: PMC fact-12

Kun en håndfull høyttalerprodusenter blir tatt inn i varmen i de mest seriøse opptaksstudioene rundt i verden. Britiske PMC er blant dem. I studiomiljøet må høyttalerne være så ærlige og nøytrale som overhode mulig, slik at lydteknikeren som skrur lyden hører alt som foregår på innspillingen. Og jeg mener alt. Er det en smattelyd som ikke skulle vært der? Kunne e-strengen på Gibson-gitaren vært bedre ustemt? Krangler den litt med frekvensområdet til bassgitaren? Da funker det ikke med høyttalere som farger lyden.

Hjemme i stua brukes ikke høyttalere som et arbeidsverktøy, men snarere til å nyte den innspilte musikken. Men målet er jo likevel å gjengi musikken slik den egentlig var ment å låte. Med den gulvstående fact.12 har PMC derfor forsøkt å få lyden fra sine mest toppspesifiserte studiomonitorer inn i dagligstua. Mens studiohøyttalere gjerne er klumpete og stygge, er ikke det et alternativ når høyttalerne skal inn i et stuemiljø. Med fact.12 har PMC pakket all sin kunnskap inn i et par slanke, gulvstående kabinetter.

Mellomtonedome
fact.12 er den første treveishøyttaleren i serien. Det betyr at den har fått et eget, dedikert mellomtoneelement, som frigjør basselementene til å kun konsentrere seg om de lave frekvensene. Det gir potensial for en renere og mer dynamisk gjengivelse av både bassen og det viktige mellomtoneområdet, hvor nesten alle musikkinstrumenter – inklusive sangstemmer – har sitt hovedfokus.

Mellomtonen på fact.12 er noe så spesielt som en dome. Denne har fordelen av bedre spredning og gir en jevnere frekvensrespons utenfor høyttalernes ”sweetspot”. Den kan dessuten spille høyere opp i frekvens enn en normal membran, hvilket avlaster diskantelementet fra å spille dypere frekvenser enn det trives med. PMC har lagt delefrekvensen mellom diskant og mellomtone nesten en hel oktav høyere enn de fleste (4 kHz), som gir diskanten mulighet til å blomstre med uforvrengte, luftige overtoner.

Ulempen med mellomtonedome er at den ikke trives med dypere frekvenser. PMC har likevel valgt å fôre sin dome med frekvenser helt ned til 400 Hz. Da jeg spurte dem om dette, fikk jeg beskjed om at den sitter i et eget, bakventilert kammer, og at den har ”superb lavfrekvent respons”, og dermed tåler lavere deling. Samtidig er delefilteret meget steilt, av type 4. orden (24 dB/oktav). Dette gjør at elementet ikke får noen uønskede frekvenser utover de det skal gjengi.

Transmisjonslinje
Ved første blikk er det vanskelig å se for seg at de to vesle basselementene kan gå særlig dypt. Men PMC har et hemmelig våpen: nemlig sin verdenskjente transmisjonslinje. Inni kabinettet går en kanal som slynger seg rundt, før den til slutt munner ut nederst på frontplata. Med sin nøye tilmålte lengde forsinker den lydbølgene fra baksiden av basselementene nøyaktig nok til at deres fase vendes. Når disse sål sendes ut fra åpningen nederst på frontplata, er de helt i fase med bølgene som fra fremsiden av basselementene. Dermed utnyttes baksiden av membranene så vel som fremsiden, hvilket nesten dobler effekten i bassen og gjør at små basselementer kan låte som store. I tilfellet fact.12 har transmisjonslinjen to munninger ut, og forlenger bassresponsen helt ned til 26 Hz. Dette det dypeste PMC noensinne har tynet ut av et kabinett på denne størrelsen, og er under dypeste grunntone til et flygel. Følsomheten har derimot måttet lide; 84 dB betyr at høyttaleren trenger rundt fire ganger mer forsterkerkraft for å spille like høyt som mange andre høyttalere. Sammenlignet med de likeprisete JBL S4700 (testet annet sted i dette nummeret) trenger PMC-høyttalerne faktisk ti ganger mer kraft, og kan med 200 watt spille like høyt som JBL gjør med 20 watt!

På spørsmål om dette, fikk jeg til svar at i stedet for høy følsomhet har PMC konsentrert seg om å heller holde impedansen så jevn som mulig rundt 8 ohm i stedet for 4 som mange andre har, slik at flere forsterkere kan drive høyttalerne uten problemer ved normalt lydnivå. Fordelen med 8 ohm er at forsterkeren kun må levere halvparten av strømmen for samme lydnivå.

Romtilpasning
På baksiden har fact.12 sitter tre separate terminaler, for diskant, mellomtone og bass. Det betyr at høyttalerne kan tri-ampes for ekstra kontroll og oppløsning. Det sitter dessuten to brytere som kan øke eller senke bass eller diskant med et lite knepp. Det er spesielt at man faktisk kan øke bassen passivt.

Plassering
I vårt testrom funker høyttalerne best ca 70-100 cm fra hver sidevegg. Til tross for sin dype bassgjengivelse funker de merkelig nok bedre ca 30 cm fra bakveggen enn lenger ut på gulvet. Lenger ute følte vi behov for å flippe opp bassbryteren på baksiden for å øke bassen, men ikke når vi får litt drahjelp fra bakveggen. Høyttalerne er dermed enklere å ha med å gjøre i en stue enn man kan tro med tanke på hvor dypt den går i bassen.

Lydkvalitet
Tilkoblet den integrerte, kraftige Hegel H300 og CD-spilleren Hegel CDP4A mk2 viser høyttalerne seg straks som meget nøytrale og detaljerte.

Den nydelige, nedtonede balladen ”Laura” av Bat For Lashes er et godt eksempel. Stemmen til Natasha Khan kommer tydeligere ut enn jeg har hørt på lenge. Den står langt ut fra bakgrunnen, samtidig gjenskapes romklangen fra studioet som en stor, holografisk boble av luft. Pianoet har meget godt snert, samtidig som høyttalerne på overbevisende vis får med seg bunnoktavene. