TEST: Sony a7CR

Å si at jeg har store hender, vil være en overdrivelse. Likevel er jeg blant dem som opplever at Sonys trang til miniatyrisering noen ganger går for langt. Her for eksempel, er det så vidt plass til fingrene mellom håndgrepet og objektiver. Å ha på hansker, er utelukket. Med mindre de er ekstra tynne, men da er det heller ikke noe poeng å ha på hansker i utgangspunktet. 

Andre opplever sikkert ikke det som noe problem. Det er bare å se på salgsstatistikkene. Sonys fullformatkameraer i alpha-serien, er enormt populære. 

Det er ikke så rart. De aller fleste av de nyere modellene, er fantastiske kameraer. Kapable verktøy for proffene, og svært tilfredsstillende å fotografere med, også for amatører. Etter hvert har det kommet flere svært gode objektiver til i katalogen, og kombinasjonen av 60 megapiksler og skarpt glass, kan gi selv blaserte anmeldere hakeslipp når bildene dukker opp på skjermen.

Som det gjorde da vi testet a7R V, Sonys flaggskip med en 60 Mp BSI CMOS fullformat bildebrikke, klassens beste autofokus, og 8K-videoopptak.

Det siste har ikke a7CR, men ellers er kameraet i stor grad basert på teknikken fra a7R V. Bare i et krympet kamerahus uten søkeren i midten, som ligner mer på et målsøkerkamera a la Leica.

Kjent teknikk 

Kameraet er kort sagt ekstremt potent. Med den samme 60 Mp bakbelyste bildebrikken, dog uten 8K-video, men med 10-bits 4K-video, bildestabilisering, pixel shift og samme autofokus med forbedret motivgjenkjenning – er det i praksis en krympet utgave av flaggskipet a7R V.

Begge henvender seg i første rekke til fotografer som trenger et lite høyoppløst kamera til portretter, bryllup, landskap og i overveiende grad, stillestående motiver. Noe raskt actionkamera er det ikke, tross ekstrem fokuspresisjon. Skuddtakten på et a7CR er åtte bilder/s, så dette er ikke kameraet for en 600mm f2.8, ringside på en arena, eller racerbane.

Brukervennlighet 

Kameraet er også for lite til at det egner seg til lange teleobjektiver. Selv om det leveres med et avtakbart grep som forlenger håndgrepet foran. Den kompakte formfaktoren har ført til flere kompromisser. Her er det bare én kortplass. Den vribare skjermen er mindre og har lavere oppløsning. Det samme gjelder søkeren, og den innebyggede bildestabilisatoren har opptil 7-trinns stabilisering, mot åtte trinn i a7R V.

Den meget praktiske styrepinnen er borte vekk på a7CR.

8K-video er også borte her, ikke at det gjør noe. 8K-video på a7R V, skaper både enorme filer og tydelig rolling shutter. Men kameraets Bionz XR-prosessoren støtter 10-bits video i 4K30p, 4:2:2, med S-Log3 og S-Cinetone. Opp til 600 Mbps. Det er også en 4K60p-innstilling her, samplet fra et utsnitt med 1,2x beskjæring. Det er også mulig å ta opp 4K i Super 35 eller APS-C-format, med 1,5x beskjæring.

Her får man også Sonys høyoppløste pixel shift-teknologi, som tar opptil 16 x eksponeringer som gir 240 Mp oppløsning. Det krever at motivet står stille og at kameraet står på stativ, når eksponeringene tas. Bildefilen må behandles i programvare etterpå.

Gjenkjennbar bildekvalitet 

Det er ingen revolusjon her når det kommer til bildekvalitet.  Sony har ikke gjort noen endringer i hverken fangebehandling eller dynamikk. Man får den samme bildekvaliteten som vi kjenner fra a7R V. Det er en god ting, for i praksis betyr det superstrøkne bildefiler i ukomprimert RAW, og meget fine jpeg- eller enda bedre,  HEIF-filer.

Med god optikk leverer kameraet en ekstrem detaljskarphet som man sjelden ser i denne klassen. Bildefilene har et rikt dynamikkomfang, som det gir fotografen mye å gå i etterbehandling. 

Jeg kjenner fotografer som ikke er så begeistret for fargegjengivelsen fra Sonys dyreste kameraer, og synes den kan bli litt for digital, nesten kunstig perfekt. Om det betyr at andre kameraer ikke leverer perfekt fargegjengivelsen, skal jeg ikke spekulere i, men selv må jeg medgi at jeg foretrekker den mer analoge gjengivelsen av for eksempel hudtoner, fra et Nikon Z7 II eller Leica M10.

Bildestøy? Ikke før man passerer 12800 ISO, så det er en bekymring mindre.

A7CR er ikke Sonys mest avanserte videokamera, det er mest rettet mot stillbilder, men det leverer meget fin videokvalitet i 4K30p. På vår 75-tommers 8K referanse-TV (fra Sony), kan man se litt artefakter hvor opptaket inneholder raske panoreringer. Men det er beskjedent, og plager ikke den svært rene filkvaliteten med eksepsjonelt god dynamikk, mettede farger, og stort kontrastomfang.

Konklusjon

Sony a7CR er ikke perfekt. Den lavoppløste søkeren (i 2024) og skjermen, trekker ned. Det samme gjør fraværet av en ekstra kortplass og styrepinne. Kameraet er også i noen situasjoner umulig lite, og – det er ikke akkurat gratis. Men det er vanskelig å kritisere bildekvaliteten, som er på høyde med det beste der ute. Kameraet er derimot perfekt for fotografer som trenger et lite og lett kamera med høy oppløsning. Til reiser, landskap, gatefoto og portretter, er a7CR et lekent og smidig kamera, som med de rette objektivene, kan levere bilder som vil overbevise hvem som helst.