: Philips Fidelio SoundSphere PS1

Sjeldent har jeg sett noe så sært og vakkert på én gang. Mange vil nok være enige med meg i at utseendemessig er Philips PS1 et par drømmehøyttalere, som man ikke vil fantasere om å gjemme bort i hvert sitt mørke hjørne. Disse langhalsede skapningene skal vises frem i all sin prakt!

Både utseendemessig, men også hva lydprinsipper angår, er de snodige kreasjoner. Hver høyttaler har basselementet montert i et butt, sylinderformet kabinett som skal stå plantet på gulvet. Grunnen til å gå for en rund konstruksjon kontra en firkantet? Diffraksjoner og stående lydbølger er et tema som man til en viss grad unngår som et problem med en rund konstruksjon. Det gjenstår å finne ut hvordan dette fungerer i praksis her.

Fra basskabinettet buer en metallbøyle seg oppover, med ringradiatordiskanten plassert på toppen av denne. Som et øye på stilk. Lydmessig er diskantelementet nærmest helt frigjort fra kabinettet, som i seg selv er spennende og kan resultere i renere overtoner.

Bass og mellomtone i gulvhøyde
Basselementet i bunnen og diskanten på toppen virker konstruksjonsmessig logisk, et prinsipp nesten alle høyttalere følger. Det som skiller PS1 fra røkla er avstanden mellom de to. Dette er en toveishøyttaler, altså gjengis mellomtoneområdet også fra basselementet. Andre toveishøyttalere har basselementet plassert så tett mot diskantelementet som mulig, for best mulig sammenheng og for å unngå fasefeil i overgangen, som kan drepe stereoperspektivet. Noen konstruktører går til og med så langt som å plassere diskanten i midten av bass/mellomtoneelementet, et såkalt koaksialelement, av samme grunn. Ikke bare har Philips en enorm avstand mellom de to elementene, men mellomtoneområdet, som bærer mesteparten av energien i både stemmer og de aller fleste instrumenter, kommer da helt nede fra gulvet. Elementet er riktignok vinklet noe oppover for å ta hensyn til dette, men mon tro om dette er nok for å eliminere hullet mellom disse?

Innebygd forsterkning
Med Philips PS1 trenger du ingen forsterker i tillegg, fordi en Klasse D-forsterker er innebygd i høyttalerne. Vel, den ene høyttaleren. Den andre høyttaleren er passiv, og kobles til den aktive med medfølgende høyttalerkabel.

Helaktive høyttalere har fordelen av at man kan droppe det passive delefilteret for å få bedre dynamikk, fordi hvert høyttalerelement har sin egen forsterker, med aktivt delefilter. Her har vi derimot med en semiaktiv variant å gjøre, uten aktivt delefilter. Man har likevel mulighet til å benytte en forsterker som er optimalisert til de høyttalerelementene som er brukt, for best mulig kontroll og oppløsning. Om Philips har benyttet seg av denne muligheten i valg av forsterker og elementer, gjenstår å høre.

Én aktiv – én passiv
Basert på tidligere erfaringer har jeg en viss skepsis til høyttalere hvor den ene er aktiv, med en vanlig høyttalerkabel ut til den andre, som da er passiv slave. Ikke fordi det hemmer plasseringsmulighetene for slavehøyttaleren – hvilket det gjør, men fordi en del slike konstruksjoner sliter med stereoperspektivet, grunnet en ørliten faseforskyvning. Det elektriske signalet i seg selv bruker knapt 5 nanosekunder gjennom en meter kabel, som ikke er hørbart med vanlige kabellengder. I stedet er problemet at enhver kabel filtrerer lydsignalet noe (grunnet induktans og kapasitans), og enhver filtrering eller justering av et lydsignal gir en liten faseforskyvning. Dette kan kompenseres for i delefilteret til den passive høyttaleren, men hvor mange som gjør dette er jeg mindre sikker på.

Trådløs lydoverføring
Høyttalerne kan styres fra sofaen med den medfølgende fjernkontrollen. Tilkobling skjer naturligvis mot høyttaleren som rommer forsterkerdelen. Mest interessant er trådløs Bluetooth. Enten du vil spille av musikken fra din egen mobiltelefon, eller du får gjester som har lyst til å vise deg musikken de nettopp har blitt hekta på, så er Bluetooth den enkleste veien å gå for trådløs lyd. Trykk på en knapp for å sammenkoble med mobiltelefonen, nettbrettet eller datamaskinen, og spill av fra nedlastet musikk, strømmetjenester eller nettradio. Mottakeren støtter aptX-formatet, som gir bedre lyd over Bluetooth fra aptX-kompatible spillere, og den tar også AAC-lydformatet over Bluetooth, som gjør tilsvarende jobb med Apple-enheter med operativsystem iOS 7 eller nyere. Med andre ord er forutsetningene der for å gi god trådløs lyd, dersom mottakeren har god støy- og jitterreduksjon.

