Jeg kan selv huske tilbake til valgfag i IT på videregående på slutten av 1990-tallet, der læreren snakket om dataprogrammering og hvordan vi i fremtiden ville kunne bruke datateknologi til å kurere kreft. Og til og med Altzheimers.
– Tror du vi også vil kunne ta opp og spille av våre egne drømmer? spurte jeg, til lyden av knising fra resten av klasserommet.
Læreren bekreftet:
– Ja, hjernen driver jo egentlig bare og prosesserer elektriske signaler, så det vil jeg tro kan bli mulig en dag.
Svaret pirret meg, men bortsett fra i House-episoden Black Hole har jeg ikke hørt om noe spesifikt om dette siden. Det betyr derimot ikke at forskningen har stått stille, og nå er det endelig gode nyheter rundt emnet.
Teknologi «leser» hjernen
Et forskerteam ved universitetet i Kyoto i Japan har nemlig funnet en måte å «lese» hjernen vår på, som blant annet kan revolusjonere vår forståelse av drømmer. Ved hjelp av avansert fMRI-teknologi (funksjonell magnetresonanstomografi) og kunstig intelligens (KI), kan de nå gjenskape bilder basert på hjerneaktivitet. Og ja, det gjelder også når vi sover.
Hovedmannen bak prosjektet, Dr. Yukiyasu Kamitani, har sammen med sitt team utviklet metoder for å tolke hjernens signaler og oversette dem til visuelt innhold.
Når vi ser på et objekt, behandler hjernen vår disse mønstrene hierarkisk, fra de enkleste til mer komplekse trekk. KI-en vi brukte fungerer etter samme prinsipp», forklarer Dr. Kamitani.
Bare i startgropen
Men før du begynner å fantasere om å gripe etter mobilen og åpne appen som i skarpeste 4K -oppløsning spiller av nattens politijakt gjennom New Yorks tøffeste gater, mens Manhattan sakte, men sikkert svelges av et sort hull under bakken (ja, jeg har stressende drømmer), er realiteten dessverre ikke fullt så spennende. I hvert fall ikke ennå.
Teknologien er fortsatt i startgropen, og bildene som skapes er tåkete glimt av enkelte elementer fra drømmen. Noe som ligner mer på abstrakte malerier enn storslåtte Hollywood-produksjoner. Vi er med andre ord langt unna å kunne gjengi detaljerte og livlige scener fra drømmeverden.
Dessuten er det ikke ekte. Dr. Peter Bentley fra University College London utdyper:
– Disse KI-ene leser egentlig ikke sinn; de bare matcher mønstre av hjerneaktivitet til sannsynlige bilder de har sett før.
Teknologiske utfordringer
Forskerne jobber riktignok iherdig med å forbedre oppløsningen og nøyaktigheten, men veien fra dagens eksperimenter til en app som kan spille av dine drømmer i Ultra HD er fortsatt lang.
En av de største utfordringene man står overfor, er å samle inn tilstrekkelige mengder hjernedata. For å lære opp KI-systemene, trengs enorme datasett fra drømmende frivillige, noe som er både tidkrevende og praktisk krevende å gjennomføre. Bildet kompliseres dessuten av den store variasjonen i hjernemønstre fra person til person. Det gjør det vanskelig, om ikke umulig, å utvikle en universell «drømmedekoder» som fungerer for alle.
Drømmenes flyktige natur er også en vrien nøtt å knekke. Å fange og tolke de ofte raske, usammenhengende og surrealistiske bildene som kjennetegner mange drømmer, krever en presisjon og hastighet i databehandlingen som dagens teknologi fortsatt strever med å oppnå.
Behandling av psykiske problemer
Klarer man å overkomme de tekniske utfordringene, er det medisinske potensialet enormt. Ikke minst innenfor psykologi og mental helse. Tenk deg å kunne analysere mareritt hos PTSD-pasienter, eller hjelpe folk med angst å konfrontere sine frykter i trygge omgivelser.
Kunstnere kunne fange kreative ideer direkte fra drømmeverdenen, mens terapeuter fikk et nytt verktøy i behandling av søvnforstyrrelser.
Etikk og personvern
Konseptet om å «lese» noens drømmer reiser likevel viktige etiske spørsmål om personvern og mental integritet.
Drømmer kan anses som vårt siste private tilfluktssted i en stadig mer overvåket verden. Hva hvis denne intime sfæren kan bli tilgjengelig for andre – det være seg forskere, helsepersonell eller hackere? Eller en sjalu ektefelle, for den saks skyld.
Hvordan skal vi sikre at sensitiv hjernedata ikke misbrukes? Kan vi gi samtykke til noe som skjer mens vi sover? Og hva med risikoen for at våre underbevisste tanker og følelser blir ufrivillig avslørt? Kan teknologien misbrukes i avhørsmetoder av mistenkt kriminelle eller politiske motstandere?
Før en slik teknologi omfavnes fullt ut, er det viktig som samfunn å ta et skritt tilbake og nøye vurdere hvordan vi kan beskytte vår mentale integritet, i en verden der selv våre drømmer kan bli digitalisert.
For mange vil nok tanken på å dele sine mest private tanker føles som et mareritt i seg selv. For andre kan det være nøkkelen til bedre selvforståelse og mental helse. Kanskje blir «Hva drømte du i natt?» snart et like vanlig spørsmål som «Har du sovet godt?».
Veien fra laboratoriet til nattbordet er fortsatt lang. Men én ting er sikkert – forskerne i dette feltet er alt annet enn søvngjengere.
