Anmeldelse: Milliardærøya, sesong 1

Den aller første originalserien fra Netflix var faktisk ikke Orange is the New Black, men en norsk coproduksjon med statskanalen NRK: Lilyhammer.

Historien om den arketypiske mafiabossen Giovanni Henriksen (Little Steven), som på grunn av vitnebeskyttelse forflyttes fra New York til den lille, kalde OL-byen Lillehammer var en svært morsom og original serie som evnet å ta sære, karakteristiske trekk ved det velorganiserte og overregulerte skandinaviske velferdssamfunnet på kornet.

Serieskapere var Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin, som også stod bak den suksessrike HBO-serien Beforeigners.

Nå vender duoen tilbake til Netflix, med humordramaserien Milliardærøya, som gir oss et skråblikk på de virkelig nyrike i Norge: Laksebaronene.

 

Fra olje til laks

Den første norske oppdrettslaksen ble slaktet i 1971, og siden 1980-tallet har denne næringen kun pekt én vei: Oppover! Godt hjulpet av økende internasjonal etterspørsel og en rekordlav kronekurs har oppdrettslaksen gjort mang en lokal smågründer til nessekonge og milliardær. Senest i forrige uke meldte næringen om ny eksportrekord for august måned. Vanvittige 15 milliarder kroner var sjømateksporten fra Norge på én måned; der oppdrettslaksen totalt dominerer.

Rundt dette særegne, norske fenomenet har så Bjørnstad og Skodvin spunnet en historie om to mektige, og velstående, oppdrettsfamilier: Meyer og Lange. De befinner seg på samme øy langs Trøndelagskysten, «Brima» (stand in for Frøya) – men har en diametralt forskjellig forretningskultur og personlig væremåte.

Meyer-familien representerer den sindige, trauste og tilbaketrukne forretningsmannen; her lukter det «gamle» penger. Frontet av sindige Gjert Meyer (Svein R. Karlsen). Hos Meyer skal ikke milliardformuen flashes i flotte hus og sportsbiler, eller pompøse engelsk firmanavn. Lange-familien derimot har et litt annet syn på hva som defineres som overforbruk og god forretningsskikk.

Bortskjemt og forvent

I det yngstedatteren konfirmeres spanderer like godt mater familias Julie Lange (Trine Wiggen) og hennes bohemske ektemann (Kåre Conradi) en storslagen familiefest på brygga, med et K-pop-band fløyet inn direkte fra Sør-Korea. Hennes generøse onkel, og styreformannen i lakseimperiet (en overraskende god Bjarne Brøndbo, fra rockebandet DDE), gir henne en splitter ny RIB-båt, mens broren ankommer festen (rett fra LA) i sin heftige, røde Ferrari.

Barna er både bortskjemt og samtidig forsmådd. I kraft av sitt familienavn forventer de en stor bit av kaken, og også at viktige posisjoner i selskapet automatisk skal tilfalle dem.

To verdener som kolliderer her altså – og det er da også beskrivende for hele serien, den er ikke direkte subtil. Det er litt Fargo-aktig over de outrerte karakterene, formet av sin oppvekst i en liten bygd, og nå med hendene fulle av penger – og problemer.

De er stereotypier så det holder, der fiskerslasken på kaia er en bannende nordlending, rikmannssønnen en bortskjemt og virkelighetsfjern diva, mens Lange-familien er dandert med kynikere og sitt private helikopter. Og gjemt bort, innerst i kroken sitter slagrammede Fru Meyer, som muligens oppfatter mer en man tror…

Laksedronningen?

Etter at en nevø av Gjert brått omkommer i Dubai, settes en sentral del av selskapets aksjeportefølje i spill – og nådeløse Julie Lange ser sitt snitt til å kuppe selskapet; for dermed å bli verdens største oppdrettslakseselskap, og krones som «Laksedronningen».

Selvsagt møter det fiendtlige oppkjøpet kraftig motstand, og uventede allianser dannes. Ekstra pikant blir det når det utføres sabotasje på en av laksemerdene til Marlax, og mistanken og sladderen går i det lille lokalsamfunnet.

Inn fra sidelinjen kommer nye aktører som snuser på laksemilliardene, representert av en slesk Frank Kjosås, og sågar dukker det opp laksebaroner fra ørkenstaten Dubai. Morsomt!

Humoren er lun og karakterene, med alle sine menneskelige skavanker, svakheter og lyter, er til å bli glade i. Spesielt føler vi med den dumsnille ektemannen til Amy Lange (Ragne Grande), forbilledlig portrettert av godgutten Oddgeir Thune (Pørni). Og når selveste høvdingen innen nordisk filmkunst, Bjørn Sundquist, inntar scenen, og skremmer livskiten ut av tandre barnehagebarn, så storfryder vi oss. Bare så synd at han brukes i så liten grad.

Gjennomgående er det solide skuespillerprestasjoner, med Trine Wiggen som en buksekledd, snusende og beinhard forretningskvinne i front. Den saftigste rollen har dog nok gått til Meyers datter, Trine, som gjennomgår en herlig absurd personlighetsforandring.

Fornøyelig, men ikke genial

Serien byr på smått absurd, lett fornøyelig og ikke minst særpreget humor fra de drevne serieskaperne, men den tar ikke veldig mange sjanser eller forsøker å pushe grensene.

Milliardærøya surfer litt for safe på grunt vann, og våger ikke å gå distansen helt ut. Her settes en smule for mye tid av til langtekkelig ordkløveri i styrerommene, mens serien i større grad burde fokusert på de outrerte karakterene – det er de som gjør serien original og lokalt forankret. Når vi tas med inn blant de indre spenningene i familiene, og de forskjellige karakterenes (skjulte) agenda, da suges vi inn i handlingen.

Dramaturgien sitter heller ikke helt. Det er flere episoder som burde vært strammet noe opp og klippet litt hardere. Spesielt Hollywood-drømmen til yngstemann Lange, JJ, blir overeksponert, og, den påtatte dandykarakteren Ivo (Axel Bøyum) er akkurat like irriterende ødeleggende for serien som Chris Tucker var i The Fifth Element.

Det er nok ikke en ny Lilyhammer-suksess Netflix her har i vente, til det fremstår plottet litt for lokalt, samt at man mangler en kjent, internasjonal leading man á la Little Steven. Men det er mer en nok snadder, sladder, intriger og fylte sæddonorkopper til at vi anbefaler serien, og mer enn gjerne ønsker ytterligere sesonger velkommen! Milliardærøya har noe uforløst iboende i seg, som grenser til storhet. 4 stjerner.

Serien får global Netflix-premiere den 12. september, da slippes hele sesongen – som faktisk kan binges på en kveld. Anmeldelsen er baser på samtlige episoder.