Anmeldelse: Expats

Manusforfatter, og regissør, kinesiske Lulu Wang slo internasjonalt igjennom med komediedramaet The Farewell (2019); i en film som tok for seg sorg og mennesker som følte seg ensomme og fremmedgjorte. I den nye Prime Video-serien er hun definitivt innom den samme tematikken.

I den uhyre upersonlige, kalde og fremmedgjørende asiatiske metropolen Hong Kong befinner det seg en smeltedigel av borgere. Svært mange store internasjonale selskaper har kontor i den tidligere britiske kronkolonien, og ansetter ledere fra hele verden, som oppholder seg i storbyen for noen lukrative år.

Her lever de i stor rikdom, avsondret fra lokalbefolkningen og det virkelige liv. Omgitt av ja-mennesker, hushjelper, sjåfører og livvakter, mens barna går på dyre privatskoler, og skjemmes bort.

I den pulserende byen befinner kjernefamilien til Margaret (Nicole Kidman) og Clarke (Brian Tee) seg. Begge amerikanere, han med asiatisk opprinnelse.

Med sine tre barn, en hjemmeværende frue og råflott penthouseleilighet lever de tilsynelatende et liv dansende på roser – men i det vi treffer dem aner vi umiddelbart uråd. En tragedie har rammet den lille familien, men Wang bruker tid, og er subtil, i det katastrofen sobert avdekkes.

 

Ekteparet inviterer til en storslått 50-års fest for Clarke, men det hviskes og tiskes blant gjesten om hvordan de kan feire i en sådan stund, og enkelte inviterte har store kvaler mot å møte opp.

Tragedien, som holder på å rive familien i filler, viser seg å være at yngstesønnen, Gus, har forsvunnet; mest sannsynlig kidnappet under en familietur til det lokale, kaotiske markedet – og mor (som var med å turen) legger all skyld på den unge, nye, barnevakten Mercy (Ji-young Yoo).

Det er to sterke kvinner som står i fokus, i det de på hvert sitt plan sliter på hjemmebane. Margaret er generelt lei av det virkelighetsfjerne livet i Hong Kong, mens mannen ønsker å optimalisere karriereveien. Samtidig slites hun imellom trangen til å reise hjem til USA, samt fortvilelsen over å reise fra storbyen, så lenge de ikke aner Gus’ skjebne.

I husholdningen til Starr-familien er rollen snudd litt på hodet. Her er det Hilary (Sarayu Blue) som er den altoppslukende karrierekvinnen, mens døgenikten av en mann, David (Jack Huston), kun drømmer om et barn for å redde ekteskapet; et ekteskap de begge egentlig innser er over. David har da også sin unge elskerinne. Som tørrlagt alkoholiker bører også ekteparet med seg sine demoner i bagasjen.

Ensomheten sliter de alle som en med, fremmedgjorte i den kalde metropolen. Men samtidig er de som lammet, frosset fast i en tilværelse de ikke kommer ut/vekk fra, og konstant går rundt grøten i samtaler med sine, distanserte, medmennesker. Relasjonen til tjenerstaben er som i et gammeldags herskapshus, der de er en del av møblementet, som kan flyttes på, kommanderes rundt og alltid stå på pinne for deg.

Wang er opptatt av hvordan disse fremmede menneskene, i «eksil» i et nytt land, forsøker å tilpasse seg en ekstraordinær situasjon. Men i prosessen med å tydeliggjøre forskjeller og smått outrerte karaktertrekk, faller hun tidvis for fristelsen til å karikere og fremelske sjablongmessige stereotypier.

Kidmans karakter blir ofte kroneksempelet på hjemmeværende rikmannsfrue, som kun er opptatt av café-avtaler med venninner, veldedighet, ektemannens platinakort, samt herse rundt med hushjelpene. Hennes projisering av egen skam og utilstrekkelighet, overfor den stakkars barnepiken, føles påtvunget og konstruert. At Kidman selv etter hvert har blitt så «stiv» i ansiktet at all mimikk og karaktertrekk er visket bort, hjelper jo ikke akkurat på følelsen av «kunstig» person.

Da er karakteren til Sarayu Blue, Hilary, langt mer interessant, sammensatt, underfundig og, rett og slett, menneskelig. Hun kommer selv fra en vanskelig barndom, har en overbeskyttende (les: masete) mor, men har så til gangs lyktes i livet – og står støtt plantet på egne ben. Hun har etter hvert blitt så selvsentrert, at selv om ekteparet (tilsynelatende) forsøker å få barn, så går hun på p-pillen. Hilary er full av paradokser, og Blue gjør en formidabel innsats i å tolke den komplekse personen.

Expats er teknisk full av kvalitet i alle ledd, fra foto, til klipp og lyd. Fotografen leker seg med kameravinkler og nærbilder av menneskene, der de nærmest snakker direkte til oss. Effektivt og virkningsfullt, og gir en opplevelse av å nærmeste bevitne en dokumentar.

Miniserien er definitivt ikke for alle, og hører ikke hjemme en fredagskveld du føler for å mentalt slappe av; for det er et krevende, tidvis ubehagelig emosjonelt drama Wang & Co bretter ut. 4 solide stjerner, til en serie som stundom føles nogte unødvendig langdryg, men som vi absolutt vil anbefale.