Anmeldelse: Ripley

Da vi fikk nyss om Netflix’ nyinnspilling av Patricia Highsmiths Tom Ripley-romaner, tenkte vi i vårt stille filmsinn: Trenger vi virkelig nok en Ripley-filmatisering?

For ja, det har definitivt ikke manglet på filmer om den narsissistiske psykopaten Tom Ripley. I perioden 1955-1991 utgav Highsmith fem Ripley-romaner.

Første filmatiseringen fant sted allerede i 1960, med den franske filmen Plein soleil. Deretter har vi sett Matt Damon i hovedrollen i The Talented Mr. Ripley (1999), Ripley Under Ground kom i 2005, med Barry Pepper i hovedrollen. I The American Friend (1977) gestaltet ikoniske Dennis Hopper rollen som Ripley, mens John Malkovich hadde hovedrollen i 2002-versjonen (Ripley’s Game).

Fascinerende nok får vi et gjensyn med Malkovich i Netflix’ miniserie, som i sin helhet er skrevet, og regissert av Steven Zaillian. En amerikansk film-connaisseur som er mest bevandret innenfor manusforfatterdelen av filmverdenen; med filmer som The Irishman, The Girl With the Dragon Tattoo, American Gangster og Schindlers liste i skalpen. Ripley er kun hans femte innsats som regissør – det skulle man ikke tro!

 

Vi introduseres den den innadvendte, asosiale og smått nerdete Tim Ripley (Andrew Scott), i hans nedsarvede New York-leilighet, anno 1960. Etter foreldrenes brutale drukningsdød flyttet unggutten til sin nedlatende tante, men bor nå alene i The Big Apple og livnærer seg som småsvindler – der han har perfeksjonert seg som forfalsker av ID og sjekker. Eller, som han sier i det han møter Dickie Greenleaf: «Jeg jobber innenfor regnskap.»

Livet hans tar en brå vending i det han kontaktes av shippingmagnaten Greenleaf, som har (det feilaktige) inntrykk av at Ripley er omgangsvenn med hans bohem-sønn, Dickie (Johnny Flynn). Han tilbys jobben med å overtale den «fortapte» sønn til å vende hjem, og får dermed dekket alle utgifter for en førsteklasses tur til den pittoreske kystlandsbyen Atrani, langs Amalfikysten, like sør for Napoli.

Her blir Tom raskt omgangsvenn med den lett omgjengelige, dog smått bortskjemte og filosofiske, men verdensvante, Dickie. De blir, til Dickies kjæreste, Marges (Dakota Fanning) store fortvilelse, svirebrødre og etter hvert romkamerater.

Samtidig som Tom fortsetter å utnytte Dickies far økonomisk, og notorisk lyver for ham om «fremgangen» med å få sønnen hjem, så blir han mer og mer fascinert av Dickies utsvevende, bekymringsfrie liv, og dypt sjalu på hans ekstravagante livsstil. Han tar til seg hans interesser for kunst og italiensk kultur, og lar seg forføre av de dystre maleriene til verdenskjente Michelangelo Merisi da Caravaggio. Mer og mer blir Tom og Dickie en symbiose, der Tom etteraper ham i ett og alt – inntil forbrytelsen rammer, og han fullstendig tar over hans identitet.

Det er et fascinerende dypdykk innen den menneskelig psyke Highsmith serverer, der hun tar for seg misunnelse, begjær, dekadanse og bedervende forfall. Vi er konstant i et subtilt kammerspill mellom de tre hovedpersonene, der Tom litt etter litt, nesten usynlig, kynisk og kalkulerende snor sine medmennesker rundt lillefingeren.

Her er Andrew Scott (All of us Strangers, Spectre) et funn i rollen som den litt keitete, smått introverte men ugjennomskuelige psykopaten som aldri lar seg vippe av pinnen. Alltid kledelig beskjeden, og noget beskjemmet, avfeier han vanskelige spørsmål og tvil med et unnskyldende, skjelmsk smil. Selv måten Scott går på, beveger kroppen på, og ser ned i gulvet for å unngå blikket ditt, er en inkarnasjon av Highsmiths komplekse karakter.

Måten han elegant snor seg unna, og leker katt-og-mus med den sindige politietterforskeren for Roma-politiet, Ravini (Maurizio Lombardi), er en fryd for krim- og thrillerentusiaster.

Johnny Flynn blir litt i overkant anonym som den flamboyante milliardærarvingen, men samspillet, og den litt udefinerbare tiltrekningen, mellom de to herrer spenner spenningsbuen. Dakota Fanning blir, som sin karakter, litt av et tredje hjul på vognen, men er treffende som den irriterende malurten i begeret til Tom.

Vi er ikke veldig stor tilhenger av å filme i svarthvitt, der grepet ofte tas for å kunne klistre merkelappen «kunstfilm» på verket. Men i Ripleys tilfellet tilfører den monokrome stilen serien noe helt unikt.

For det første passer det godt til tidsalderen, og går hånd-i-hanske med noir-stilen serien forfekter, men i tillegg er de skarpe, grå og sorte kontrastene som skapt for den brutale historien, der nettopp motsetningene mellom mennesker står i kø.

Nesten like mye ære for seriens unike karakteristiske uttrykk skal den eminente filmfotografen Robert Elswit (Magnolia, Nightcrawler) ha. Det er ikke den steinfigur, krokete smug, trappeavsats eller stålgjerde han ikke finner en interessant vinkel å filme fra, med et kamera som står forbilledlig statisk. Vi er med inn i historien, som stillestående fluer på veggen.

Zaillian står også bak manuskriptet, der dialogen er like mordant som plottet og de kalde, skarpe billedutsnittene. På utsøkt vis tar hans oss med på Ripleys transformative, pirrende reise.

Serien toppes med et nydelig musikkspor, dandert med italienske svisker fra samtiden. Musikk som setter oss i den rette stemningen, og ofte står i eklatant kontrast til den brutale handlingen.

Om vi på død og liv skulle finne noe å pirke i, så er enkelte av episodene periodevis noget langdryge, der enkeltscener med fordel kunne ha blitt klippet noe ned. Men det er for bagateller å regne, for om det er noe vi virkelig ønsker oss, så er det å tilbringe mer tid i det fascinerende sinnet til manipulatoren Ripley. 6 soleklare stjerner til en av de største overraskelser på seriefronten så langt i år!

Ripley får sin globale Netflix-premiere den 4. april. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.