TEST: PMC Prodigy1

For ikke lenge siden testet vi den ene gulvstående modellen i PMCs nye Prodigy-serie. En ganske liten høyttaler, som ikke gjør mye ut av seg, før man setter på musikken. 

Da blir man sittende og måpe over hva PMC har fått til. Særlig siden de lenge nektet å lage en budsjettserie med høyttalere. Fordi som de selv sa, det er vanskelig å lage en rimelig PMC-høyttaler uten for mange kompromisser. 

Men også de måtte kompromisse for å holde prisen nede. Den silkematte sorte lakken for eksempel, er eneste farge på Prodigy-serien. Trefinér er dermed ikke et alternativ, og all overflødig ‘luksus’ er fjernet. Høyttalerne leveres ikke med frontgriller en gang. De har ikke bi-wiring-terminaler, eller PMCs dyrere høyttalerelementer, og delefilteret er heller ikke skrudd fast i en eloksert aluminiumsplate på baksiden av høyttalerne. 

Sammenlignet med et par Sonus faber Lumina II eller et par KEF LS50 Meta, ser de billige ut, og vekten på 4,5 kilo stykket, virker i utgangspunktet ikke veldig overbevisende.

Men sett på musikk på et par Prodigy1, og du vil knapt tro dine egne ører.

Den 32 cm høye kompakthøyttaleren spiller ikke helt som forventet. Man tror aldri at en liten høyttaler spiller bass med den samme autoriteten som en stor høyttaler, og Prodigy1 går da heller ikke kjellerdypt i bassen. Men den leverer mer dynamisk, fyldigere, og mer fysisk bass enn noen annen kompakthøyttaler i denne klassen klarer.

Det skyldes i stor grad at høyttalerne bruker PMCs egen ATL-transmisjonslinje, Advanced Transmission Line. Som leder de laveste tonene ut av kabinettet via en lang kanal som munner i PMCs Laminair-ventil på fronten.

ATL-prinsippet er vi godt kjent med fra andre tester av PMC-høyttalere, og ATL bidrar i høy grad til bedre bassgjengivelse og større skala, i den gulvstående Prodigy 5 også.

Høyttalerelementene er de samme på begge Prodigy-høyttalerne. Diskanten er hentet fra PMCs studiomonitorer for proffbruk, og har en 27 mm bak et akustisk gitter. Mens basselementet har en fibermembran på 13,3 cm, hentet fra PMCs installasjonshøyttalere.

Bassrefleks vs. transmisjonslinje  

En høyttalerkonstruktør som ønsker å øke rekkevidden i bassen, tyr som regel til en bassrefleksport. Den er fullstendig passiv, men når den er korrekt konstruert, øker den følsomheten på lavere frekvenser. Bidraget fra portens åpning kan forlenge bassen i en liten høyttaler, med noen ekstra hertz, men aldri til subwoofernivå.

Det gjør ikke en transmisjonslinje heller, men den kan ha en mer lineær respons og bedre følsomhet enn en port. En transmisjonslinje fungerer over et litt bredere frekvensområde enn en port, og er mer krevende å få til å fungere uten at bassen høres endimensjonal ut. PMC mener at deres ATL fungerer bedre enn tidligere transmisjonslinjehøyttalere, fordi alt fra basselementet til kabinettutformingen, er nøye tilpasset for å senke forvrengingen i bassen så mye som mulig. Samtidig som rekkevidden i bassen forbedres. 

For Prodigy1 betyr det at bassen er virksom helt ned til 50 Hz ved -3 dB, eller drøye 60 Hz før den sakte ruller av nedover i frekvens. Høyttalernes følsomheten er oppgitt til moderate 87,5 dB, og den nominelle systemimpedansen er oppgitt til 6 Ohm. 

Plassering

I praksis betyr det at man kan drive høyttalere med en moderat forsterker. I testen av Prodigy5, fikk vi et fantastisk engasjerende resultat med Musical Fidelity A1s beskjedne 25 W effekt. Den hadde vi ikke på testbenken samtidig som Prodigy1, men høyttalerne ble testet på to av våre referanseforsterkere, Yamaha A-S3200 og Hegel H190. Som vi også brukte sammen med Prodigy5.

Men, før man kommer så langt at man kan slappe av med musikk, må høyttalerne plasseres riktig. Siden de er så små, får de fint plass på en benk, eller en hylle. De kan med fordel plasseres på et par solide stativer, og jeg benyttet PMCs egne stativer til Twenty5-serien for anledningen. 

