: American Hustle

Filmen er en orgie i farger og herlig karikerte personer fra smågangsterlivet på Østkysten mot slutten av 1970-tallet – både David Russell (regi, Silver Linings Playbook) og Eric Singer (manus) har denne gangen tatt den «helt ut» – og lykkes storveis med det!

Vi følger den småkriminelle Irving Rosenfeld (Christian «Batman» Bale) som allierer seg med Sydney Prosser (Amy Adams) i en herlig svindel med lån (som kunden aldri får) og salg av stjålne/falske kunstverk. Sammen er duoen dynamitt, og pengene strømmer inn – inntil FBI, ved agent Richie DiMaso (Bradley Cooper), setter en stopper for det hele. Når alternativet er år i fengsel samarbeider paret om å avsløre andre storsvindlere.

Historien bygger, løselig, på den såkalte «Abscam»-skandalen fra slutten av 1970-tallet, der fremtredende politikere ble avslørt i å ta i mot store bestikkelser fra en fiktiv araber-sjeik. Midt i stormens øye, mellom kongresspolitikere, lokale borgermestere fra New Jersey, mafiaen og FBI, befinner våre antihelter seg – og de gjør sitt beste for å overleve.

Selvsagt har man skapt både historien og karakterene slik at vi blir sittende godt plassert i godstolen, med en sixpack iskold Aass Classic i den ene hånden og snacksposen i den andre, mens vi ubekymret heier på småskurkene. I stor grad umoralske karakterer, men som på mesterlig vis fremstilles i all sin menneskelige svakhet, godt hjulpet av stjerneskuespill av Bale og Adams, samt Jennifer Lawrence som Bales noget enkle og forsmådde kone.

Historien er enkel og fortalt rett på, men karakterene, replikkene og skuespillerne løfter dette til en liten høydare. I tillegg har kostyme- og rekvisittavdelingen fått fritt spillerom og «ubegrenset» budsjett. Vi merker oss at Amy Adams skifter kjole hvert åttende minutt, konstant med en like stor kløft, og som oftest med en ’70-talls permanent som det virkelig skriker av! Og Bale viser nok en gang hvor langt han er villig til å gå i menneskelig forfall for å leve seg inn i rollen, her må han ha lagt på seg minst 20 kg. for å fremstille den blekfete gangsteren med tidenes mest herlige hentesveis; det stikk motsatte han gjorde som radmager i The Machinist (2004). I en fantastisk birolle får vi Robert De Niro som selveste «Gudfaren» – hans beste filmrolle på mange år.

Alt i alt en stilsikker gangsterkomedie, der alle forsøker å lure alle, mens vi blir sittende måpende og bivåne galskapen og det herlig karikerte miljøet. Fem soleklare, topp underholdende, stjerner!

Billedkvaliteten er bevisst gjort i en fargepalett tilpasset 1970-tallet, med gulbrun sjattering og overdrevet kornet. Det kler filmen, men vi kunne ønsket oss bedre kontraster og skarphet. Lydsporet (dts-MA 5.1) er simpelthen strålende og bringer tydelig frem de mange små detaljene i det svært rike surroundsporet – samtidig som talen er spot on. Bonusmessig blir vi avspist med en kort (dog bra) bakomfilm på kun 16 minutter, samt en del utelatte scener. Her burde det finnes et hav av interessant materiale å ta av!