Anmeldelse: Road House

For dem av dere som er født en gang i det forrige årtusen, så ringer det kanskje noen bjeller når vi nevner cocktailen: Posterboyen Patrick «Dirty Dancing» Swazye, mannen med verdens dypeste bassrøst, Sam Elliot (1883), sexbomben Kelly Lynch, og plottet til en smått cheesy actionfilm?

Jepp, vi snakker om Rowdy Herringtons Road House. Ikke den første filmen vi ville satset penger på at fikk en remake, og definitivt ikke med Jake Gyllenhaal i hovedrolle; men nå kommer altså Prime Video med Road House anno 2024.

 

Den tøffe bar-utkasteren Dalton (Swayze) vil for alltid huskes for den hårete replikken: «It’s My Way or the Highway!». Dessverre har de droppet den replikken i nyinnspillingen, utover det holder årets versjon seg ganske så tett til handlingen fra originalen.

Hovedforskjellen er at den lugubre landeveisbaren nå er flyttet fra redneck-land i rurale Missouri, til solfylte Florida Keys (faktisk spilt inn i den Dominikanske Republikk), samt at karakteren til Sam Elliot beklageligvis er skrevet ut.

Hovedrollen, som den hardtslående mellomvektsbokseren Elwood Dalton, bekles noe overraskende av ingen ringere enn karakterskuespilleren Jake Gyllenhaal (Nightcrawler, Brokeback Mountain, The Sisters Brothers, The Covenant).

 

Dalton er en landeveiens mann, som lever fra bar-til-bar, og hånd til munn. Han har bak seg en storslagen karriere som hardtslående, og ubarmhjertig, bokser – men karrieren har åpenbart sporet av, og han livnærer seg som utkaster. Fysikken er det intet å utsette på, ei heller hans skarpe, sarkastiske tunge, som sjelden lar seg målbinde.

Bareieren Frankie (Jessica Williams) kommer en morgen med en fet bunke kontanter, og overtaler Dalton til å rydde opp i baren hennes langs the Keys – en bar der selveste Ernest Hemingway visstnok var stamgjest. Han oppdager dog raskt, at dette paradiset er langt unna hva det utgir seg for å være.

Som i originalfilmen, det er ikke bare enkelte lokale utskudd som drikker seg full på baren og starter slagsmål, «Road House» er plaget av en bøllete motorsykkelgjeng, finansiert av den outrerte eiendomsmogulen Brandt (Billy Magnussen (No Time to Die).

Selvsagt står Frankies livsverk i veien for en planlagt, gigantisk turistresort, og bøllene til Brandt gjør alt de kan for å få Dalton til å pakke sakene, og Frankie til å legge ned. Men, da burde de ikke ha irritert Dalton så inn i helvete…

I registolen sitter Doug Liman, kjent for blant annet de heftige actionfilmene Edge of Tomorrow og lekne American Made, mens produsenten (Joel Silver) også var ansvarlig for 1989-versjonen.

I det vi fikk nyss om nyinnspillingen satte vi oss ned for et gjensyn med Patrick Swayze-versjonen – og kort oppsummert kan vi fastslå at den filmen så absolutt ikke har tålt tidens tann. Den er overdrevet cheesy, stappet full av hårete dialog, klisjeer og stereotype karakterer. Likefult så har den en autentisk, smått uskyldig, 1980-talls sjarm over seg.

2024-versjonen er en langt mer påkostet produksjon, men med en rekke åpenbare svakheter. Liman og Silver har valgt å skru opp slåsscenene til maks, og gir en oss en fullstendig tegneserievoldversjon av barslagsmål; en versjon som i tillegg ofte er latterlig dårlig cgi-konstruert. Vi blir introdusert for den komplette sosiopaten Knox, i den virkelige MMA-utøveren Conor McGregors skuespillerdebut. Til å begynne med et friskt og morsomt tilskudd, men etter hvert kun enerverende og utmattende å se på.

 

I originalen datet, lidenskapelig, Swayze den lokale operasjonslegen. Her er hun erstattet av Ellie (Daniela Melchior, Fast & Furious 10). Men det er et forhold som aldri får tid til å starte riktig opp, før det bare forsvinner ut av synet. En fullstendig unødvendig karakter. Og når den lokale sheriffen (i en fullstendig håpløs tolkning av Joaquim de Almeida) kalles for «Big Dick» er settingen til gangs satt…

Det sagt, Gyllenhaal gjør en mer enn habil rolle, og humoren er ofte skarp, tørrvittig og herlig sarkastisk; som når Dalton, innen han grisebanker hele motorsykkelgjengen, sørger for å spørre om de har helseforsikring, samt hvor langt unna nærmeste sykehus er. Han ender til og med opp med å kjøre dem til sykehuset! Fornøyelig, men ikke nok til å forsvare en remake.

Første halvdel er popcorn-underholdende nok, men så sporer dette actiontulletoget av en B-film fullstendig av. Vi kan vanskelig se noen annen grunn enn en fet lønnssjekk, samt noen uker gratis ferie i Karibien, som har lokket Gyllenhaal til dette prosjektet. Han burde takket nei. 3 stjerner.

Road House kan strømmes, eksklusivt på Prime Video, fra den 21. mars.