Optoma HD91 har lampeteknologi som etter hvert kan vise seg å bli banebrytende. Dette er en projektor med DLP-teknologi, men som i stedet for en vanlig, hvit projektorlampe benytter tre LED-pærer, som hver lyser rødt, grønt og blått. Slik unngår man fargehjulet som sitter i alle andre 1-chips DLP-projektorer, og dermed også den beryktede ”regnbueeffekten” som kan oppstå i scener med mye kontraster på lerretet.

Der hvor andre projektorer øker kontrastforholdet med en såkalt dynamisk iris – en mekanisk lukker som åpnes og strupes i takt med lysinnholdet i bildet, bruker Optoma rett og slett lampa til dette. LED-lamper er nemlig sjukt mye raskere enn typiske projektorlamper, og kan klare det på egenhånd.

LED bruker også mindre energi, og HD91 bruker under halvparten av hva Epson TW9200 og Sony HW55 gjør, hvilket får ned varmeutviklingen på innsiden og forlenger levetiden til komponentene samtidig som vifta kan gå mer forsiktig. For ikke å glemme lampens levetid, som er oppgitt til å være 20.000 timer med lampa på full guffe, mot rundt 3-4.000 timer for Epson og Sony.

Optoma bruker såkalt PureMotion for å interpolere bildene for jevnere bevegelser, og dette fungerer også i 3D.

Brukervennlighet
Det første som slår oss når projektoren skal stilles opp, er hvor vanskelig det er å finne hjulene for linsevinkling (lens shift). Vi måtte til slutt ty til bruksanvisningen for å finne de små hjulene nederst til venstre under fronten.

Menysystemet er oversiktlig nok, men projektoren responderer treigt fra kommandoene fra den lille fjernkontrollen. Dessuten forsvinner bildet i to sekunder hver gang man hopper en linje i menyen. Irriterende.

Det finnes ingen tilbakeknapp på fjernkontrollen, men man blar seg tilbake til forrige meny med ”menu”-knappen.

Det er ikke mye viftestøy i rent lydtrykk, men det er et svakt, høyfrekvent brum som ligger oppå, og denne høres.

Rett ut av esken
Rett ut av esken er bildet ganske bra i Reference fargemodus. Det later til å helle noe mot grønt, mens bildet er overdrevent skarpt, som skaper kunstige konturer i bildet. Man ser det spesielt på et svart rutemønster på grå bakgrunn, at det er hvite kanter som ikke skal være der. Her må man dra ned litt på skarphet. Selve fargebalansen ser ok bra ut rett ut av esken, og med dynamisk svartnivå på første steg er det bra smell i skyggene, uten at det går for mye utover høylyset. Lysstyrken kunne nok vært enda bedre, men i et mørkt rom går det helt fint.

Etter hvert er det klart at det er noe litt rart med fargene. Først og fremst er sekundærfargene rosa og turkis skjeve. Det vil si, rosa ser nesten rødt ut, mens turkis drar mot blått, slik at et grønlig hav ser blåere ut enn det skal.

Kalibrering
En del kan fikses i kalibrering. Men fargerommet er for stort for hva projektoren har takhøyde for å kunne kalibrere.

– Fargerommet er helt uakseptabelt, mener Gorm bestemt. – Projektoren er heller ikke lineær når man senker lysstyrken.

For når man senker lysstyrken for at det ikke skal brenne ut i hvitt, blir blått undermettet og gjør himmelen mer grå. Projektoren klipper også tvert av det hviteste på gråtoneskalaen, slik at detaljer i høylys brenner ut. For eksempel mangler det hvite i skyene nyanser, og en lysring rundt solen går i ett med solen, som gjør at solen rett og slett ser mye større ut enn den skal.

Projektoren viser seg svært vanskelig å kalibrere. For eksempel går den fra å ha 10 prosent for mye grønt, til å få 5 prosent for lite, med ett eneste knepp.

– Fargespekteret er bredt, men det er feil i forhold til filmstandarden. Fargene er oversaturerte. Man skal ha mulighet til å skru seg til BT.709 (fargestandarden for HDTV). Ellers får du ikke se det regissøren og postproduction-teamet har ment at du skal se, sier Gorm.

Bildekvalitet – kalibrert
Omsider etter omfattende kalibrering, er Gorm sånn passe fornøyd. Helt riktig har han ikke klart å få projektoren, rent objektivt, men etter å ha sett en del materiale mener jeg likevel at bildekvaliteten er meget god. Bildene er meget skarpe, og det er god kontrast mellom skygger og høylys, som gir en god dybdefølelse selv i vanlig 2D. Filmen ”Prometheus” med sine mange mørke scener gir en meget god filmopplevelse gjengitt med Optoma. Sett opp mot Epson og Sony er det et lite grønnstikk i bildet, men det legger jeg ikke merke til når projektoren brukes alene.

Optomas bilder er skarpere enn Epson sine, mens svart er svartere – fordi jeg ikke helt fikser Epsons mekanikk for dynamisk svartnivå og insisterer på å la den være. Optoma funker med dynamisk svart på det mest forsiktige nivået, selv om man må leve med at den innimellom mister noe detaljnivå i både skygger og høylys. Når forskerne er nede i det mørke tunnelsystemet i ”Prometheus”, er det mer smell i bildene enn med Epson, selv om detaljene fra de mørke grotteveggene ikke er like synlige.

Konklusjon
Optoma HD91 har skarpe bilder rett ut av esken. Fargebalansen er ikke helt optimal, med svakt helling mot grønt. Men det er til å leve med. Subjektivt er bildekvaliteten god. Den har likevel en del å hente på kalibrering. Men helt nøyaktig går det ikke å kalibrere den. Projektoren har for stort fargerom for sin egen evne til å kalibrere, og fargebalansen er ikke jevn over alle lampestyrker. Som gjør at fargegjengivelsen kan forandre seg noe med lysstyrken. Rent subjektivt legger ikke undertegnede spesielt merke til det, men i denne prisklassen er kravene høye.

Dette er en projektor som totalt sett gjør mye bra ut av seg, spesielt når det kommer til skarpe bilder med godt dybdeinntrykk. LED-teknologien gjør at man aldri trenger å skifte lampe, og komponentene på innsiden utsettes ikke for like mye varme. En spennende teknologi, som demonstreres bra med Optoma HD91. Men det spørs om ikke den trenger et par generasjoner til, før den er helt moden for de mest utpregede feinschmeckerne.

Også i denne testen: