Det skal sies, Apple TV+ er definitivt ikke den globale strømmetjenesten med flest (aktive) abonnenter, ei heller har de den tetteste frekvensen av nyutgivelser – men gir du tjenesten en sjanse vil du finne overraskende mye gull i deres arkiver.
Med serier som Ted Lasso, For All Mankind, Slow Horses, Silo, Lessons in Chemistry, Masters of the Air, Hijack og Presumed Innocent har Apple lagt listen høyt.
Men aldri tidligere har de servert oss en slik helstøpt og høyst original serie som Lady in the Lake.
Visjonær serieskaper
I 2019 gav den amerikanske forfatterinnen Laura Lippman ut romanen Lady in the Lake; delvis basert på virkelige hendelser fra hennes hjemby, Baltimore.
Hun har nå gitt stafettpinnen videre til Apple TV+ og den visjonære serieskaperen Alma Har’el (Bombay Beach, Shadow King, Dave).
Og Har’el sitter nærmeste ved alle ender av bordet, som serieskaper, manusforfatter og regissør av den syvepisoders miniserien. Godt hjulpet av en enigmatisk Natalie Portman (Léon, Black Swan) har de skapt en forbløffende serieopplevelse.
Hvor ble det av Tessie?
På selveste Thanksgiving, høsten 1966 forsvinner en ung pike, Tessie Durst (Bianca Belle), under den store paraden som går gjennom Baltimores uoversiktlige gater. Hennes familie er kjente og kjære i byens jødiske miljø, og forsvinningen går spesielt hardt innpå den besteborgerlige husmoren Maddie Schwartz (Portman).
Hendelsen blir en vekker for Maddie, som sparker i gang en serie av livsendringer for henne og familien. Etter år med å ha blitt tatt for gitt av en dott av en sjåvinistisk ektemann, får hun endelig nok, og rømmer huset – på dagen! Fjetret tilbake står far og sønn, mens mor skaffer seg en litt forsoffen leilighet i «negerstrøket» av byen.
Her fordyper hun seg i forsvinningen, og lar seg rive med når eieren av en akvariebutikk hankes inn for mordet. Maddie Morgenstern (som hun nå heter) er overbevist om at det er mer til historien enn det politiet ser, og etter å ha skaffet seg en jobb på innsiden av byens største avis (som «hjelpelinje» for borgernes hverdagslige småproblemer) begynner hun sin egen etterforskning.
Etter et fiktivt innbrudd får hun så bistand av den meget behjelpelige politimannen Ferdie (Y’lan Noel), som bidrar med mer enn bare juridisk assistanse…
Nå har det seg bare sånn, at partnerforhold på kryss av rasene ikke akkurat ble sett på med blide øyne i rasedelte Baltimore anno 1966. Så Maddie og Ferdie må ligge lavt i terrenget.
Det ligger en død kvinne i innsjøen!
Lady in the Lakes lille, elegante tvist, er at vi som seere allerede fra første scene av blir informert om at det er begått et drap, på Cleo Sherwood (Moses Ingram); når vi så, godt over havveis ut i serien kommer til selve drapet, får Maddie vann på mølla, og aner en sammenheng mellom de to sakene.
Cleo jobber dobbeltvakter for å holde familieøkonomien gående. Som levende (!) mannekeng i byens fasjonable damekonfeksjonsbutikk på dagtid, og nattklubbvertinne på kvelden – for den lokale mafia-/dop-/gamblingbossen Shell Gordons «Pharaoh».
Hennes smått håpløse ektemann er wannabe stand up-komikeren Slappy Johnson (Byron Bowers), men han er nok litt for glad i fest og fyll til å kunne forsørge familien. Han nærer uansett et stort ubehag mot Shell; mens Shell på sin side ikke kan fordra den lokale toppolitikeren, som har lovet å rydde opp blant byens kriminelle utskudd.
Det er åpenbart mange brustne drømmer Cleo bærer på. Scenen er satt!
Generisk krimdrama?
