De ikoniske bildene, de berømte fotografene, og den skarpe bildekvaliteten, har bidratt til å sementere Leicas status som det ultimate kameraet. Enten man er amatør eller profesjonell, er det vanskelig å forholde seg nøytral til den lille røde sirkelen, som symboliserer småbilderevolusjonen Oskar Barnack tente i 1914.
Det er ingen overdrivelse å si at uten Leica, ville fotografi sett annerledes ut. Med det kompakte lilleput-kameraet som brukte kinofilm, bare tredd horisontalt i kameraet, fikk man endelig et kamera som gikk i jakkelommen uten å måtte demonteres først.
I dag kaller vi dem for fullformatkameraer, og Leica M er den siste i arverekkefølgen etter Barnacks 0-serie prototyper, med 24 x 36 mm bildeflate. Men et Leica M er kostbar moro, med en startpris over 50.000 kr, for et kamerahus alene.
Da er det nye Leica T en langt mer oppnåelig drøm for de fleste av oss. T er Leicas første egenutviklede systemkamera med småbildeformat – som ikke hører til M-serien, siden Leica CL på 70-tallet.
Det er flere likhetstrekk mellom Leica T og det analoge CL-kameraet. Utskiftbar optikk og muligheten for å bruke M-optikk (med adapter), få knapper og ratt for enklest mulig betjening, lavere pris for større marked – og samme krav til bildekvalitet som de dyrere Leica-kameraene. Men en Leica T mangler søker. I stedet har det en innovativ pekeskjerm.
Korte fakta om Leica T:
- 16,3 Mp CMOS-bildebrikke i APS-C-format
- ISO-innstilling fra 125 til 12500
- Integrert Wifi
- Seriefotografering med 5 bilder/s
- 8,4 cm pekeskjerm med 1,3 Mp bildepunkter
- Full HD-video 1080p/30fps – MPEG-4
- 30 – 1/4000s lukkertider
- Multikontakt for ekstern LCD-søker
- 400 bilder batteritid
- 16 GB internminne
- Adobe Lightroom lisens inkludert
Nytt kamerasystem
Leica T er det første i det som utvilsomt blir en serie systemkameraer med APS-C bildebrikke. Den er litt mindre enn fullformat, og gjør det mulig å lage mer kompakt optikk. Som de to nye T-objektivene kameraet ble testet med: Summilux 23mm f2 (tils. 35mm), og Vario-Elmar 18-56mm f3,5-5,6 (tils. 28-85mm). Alle med autofokus, og laget i Japan. I motsetning til kamerahuset som er laget i Tyskland.
Senere kommer en Vario-Elmar 11-23mm f3,5-5,6 vidvinkelzoom (tils. 17-35mm), og en Vario-Elmar 55-135mm f3,5-5,6 telezoom (tils. 80-200mm). Leica har også en mengde tilbehør til kameraet, som etuier, vesker, remmer, en helt ny blits og en separat elektronisk – vippbar – søker, med 2,4 Mp oppløsning og innebygget GPS-logging. Til 4500 kr.
Frest og pusset
Siden Leica har laget kameraet fra grunnen av, har de stått friere til å skape noe nytt med færre begrensninger, enn om man baserer seg på et allerede utviklet kamera. For eksempel har de laget kamerahuset i et stykke aluminium. Som er frest, drillet og til slutt pusset i tre kvarter, for å få den overflatekvaliteten Leica har ønsket.
Designet som er utført sammen med designavdelingen hos Audi, er en vellykket blanding av tiltalende utseende og funksjonalitet. Kameraet har nesten ikke knapper. To innstillingshjul er senket ned i toppen, og brukes til å endre for eksempel blenderåpning og ISO-følsomhet.
Alle sekundære funksjoner er lagt til den innovative 8,4 cm store pekeskjermen, i 16:9 bredformat. Leica har designet sitt egen grafiske grensesnitt, som i stedet for ikoner av samme type som på Android-kameraer, har et uniformt ikon-design i gråtoner, hvor man selv kan velge hvilke som skal vise på hjem-skjermen.
Unik pekeskjerm
Det tok forbausende kort tid å lære seg logikken i grensesnittet, rett og slett fordi det er så oversiktlig og enkelt. Navigeringen og endringer av innstillinger, går kjapt og lett etter en kort tilvenningsperiode.
