Auralic Vega sampler opp digitalsignalet til hele 1,5 MHz med 32-bit ordlengde, for å skyve digitalt støy lengst mulig opp i frekvens, for å gjøre plass til et superslankt analogt filter. Velg mellom fire ulike filterinnstillinger: Nr. 1 gir flatest frekvenskurve, nr. 2 ruller av forsiktig i toppen, nr. 3 er optimalisert for å minimere ekko og forhånds-ekko (bedre timing!), og ruller samtidig noe av i toppen. Nr. 4 gjør mye av det samme som nr. 3 men er justert for å låte best mulig i de fleste sammenhenger. Merk at avrullingen i toppen ikke er hørbar på signaler med høyere oppløsning enn 48 kHz, da avrullingen starter langt over det øret kan høre.

Via USB tar DAC-en imot alle oppløsninger helt opp til 32-bit/384 kHz (DXD), og støtter dessuten DSD i høyeste oppløsning (128 x CD-oppløsning).

Brukervennlighet
Tegnruten viser all informasjon man trenger, og DAC-en styres lett med medfølgende fjernkontroll.

Jeg liker egentlig ikke å ha så mange filtervalg, da jeg blir sittende og bytte mellom ulike musikkstykker og tvile på hva jeg liker best. Jeg ble sittende lenge og bytte mellom de ulike filterinnstillingene, før jeg til slutt landet på innstilling nr. 4. Lydbildet blir mer utstrakt, samtidig som timingen i rytmene sitter som et skudd.

Ellers er DAC-en enkel i bruk, med unntak av at den ved ett tilfelle hadde litt problemer da jeg hadde satt opp en spilleliste med ulike oppløsninger. Den stoppet opp når den måtte skifte oppløsning. Løsningen var å skru den av og på, og siden fungerte den fint.

Lydkvalitet
Auralic låter så musikalsk at det nesten er umulig å tenke på noe annet enn musikken. Cymbalene på Daft Punks ”Game of Love” i 24-bit/88,2 kHz er superluftige, og basstromma sparker hardt og raskt. Lydbildet er luftig som helium, og lydlandskapets ”molekylære” oppbygning kan nærmest sanses på mikronivå.

DAC-en låter hårreisende oppløst. Jazz-trompeten på ”Stille, stille kommer vi” av Hoff Ensemble i 24-bit/192 kHz er luftig og samtidig direkte, mens klangen fra perkusjonen brer seg ut i rommet. Kontrabassen ligger i bunnen på det mest naturlige vis, mens Unni Wilhelmsen aldri har hørt vakrere ut.

Det mest imponerende er hvordan Auralic Vega får meg til å lytte mellom tonene. En klisjé, jeg vet, men sånn må det beskrives. For midt imellom alt som foregår er stillheten så markert, at det nesten er skremmende.

Ta Tori Amos ”Flavor”, fra ”Gold Dust”. Det bøse Bösendorfer-flygelet med sin ekstra oktav i bassen brauter seg frem i undergrunnen, samtidig som DAC-en evner å holde kjeft når den skal. Strykerintroen låter stort, men når Tori begynner å synge er det som om det aldri har vært bedre plass for henne å boltre seg på.

Konklusjon
Auralic Vega er utrolig oppløst. Alt er på plass, fra bunn til topp av frekvensregisteret, og den stopper og starter på ethvert signal så lett som ingenting. Den er ikke fullt så krisp i toppen som Bryston og ikke like røff og tøff i bassen som Electrocompaniet, men den totale balansen og oppløsningen er helt rå.

Skal du ha noe bedre enn Vega, blir det fort svært kostbart. Den tar den digitale jobben på blodig alvor, og kan plasseres inn i et hvilket som helst anlegg og bare låte magisk.

Også i denne testen: