Anmeldelse: My Brilliant Friend, sesong 3

Den 10. september kan, og bør du, sette deg ned i godstolen, finne frem fjernkontrollen og logge deg inn på din Max-konto. Da får du med deg premieren på den italienske perlen av en serie, fjerdesesongen av My Brilliant Friend, basert på Elena Ferrantes oppvekstromaner fra Napoli.

I forbindelse med premieren på finalesesongen har vi tatt et dypdykk ned i hele serien – der første sesong ble sluppet på Max (HBO Nordic) allerede i 2018.

Ferrante (pseudonym) skrev «Den napolitanske kvartetten», om de livslange, konkurrerende, barndomsvenninnene Lenù og Lila i perioden 2011-2014. Romanene ble raskt oversatt til engelsk, og ble en umiddelbar global boksuksess.

Det gikk ikke lang tid før statskanalen RAI slo seg sammen med HBO og satte i gang Italias største TV-produksjon gjennom tidene. Og resultatet ble rett og slett forbløffende!

 

Livet har skilt dem ad

I det vi sa farvel til de to venninnene befant seg på diametralt forskjellige plasser livet; i det Lenù (Margherita Mazzucco) fortsatte sin høyere utdannelse og allerede hadde utgitt sin første roman, mens Lilas (Gaia Girace) giftige og voldelige ekteskap, og økonomiske sikkerhet, var i full oppløsning.

Vi er nå kommet til 1960-tallet, en periode med nye tekniske innovasjoner og økonomisk vekst – men også en tidsepoke der maskinene er i ferd med å overta fabrikkjobbene og der studenter og arbeiderklassen gjør opprør mot regjeringen og den rådende samfunnsmodellen.

Italia er som en trykkoker, men privilegerte Lenù er skjermet fra oppstanden og de dårligere stiltes kår. Samtidig befinner Lila seg midt i frontlinjen, med en utmattende jobb på salamifabrikken til sleske Bruno (som hun møtte på Ischia i forrige sesong), som tyner arbeiderne til det ytterste, mens har gir dem minimal lønn og jevnlig forgriper seg på de kvinnelige ansatte.

Nord mot sør

For å forstå de krasse konfliktlinjene, og de store klassereisene, som My Brilliant Friend så forbilledlig skiller, hjelper det med litt basiskunnskap om italienske samfunnsforhold og politikk.

Millionbyen Napoli har «alltid» blitt sett på, fra Nord-Italia, som arnestedet for alt som er galt med den økonomiske omfordelingen i landet, samt at den historiske byen er preget av kaos og vanstyre.

Gå man riktig langt tilbake, til grekertiden, var det Sør-Italia som var det økonomiske sentrum, men etter industrialiseringen tok Nord gradvis over. De fordelaktige Poslettene ble sentrum for en massiv landbruksvekst, samt at brorparten av ny industri (deriblant bil og mote, samt finans) ble sentrert i Nord-Italia.

Siden Italia ble én forent nasjon (1871) har mange nord-italienere ment at befolkningen i Sør er late, mottagere av statlig støtte og tilskudd og at kriminelle krefter (les: mafiaen) i praksis styrer den skakkjørte økonomien. Denne oppfatningen har blant annet beredt grunnen til høyrepopulistiske partier som Lega Nord og sågar Berlusconis Popolo della Libertà (senere Forza Italia), og var i enda sterkere grad gjengs inntrykk på 1950- og ’60-tallet.

Så når lærerne og (delvis) arbeiderklassefamiliene i den forsofne forstaden til Napoli, i My Brilliant Friend, er opptatt av at barna ikke skal snakke napolitansk dialekt, men «riktig» italiensk, og barna drømmer om å rømme, så har det sin begrunnelse i hvordan de ble sett (ned) på.

Klassereise – for hva?

Når så Lenù har gjennomført den ultimate klassereisen, besitter en høyere universitetsgrad (fra Nord) og gifter seg med en overklassemann (fra Torino) tar hun nærmest avstand fra sitt opphav, familie og (gamle) venner.

Hun vil helst ikke at hennes utkårede, den troskyldige og gjennomgående kjedelige dotten av en universitetsprofessor Pietro Airota (Matteo Cecchi), skal møte hennes familie – mens bryllupet (beleilig nok) skal forbigås i stillhet.

Til tross for din grad, ekteskap og økonomiske frihet, så ender Lenù opp som tradisjonell italiensk husmor. Hjemmeværende, med ansvar for barna, hjemmet og pastaen. Å hvilken ironi!

Som husmor og mor til to små døtre finner hun hverken tid eller inspirasjon til å skrive en ny roman – og lulles inn i en boble av ignoranse og fornektelse. Samtidig vet hun innerst inne at hun ikke er fornøyd med det livet hun lever, en urolig sjel, stadig på søken etter noe bedre.

Hun fremstår mer og mer selvsentrert, egoistisk og usympatisk. Til det punkt at når hun så plutselig finner tilbake til ungdomsdrømmen, Nino (Francesco Serpico), har seerne mistet sympatien med henne. Et genialt fortellergrep fra Ferrante.

Fascinerende kontrast

De skarpe kontrastene som trer frem mellom bestevenninnene har alltid vært til stede, men aldri mer fremtredende enn i denne sesongen.

Lenù fremstår stadig mer virkelighetsfjern i sin nye rikmannsboble, mens Lila (bokstavelig talt) sliter livet av seg på fabrikkgulvet. Når så den kommunistiske fagforeningen, frontet av privilegerte do-gooders, trår til for å hjelpe henne, reagerer hun med sinne og oppgitthet. Hun har da intet annet å gå til om hun skulle miste jobben, og dermed evnen til å forsørge sin sønn! Lila er nå blitt den realistiske, og fornuftige, av venninnene.

I det Lilas kropp kollapser trår Lenù til, og hjelper en noget motvillig venninne. De har mer og mer mistet kontakten, men Lenù får nå en ny mening i livet, et prosjekt der hun skal «redde» Lila.

Ferrante, og serieskaper Saverio Costanzo, tegner fortsatt et dypt fascinerende portrett av etterkrigstidens Italia, sett fra de fleste klasselag og landsdeler. Det i en brytningstid for landet, der kaos og opprør syder i gatene, mens økonomisk fremgang og vekst vises overalt – selv bestevenninnenes nedslitte arbeiderklasseforstad gjennomgår en radikal forandring.

Den intense dynamikken, og det stadig mer merkelige forholdet bestevenninnene imellom er historiens røde tråd, og selv om begge nærer både en beundring for den andre, så er nok den iboende misunnelsen sterkere. Mazzucco og Girace fortsetter med sitt realistiske, subtile og fremragende skuespill; mens Max Richters bunnsolide musikkspor setter oss på konstant tå hev. Nydelig!

I tredjesesongen trer et mer nyansert og komplekst bilde fram av den skoleflinke og dydige Lenù frem, som gir historien ny gnist. Til tross for et litt langtekkelig, og smått frustrerende, midtparti er dette en solid seksersesong. Vi gleder oss til det avsluttende kapittel!