Det er også mulig å koble med kabler. Her er både HDMI inn og ut til TV-kroken, samt analog lydinngang.

Brukervennlighet
Det er ingenting å si på brukervennligheten. Man velger kilde med fjernkontrollen, og det spiller. Trådløs Bluetooth fungerer også knirkefritt. Man kan velge mellom to ulike toneinnstillinger, musikk og film. Musikk låter tørt og upåvirket, mens film har en klang på seg, som gjør lydbildet litt større. I tillegg finnes innstillingene stereo og surround, sistnevnte forsøker å simulere surroundlyd fra to høyttalere.

Lydkvaliteten
Det er ikke lett å høre forskjell mellom trådløs musikk fra min iPhone 5, og fra vår referanse-Blu-ray-spiller Electrocompaniet EMP 2 koblet til HDMI-inngangen.  AAC-støtten på Bluetooth som kom i iOS 7 har hjulpet dramatisk, og Philips-høyttalerne håndterer de trådløse signalene på upåklagelig vis. Det er litt høyere støygulv trådløst om man pauser musikken og legger øret helt inntil diskantelementet, så helt identisk er det ikke.

Luftig vokal
Jeg starter ofte med noe vokalt for å plassere høyttalerne tonalt, og for å se om de har noen leie resonanser. Philips PS1 har bra med luft i overtonene, og får frem nyansene fra de herlige stemmene til Alan Sparhawk og Mimi Parker fra Low, der de gjester Trentemøllers sang ”The Dream” på sitt fantastiske album ”Lost”. Her er godt med luft, og svært lite farging å høre i overtoneområdet. Bassregisteret er også fyldig, samtidig som det er stramt nok. At kabinettet er rundt i stedet for firkantet skaper mindre farging fra selve kabinettet. Likevel mangler bassregisteret litt oppløsning og takt, basstonene kan innimellom være litt lite tydelige. 

Mellomtonen
Jeg fryktet at man skulle høre at mellomtonegjengivelsen kommer fra gulvet, og at det skulle være et hull mellom denne og diskanten. Tendensen er der, men i mye mindre grad enn jeg fryktet. Jeg trodde kanskje sangstemmer ville komme fra gulvet, med bare s-, f-, og k-lydene hengende i lufta. Men stemmegjengivelsen er hevet en del over dette, nok til at det funker.

Stereoperspektivet lider
Det som derimot ikke funker så godt, er kombinasjonen aktiv og passiv høyttaler. Jeg føler at lydbildet hele tiden trekkes litt mot den aktive høyttaleren. Sitter jeg i midten med lik avstand til hver høyttaler, trekkes hodet svakt mot høyre, hvor den aktive står (man kan velge om den skal være høyre eller venstre høyttaler). Dette fordi høyttalerkabelen til den passive høyttaleren påvirker signalet nok til at stereoperspektivet lider.

Denne faseforskyvningen gjør også at rytmisk musikk ikke pumper like taktfast og tøft som den bør. Den sommerlige ”Lucky” av Daft Punk er en velprodusert poplåt med potensial til å trøkke ganske så heftig. Det gjør den ikke her, men flyter mer ut i bassregisteret. Ikke fordi basselementene er trege, problemet er psykoakustisk på grunn av faseglippen.

Noe kan løses ved å plassere den passive høyttaleren litt nærmere lytteposisjon enn den aktive, men jeg får det aldri helt til å sitte.

Konklusjon
Philips Fidelio SoundSphere PS1 er en usedvanlig spennende høyttalere som ligner et par utenomjordiske med hvert sitt øye på stilk. En designmessig raritet som vi tror mange vil falle for. Disse er definitivt ikke laget for å gjemmes bort.

Med basselementet på gulvet og diskanten montert øverst på en bøyle, er elementene frigjort fra mange resonanser, som gir forutsetninger for en ren og luftig musikkgjengivelse.

Det spørs bare om designavdelingen har fått et større mandat enn teknikkavdelingen, for det er noen løsninger her som viser seg å ha en snodig påvirkning på lyden. For det første gjengis mellomtoneområdet fra basselementet som er plassert nede ved gulvet. Det blir nødvendigvis en faseglipp mellom dette og diskantelementet, selv om sangstemmene ikke egentlig låter som de kommer fra gulvet. Men verst er det at det også er en faseglipp mellom høyre og venstre høyttaler. Dette kommer mest sannsynlig av høyttalerkabelen som trekkes til den ene høyttaleren fra den andre, som påvirker lyden akkurat nok til å gi en hørbar faseforskyvning, som igjen gjør at stereoperspektivet aldri riktig sitter.

Fra et interiørperspektiv er dette definitivt et par spennende høyttalere, og et langt rimeligere alternativ til noen danske høyttalerkonstruksjoner vi kommer på. På den andre siden er det gjort noen lydmessige valg som er litt merkelige.