Anmeldelse: True Detective, sesong 4 – Night Country

Sett bort i fra den fabelaktige The Last of Us og seerfavoritten Succession, kom ikke akkurat høydepunktene tett som hagl hos HBO Max i fjor. Men med «gjenopplivningen» av en av tidenes TV-serier er det igjen dags for å aktivere HBO-abonnementet ditt!

Det har gått hele 10 år siden vi først stiftet bekjentskap med det outrerte krimuniverset til den eksentriske serieskaperen Nic Pizzolatto.

I 2014 kunne vi skrekkslagne av fryd bevitne Matthew McConaughey og Woody Harrelson triumfere i hovedrollene i True Detective, sesong 1. I det vakre, og mystiske, Louisiana-landskapet, skapte duoen krimmagi. Den dag i dag, fortsatt en av tidenes beste TV-serier!

Andresesongen (2015) var en smått skuffende, mer generisk, affære, mens sesong 3 (med Mahershala Ali i hovedrollen; 2019) løftet serien til (nesten) gamle høyder.

Nå slippes fjerdesesongen, og i Night Country gjenfinner True Detective originalformen, og gir en Hollywood-legende anledning til å skinne.

 

Den mørkeste mørketid

Serieskaper denne runden er meksikanske Issa López (Tigers Are Not Afraid), som også står ansvarlig for manus og regi. López tar oss umiddelbart med langt bort fra sitt hjemlig varme, solrike klima; til stedet der vinteren oppleves som en eneste lang natt – Alaska.

Like før mørketiden for alvor setter inn, og den krevende juleaften nærmer seg med stormskritt, hensettes vi til naturskjønne Ennis, Alaska. Den nedslitte gruvebyen er ikke mye å se til, men den storslagne, endeløse, røffe naturen som omgir småbyen er blendende vakker, men samtidig skremmende og full av mørke hemmeligheter.

På en avsidesliggende forskningsstasjon, der man studerer klima, geologiske forhold, biologi og en mulig løsning på tidenes folkesykdom, befinner det seg anerkjente forskere fra alle verdenshjørner. Men «ingen» vet egentlig hva de jobber med, og hvem som finansierer det hele.

Når så hele mannskapet forsvinner i «løse luften» settes den lokale politistyrken på saken. Politisjefen, Liz Danvers (Jodie Foster, Nattsvermeren, The Accused) finner raskt spor av en kriminell handling – men den faenskapen som skjuler seg ute i isødet er det ingen som er forberedt på.

Umake kollegaer

I motvillig partnerskap med Evangeline Navarro (Kali Reis) etterforsker de den merkelige forsvinningen (drapssaken?), samtidig som de må legge fortidens gruff til side, og finne en minnelig arbeidsform.

Delvis innfødte Navarro er dypt merket etter en tragisk drapssak på en urinnvånerkvinne, som fortsatt står uløst – mange år etter ugjerningen. Og sammen med Danvers gjennomførte de noen år tilbake en kontroversiell pågripelse av en voldtektsmann; en hendelse som både fungerer som et slags lim, og potensiell dynamitt i deres forhold.

Dynamikken og tonene kollegaen imellom bærer klare trekke med det umake paret Cohle og Hart hadde i førstesesongen; med den mer jordnære, arbeidsomme typen satt opp mot den mer emosjonell, filosofiske og dystre.

Igjen står strålende dialog i sentrum for True Detective, og mange, lange kjøreturer tar oss med bak fasaden til duoen Danvers og Navarro, og deres ulike syn på livet, samfunnet, familien og smått og stort. Lag for lag avdekkes det virkelige mennesket, og kjernen i det spesielle lokalsamfunnet.

Vi blir tatt med på en ubehagelig berg-og-dalbane-tur (en tur vi ofte ikke ønsker å være til stede i) inn i vorspielet til vinterversjonen av Skjærsilden. Krydret med eksistensielle spørsmål, den dypere meninger med livet versus det livet vi faktisk lever – eller burde leve.

Urinnvånere mot storkapitalen

Alle i den lille, kalde, mørke byen lever under smått kummerlige, skitne forhold, er ensomme og livstrøtte. Smått karikert, ja visst, men også typisk for den dystre tematikken og dramaturgien i føljetongserien.

Som en rød står det moderne storsamfunnets dårlige behandling av Alaskas urinnvånere, og hvordan de den dag i dag ses på, og behandles, som annenrangs borgere. Ignorerte mennesker overrepresentert i fattigdom, rusproblemer og kriminalitet. Analytiske og pragmatiske Danvers avfeier all slik «fakta» som nonsens og irrelevant, mens Navarro lever i dets midte.

Storkapitalen og dens tunge hånd, og innflytelse over lokalsamfunnet, er en viktig aktør – og skaper de perfekte, uløselige dilemmaene. Alle vet at gruvedriften forurenser grunnvannet, men like fullt aksepteres det stilltiende i og med at halve byen får mat på bordet nettopp som følge av den skitne gruvedriften.