Utad kan man anta at Lady in the Lake er nok et generisk krimdrama, med fokus på to tilsynelatende uløselig, muligens tilknyttede, drap. Men forbrytelsene danner kun bakteppet, ja nærmest kulissene for Lippman og Har’els fascinerende historie om kvinners kamp for selvhevdelse, den evige motsetningene mellom klassene, sexisme og den underliggende rasismen som syder i sørstatsbyen Baltimore.
Og her går rasismen så visst ikke kun én vei, Shell har for eksempel ikke mye pent å si om de hvite og/eller jødene.
For å fortelle denne fascinerende historien benytter Har’el seg av noen utrolig effektfulle og fortryllende grep; både på det visuelle og narrative plan. Selvsagt godt hjulpet av det medrivende grunnmaterialet, servert av Lippman.
Den er en relativt saktegående historie, der Har’el gir karakteren god tid til på bygge seg opp og historien til å utvikle seg, folde seg ut. Med stadige tilbakeblikk fra hovedkarakterens fortid blir vi mer og mer kjent med dem, samtidig som stadig flere brikker i drapsgåtene faller på plass.
Spesielt Maddie har en fortid med flere hemmeligheter enn det er tunneler i Sveits. Som lag på lag som skrelles av en løk, kommer vi nærmere Maddies komplekse (ubehagelige) kjerne.
Et visuelt fyrverkeri!
På det visuelle plan tar serien pusten fra oss! En ting er hvordan man har gjenskapt samfunnet i USA (og klesdraktene) på 1950- og ’60-tallet, ned til den minste detalj, men dulgte antydninger i klesdrakt, mystiske blodspor og dialog mellom linjene leder oss til den skremmende sannheten.
I tillegg er serien dandert med et nydelig musikkspor og svingende sanger signert Nina Simone og lignende klassikere. Tekster som får frem all lengselen, tapt håp og karakterenes (håpløse) drømmer.
Og mot siste halvdelen, i det Maddie i befriende morfinrus drømmer seg inn i fantasiland (?), tar det helt av, slik at pauker og basuner får hamre fritt i det heltinnen danser seg igjennom det ene musikalnumre av et skrekkabinett mer outrert enn det forrige. Etter nærmere seks timer i Maddies verden er vi nærmest utmattet!
Den gripende historien toppes av superbt skuespill, i fremste rekke fra en enestående Portman og Ingram, men også en rekke biroller som virkelig løfter serien og underholdningsverdien.
Har’el har omskapt en medrivende krimroman til en altoppslukende serie, i beste noir-stil. Et virkelig visuelt fyrverkeri av en serie, med et helt særegent utstykk, som som vil feste seg solid i hippocampus – og har du en sjøhest hjemme i ditt eget lille akvarium, vil du aldri se på den på samme måten lenger.
Kandidat til årets beste?
2024 har vist seg å være et ganske så merkelig serie-år. Etter flere år med kraftig kutt i innholdsproduksjonen hos de store strømmetjenestene slippes det nå langt færre serier enn for bare 2-3 år siden.
Like fullt er vi kun litt over halvveis i året, og allerede har vi premiert tre serier med seks stjerner: Shōgun, Ripley, og nå, Lady in the Lake – og ennå har vi ikke sett sesong 3 av The Bear.
Lady in the Lake får sin globale strømmepremiere, på Apple TV+, den 19. juli, da slippes de to første episodene, med påfølgende ukentlige premierer. Anmeldelsen er basert på samtlige syv episoder.
Fakta:
- Apple TV+
- Release: 19. juli 2024
- Regi: Alma Har’el
- Med: Natalie Portman, Moses Ingram, Y’lan Noel, Byron Bowers, Mikey Madison, Pruitt T. Vince, Bianca Belle, Joshia Cross, Jennifer Mogobock, David Corenswet
- Genre: Krimdrama
- Land: USA
- År: 2024
- Tid: 6:25 t.
- Karakter: 6
- IMDb