Kameraet ligger mye bedre i hånden enn man skulle tro. Grepet er ikke dypt, men så pass bredt at man får brette fingrene godt rundt for et godt grep. Baksiden har ikke noe tommelgrep, og etter et par dager ønsket jeg at høyre siden var gummiert. For det ville gitt et bedre grep når man går lenge med kameraet i hånden.
De ukene jeg brukte kameraet, ble jeg mer og mer fortrolig med dets irrganger, logiske brister, lysmålerens hang til overeksponering, og satte større og større pris på hvor enkelt kameraet gjorde det for meg å fotografere.
At det foreløpig ikke er mulig å slå av bildevisning etter eksponering (auto review) har Leica lovet meg at de skal fikse. At det ikke finnes fokusmarkering (peaking) hverken på skjermen eller i den separate søkeren, når jeg fokuserer manuelt med manuell Leica M-optikk kan det hende Leica fikser i en firmware-oppdatering.
Men hvorfor prosjektlederen Maike Haberts hos Leica, nekter oss å selv velge mellom DNG (RAW) eller jpeg-filer, er en gåte. Du kan velge bare jpeg, men velger du DNG må du også ha plass til å lagre en jpeg-kopi samtidig.
Bildekvalitet
Da kan det ha noe for seg at kameraet har 16 GB internminne til lagring av bilder, når man enten har glemt eller har fylt alle minnekortene.
De 1500 bildene jeg tok med Leica T, ble tatt med den nye 23mm Summilux, men også med den nye 18-56mm zoomen, og en Noctilux 50mm f0,95 med M-adapter på kameraet. Autofokusen med de nye T-objektivene, var rimelig raskt og presis i godt lys, men den jaget en del når kontrasten i motivet var lav, og hang ikke så godt med på panoreringer og følgefokus, som jeg hadde ønsket.
Man kan sette fokuspunktet rett på pekeskjermen, som er praktisk i enkelte situasjoner, men Leica har ikke gjort det mulig å velge fokuspunkt direkte i kombinasjon med utløser. Man kan med andre ord ikke ta bilde med et trykk på skjermen.
Det første som slo meg da jeg gikk gjennom de første testbildene, var at T-optikken til kameraet leverte fremragende farger, kontrast og skarphet. Nesten uansett blender eller brennvidde, og det uten nevneverdig linjefortegning eller vignettering.
Kameraet bruker den samme 16 megapiksler bildebrikken som Leica X Vario, bare med en nyere og bedre bildeprosessor. Resultatet er at jpeg-filene er nesten perfekt prosessert. Så lenge kameraet ikke overeksponerte, noe det gjordet rett som det var, men jeg lærte meg å kompensere for det i forkant. Jeg fant en håndfull bilder jeg ville prosessert annerledes (da kunne jeg brukt DNG-filen). Resten var nydelig gjengitt, med nydelig metning og fine graderinger av hudtoner. Høylys klipper litt tidlig, men det kan man kompensere for. Ellers er det lite å sette fingeren på.
Bildestøy er godt kontrollert opp til 3200 ISO, hvor det er mulig å se marginal kornstøy, og jeg hadde ikke noe problem med å bruke 6400 ISO-filer heller. Særlig ikke i sorthvitt, hvor den finkornede støyen ofte kan se kledelig ut.
Konklusjon
Leica T har ingen direkte konkurrenter. Fujifilm X-E2 og Sony A7, er det nærmeste vi kommer. De er billigere og har innebygget elektronisk søker, men kvaliteten er ikke i samme klasse som Leica T. Som er et kamera det er lett å bli glad i. Foruten noen logiske brister, er det en fryd å bruke og bildekvaliteten er upåklagelig.
Men det koster. 28.000 kr med 18-56mm zoomen i er overkant for et kamera uten søker, og med bare moderat lysstyrke, skudd- og autofokushastighet. Selv om det leveres med en Adobe Lightroom programvarelisens. Men det er noe med følelsen av å skyte med et Leica, og den skarpheten og kontrasten Leica-optikken kan gi, som kan gi deg de magiske øyeblikkene som kan kjennetegne et ekte Leica-kamera.
