Anmeldelse: The Penguin

Den kappekledde tegneseriekarakteren fra DC-universet, vigilanten Batman, er regelmessig blitt rebootet på filmfronten – og fullstendig udødeliggjort av Christian Bale i Nolans Dark Knight-trilogi (2005-2012).

Blant flaggermusmannens mange nemesiser finner vi den outrerte, småskitne skurken Pingvinen, ikonisk traktert at Danny DeVito i Batman Returns (2002). Iren Colin Farrell portretterte ham i den mørke, dystopiske The Batman (2022). Den nye miniserien, The Penguin, spinner videre på dette universet.

Nok engang har Farrell (True Detective) tatt på seg tjukkasdrakten og «dandert» ansiktet til det ugjenkjennelig ved hjelp av lateks. Serieskaper er meksikansk-amerikanske Lauren LeFranc (Agents of S.H.I.E.L.D.), som også har ført manuskriptet i pennen, basert på Matt Reeves’ versjon av Gotham. Og i likhet med The Batman er Gotham-miljøet fortsatt dystert, regntungt, mørkt og brutalt – og serien ser da også virkelig lekker ut. Dessverre er ikke plottet like fascinerende.

 

Det er en frittstående miniserie, men også nærmest en origin-serie for vår haltende tjukkas av en slesk erkeskurk. Om ikke tilbake til barndommen, så får vi tilbakeblikk på tiden før Oswald Cobb/Pingvinen ble den beinharde, kyniske skurken han i dag er – og hva som var med på å forme ham.

Men som oftest med skurkeserier, så handler det hele om noe så banalt som hvem som skal kontrollere kriminaliteten i byen. Og Pingvinen er ikke snauere enn at han tar livet av mafiasønnen Alberto Falcone (Michael Zegen, The Marvelous Mrs. Maisel) ved første anledning, hvorpå han oppsøker avdødes søster, Sofia (Cristin Milioti), og initierer et partnerskap for å styre narkosalget i Gotham; med den asiatiske triaden som sparringspartnere.

Men Sofia har en mørk og dysfunksjonell fortid, og styrer heller ikke mafia-«butikken» alene, men er avhengig av støtte fra tilretteleggeren Johnny Viti (Michael Kelly, House of Cards). Og de to har ikke akkurat en god tone seg imellom…

Som side kick rekrutterer Pingvinen den stammende bilraneren Victor (Rhenzy Feliz). I det han og gjengen forsøker seg på et brekk mot Pingvinens poshe, lilla Maserati ser han seg selv som ung i den småkriminelle og gir ham muligheten til å leve – som hans sjåfør og altmuligmann. Men mens av alt ønsker Victor bare å rømme byen, med sin kjæreste, til sunny California.

Volden er ofte til stede, og den er i overkant eksplisitt – noe som for så vidt passer den dystre tematikken og miljøet våre nedrige forbrytere ferdes i. Her knekkes fingre, hoder skytes i fillebiter, fienden brennes levende og blodet spruter i de mange nærkampene – så vel i mørke bakgater som i det beryktede Arkham-asylet.

Og, som tidligere nevnt, det hele ser riktig så stygg-vakkert ut, og Farrell er herlig som den småsjenerte «Mr. Nobody», som går gradene fra ubetydelig sjåfør til Gothams forbryterkonge. År for år mer tykkhudet og kynisk, men like fullt fortsatt med en rørende omsorg for sine nærmeste. En herlig kompleks karakter. Også Sofia er en interessant person, som har en psyke som gjør henne uforutsigbar og farlig. Hvordan de to umake «danser» sammen er det mest fengslende tema serien byr på.

Bare da så synd at Pignvinen vandrer, haltende, rundt i en historie som er forbløffende generisk, og ganske så kjedelig. Dette har vi da sett ulike varianter av, i utallige krimfilmer og -serier endeløse ganger før. Handlingsmønsteret er forutsigbart og karakterene ganske så stereotype; synd for med en så annerledes hovedkarakter burde det være mulig å skape noe mer unikt og originalt.

Bandeledere som slåss om territorier i byen, flankerte av tankeløse, bolede gorillaer er hverken særlig spennende eller nyskapende. Heller flatt, uinspirerende og generisk. Og hvorfor de i all verden har valgt å gi enigmatiske Carmen Ejogo så lite skjermtid, er utenfor vår fatteevne.

Mot slutten, når Pingvinen endelig kommer seg ned i sitt rette element, i mørket under jorden, tar handlingen seg opp. Det hele blir mer actionmettet og Pingvinen kaster hanskene og lar det stå til – denne byen skal han kontrollere, koste hva det koste vil!

Bevares, The Penguin er slettes ingen direkte dårlig serie, og det dystopiske universet vekker så visst vår interesse, men litt for ofte griper vi oss i å søke etter telefonen; noe som sjelden er et godt tegn. 4 svake stjerner.

PS! Er det en original krimserie, med fascinerende, ekte karakterer og et vanvittig spenningsnivå du søker, så sjekk ut Mayor of Kingstown (episode 1-3) på SkyShowtime. Slik skal det gjøres!

The Penguin får strømmpremiere den 20. september på Max. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.