Hvis man plasserer dem på en benk eller hylle, vil jeg anbefale å bruke et isolerende underlag i form av små dempeføtter fra for eksempel Soundcare eller IsoAcoustics

Siden høyttalerne ikke har bassrefleksport på baksiden, kan de plasseres nær en vegg. Med en horisontal spredningsvinkel på hele 80 grader, er det ikke nødvendig å vinkle høyttalerne på lytteren, men jeg opplevde at det hjalp å vinkle dem litt innover for den optimale balansen i mitt rom. Men ikke for mye, da kan de begynne å lyde litt skarpt i diskanten.

Nesten en blåkopi 

Omtrent alt vi har sagt og skrevet om Prodigy5, kan også sies og skrives om Prodigy1. Den største forskjellen mellom de to, er den åpenbare. De gulvstående femmerne, spiller litt større, det er mer dybde i bassen, og de tåler mer volum.

Sett i forhold til det beskjedne fotavtrykket, leverer høyttaleren forbløffende mektig bass. Og, her er det bassdynamikken, de lynraske transientene, og den engasjerende rytmen musikken får med høyttalerne, som gjør dem til en fest å lytte til. De små Sonus Faber Lumina II ser kanskje mye dyrere ut (de er faktisk billigere), men er ikke nærheten av den samme autoriteten i bassen som Prodigy1.

De større KEF LS50 Meta har et fyldigere, varmere lydbilde, med mer trøkk i bassen, men er tyngre å drive. De ikke like transparente som PMC-høyttalerne, som også har en dynamisk kontrast man sjelden hører i denne prisklassen.

Med Jan Gunnar Hoff, i Hoff Ensemble med Anders Jormin og Audun Kleive, innspilt i Sofienberg kirke i Norge av Morten Lindberg og utgitt på vinyl på 2L, forventet jeg ikke å høre så mye av bassen til Jormin så tydelig definert. 

Pressingen av vinylen er gjort hos T-Time Vinyl Plant i Stavanger i Norge, og det er kvalitet i alle ledd her. Tittelkuttet Polarity ender i et løp med perkusjon, bass og klaver som utfordrer både de dynamiske evnene, og bassgjengivelsen til enhver høyttaler. PMC-høyttalerne tar utfordringen på strak arm og gir klaverklangen et fundament som også gir instrumentet skala. Slagverket gjengis med kontrollert dynamikk, mens kontrabassen brer seg mektig og kraftfullt i rommet. Presisjonen er upåklagelig. 

Man kan høre akustikken fra opptaket godt, og det bidrar til en livestudio-følelse som så små høyttalere sjelden klarer. Rett og slett fordi de får ikke med seg nok av fundamentet i musikken. Det finnes små høyttalere som går litt dypere, KEF f.eks., men få som har PMC-enes taktile hånd på bassgjengivelsen, med den samme kontrollen og transientresponsen som man får her.

Et stilskifte til Hans Theessink og Terry Evans – Got To Get Moving, en bluesduett med to gitarer, viste hvor lynraske og dynamiske de små høyttalerne er. Det svinger grassat av den nedstrippede blueslåten, som forresten Ry Cooder har vært med å lage. Vokalen til spesielt Terry Evans, er akkurat så mørk og dyp at den føles nærmere enn den er. Realismen er det lite å utsette på, 

Jeg måtte høres Sades vokal på The Moon and The Sky også på Prodigy1, og her opplevde jeg at lyden var en blåkopi av Prodigy5. Den samme varme vokalklangen strømmet også ut av de små Prodigy-høyttalerne. Kantslagene på skarptrommen var  likeledes fokusert og skarpt definert. Basstrommen og bassgitaren var tydelig definert, bare med litt mindre vekt i bassen. Naturlig nok.

Konklusjon

Du kan velge hvilken som helst farge, så lenge du velger sort, for å si det som Henry Ford. Det er egentlig det eneste minuset med PMC Prodigy1. Som er en av de beste kompakthøyttalerne i sin klasse, og definitivt den med den best definerte bassgjengivelsen. Andre høyttalere spiller dypere bass, noen med enda mer trøkk, men ingen av dem spiller bass med den samme presisjonen og autoriteten som de små PMC-høyttalerne. Samtidig er PMCs DNA også til stede. De lyder både åpent og gjennomsiktig, og leverer musikken på en ren og uforfalsket måte. men er ikke så tilgivende overfor dårlige innspillinger. PMC Prodigy1 er en liten sensasjon blant kompakte høyttalere i denne klassen, og kanskje de mest avslørende og engasjerende høyttalerne til prisen.