På hjemmebane sliter Danvers med den uregjerlig, opprørske datteren, som rives mellom tilhørigheten til Iñupiat- og den vestlige kulturen, og er i konstant opposisjon til sin irriterende «ordentlige» mor. Men sindige Danvers lar seg ikke så lett vippe av pinnen, og emosjonell frustrasjon knuller hun vekk på distriktspolitisjefen, Christopher Eccleston (The Others), når hun har behov for det!

Grafisk – og overnaturlig

Fjerdesesongen er nok den mest eksplisitt grafiske, men det føles aldri spekulativt, og selv om de foregående sesongene (i særdeleshet den første) hadde overnaturlige elementer, er de høyst til stede i Night Country – litt i overkant etter vår smak.

Den ugjestmilde naturen legger premisset for både aktørene og handlingen. Og for de mer spirituelt anlagte urinnvånerne er alltid naturen, åndene og fortidens spøkelser til stede i hverdagen, og kan hjelpe til med å forstå samtiden. Navarro lytter til dem, men Danvers bryskt ber henne bestemme seg for hvilken tid hun ønsker å leve i.

Det til tross, i hvor stor grad man skal legge de overnaturlige elementene til grunn for handlingen er noe man selv kan velge. Er det vi presenteres egentlig til stede, eller er de mer sett ut ifra den enkelte karakters ståsted og frie fantasi på akkurat det tidspunktet. Det er noe Lopez overlater til seerne, men et faktum er at det spirituelle/åndelige her spiller en langt større rolle enn i foregående sesonger.

På kvinnenes premisser

Som om ikke ihjelfrosne like, uløste drapsgåter fra fortiden, overnaturlige ånder og enøyde isbjørner skulle være nok av en byrde, så må Danvers på toppen av det hele håndtere en gjenstridig ansatt, Hank (John Hawkes, The Perfect Storm), som har store problemer med å akseptere hennes autoritet – og ofte handler på egen hånd. Sort sett stikk i strid med sjefens interesser.

I Hank har López skapt en nødvendig karakter for den dramaturgiske fremdriften, men hun har dessverre falt for å gjøre ham litt for karikert, og unødvendig maskulinisert og enfoldig. Hawkes spiller ham dog god, og gjør ham menneskelig med sin håpløse, forgjeves, lengsel etter sin russiske postordre-brud, men han blir en for enkel og gjennomskuelig match for Danvers.

Til tross for det harde landskapet, som man skulle tro krever sin mann, så er det kvinnene som styrer i Ennis, og det er slettes ingen tilfeldighet fra López’ side. Mennene sitter på den lokale baren og drikker, eller mishandler kvinnene, mens de styrer samfunnet og holder familien samlet. Muligens lite subtilt, men her har det så absolutt sin funksjon.

Og Foster er da også enestående i rollen som den hardhudete, rasjonelle politikvinnen, som feier alle følelser til side, og har akseptert livets realiteter – mens fortidens demoner skyves, ufordøyd, under teppet.

En kompleks karakter, som Foster fremstiller med genuin menneskelighet, styrke og svakheter, men aldri faller for stereotypier og selvfølgeligheter. Samtidig er hennes karakter helt avhengig av en umak sparringspartner, en slik som mer emosjonelle, «menneskelige» Navarro. Reis portretterer karakteren med det tøffe ytre, og det sårbare indre, på en fortreffelig måte.

I god True Detective-ånd utfyller de hverandre, og får etter hvert en felles, nødvendig forståelse og gjensidig respekt.

Krimklassiker

Det er langt, både i geografisk avstand, men også i samfunnstilstand og folks mentalitet, mellom Louisianas fuktige sumper og det golde islandskapet i Alaska. Men de har noe felles, i det de setter små mennesker opp mot den storslagne naturen, og legger premisset for hvordan avsidesliggende småbyer kan skjule selv de verste forbrytelser.

Noe av det som virkelig trakk ned helhetsinntrykket i andresesongen, var at handlingen plutselig var hensatt til en fullstendig normal, kjedelig, generisk storby (LA), og at vi dermed fikk servert en ordinær krimhistorie, som vi hadde sett i hopetall tidligere. Ved å igjen trekke serien ut i den golde ødemarken, Alaska (der Island faktisk er stand in), settes vi umiddelbart i en annen stemming og sinnstilstand.

Fri for lyter er dog ikke Night Country, og selv om den bærer på mange av de enestående kvalitetene til førstesesongen, så er den ikke en like stor, uforglemmelig klassiker.

Noen av handlingstrådene og karakterene blir for enkle, samt at López har tatt i overkant for hardt i med hensyn til det overnaturlige. Men ikke minst føles fjerdesesongen faktisk litt for kort, der spesielt andre halvdel blir for hardt komprimert og litt uforløst. Vi skynder oss plutselig til slutten, mens fortellingen med fordel kunne vært strukket over en til to episoder ekstra.

Det sagt, True Detective, sesong 4 er en serie vi ikke nøler med å kalle en krimklassiker. Til tross for sine svakheter, flommer serien over av kvalitet i alle ledd, ikke minst båret på den staute ryggen av én vever kvinne. 5 solide stjerner til Foster, López, Alaska og co. Du vil bli revet med!

Premieredatoen for fjerdeseongen blir den 15. januar, på HBO Max. Anmeldelsen er basert på samtlige seks episoder.