke en spesielt nøytral eller varm klangkarakter, men på John Gorkas versjon av Bob Dylans Just Like A Woman, merket jeg at klangen faktisk var både varmere og fyldigere enn jeg først trodde. Det kledde vokalen meget godt, og ga instrumentene en tydelig klangbunn.
Al Jarreaus guddommelige vokal på Since I Fell For You, fra David Sanborn og Bob James album Double Vision, lød nærmere og mer klangfull enn jeg husker den fra Martin Logans hybride elektrostathøyttalere. Som på mange måter setter standarden for hvor god vokalgjengivelse man kan klemme ut av et par høyttalere i denne prisklassen.
Sanborns krystallklare altsaksofon lyder bedre fokusert enn jeg opplevde det fra Bowers & Wilkins 802 D4, og og tanken gikk faktisk KEF Blade. Som med sitt unike koaksiale element, kanskje er det nærmeste man kommer en krystallklar vokal fra et dynamisk høyttalerelement.
Et stilskifte til Jan Gunnar Hoff ensemble og albumet Polarity, og skulle endelig sette skapet på plass var klaverklang angikk, tenkte jeg. Som jeg har som en slags lakmustest og som er fryktelig vanskelig å gjengi korrekt.
De fleste høyttalere kommer til kort på et eller annet sted, og jeg satt klar til å notere når det skulle skje. Det skulle vise seg å bli en vanskelig oppgave å løse, fordi høyttalerne knapt har noen egen klang, eller noe som legger betoninger eller farge til klangen fra instrumentet. Det er sjelden man hører så dype klavertoner gjengi så utrolig godt definert som her. Konklusjonen er at klaver presenteres på forbilledlig vis, og ikke minst, med en dynamikk som få høyttalere klarer.
Nok et stilskifte, klassisk musikk. Domenico Scarlattis sonate i C-dur – K406 – henger vektløst og fritt i rommet. Strykerklangen kunne kanskje ha noe tydeligere definering i overtoneområdet. Men det er strengt tatt flisespikkeri. Stykket gjengis med en skala som er mer live enn man forventer fra et opptak, og med unntak for en litt begrenset stereobredde, fant jeg ingenting å sette fingeren på.
Hvis vi snakker om klassisk og strykere, et opptak som faktisk er spilt inn live, er Puccinis La Boheme med Mirella Freni og Luciano Pavarotti, også det er en slags test. Men først og fremst på skala, dybde, og ikke minst atmosfære. Hvor mye av opptakets atmosfæren klarer høyttalerne å gjengi. Svaret er at jeg kjente det presse på i tårekanalene, og det er i grunnen det beste skussmålet jeg kan gi Audiovector Trapeze Ri.
Konklusjon
Jeg tenker at vi skal være sjeleglad for at Ole Klifoth nekter å pensjonere seg. Sammen med sønnen Mads har han og teamet hos Audiovector skapt en høyttaler i retrodesign, som slett ikke låter som en retrohøyttaler. Trapeze Ri kan på den ene siden minne om en Audiovector R6 Arreté på steroider. En tøffere, mer breial, og ikke minst mer høylytt høyttaler. Men Trapeze Ri står fjellstøtt på egne ben – er mye billigere enn R6 Arreté, og har noen kvaliteter man ikke finner mange andre steder i denne prisklassen. En sammenligning med B&W, Dynaudio eller KEF i samme prisklasse, er naturlig, men det er vanskelig å se hvor man får mer spilleglede for pengene enn i Trapeze Ri.
1 hendelser på “Audiovector Trapeze Ri”
Legg igjen en kommentar
Les videre med LB+
Høsttilbud
Tilgang til ALT innhold i 4 uker
LB+ Total mnd
Tilgang til ALT innhold på Lyd & Bilde og L&B Home i en måned
LB+ Total 12 mnd
Tilgang til ALT innhold i et år (Mest å spare)
- Tilgang til mer enn 7500 produkttester!
- Store rabatter hos våre samarbeidspartnere i LB+ Fordelsklubb
- Ukentlige nyhetsbrev med siste nytt
- L&B TechCast – en podcast av L&B
- Deaktiver annonser
Herregud, her manglet det korrekturlesning. Eller er det ChatGPT?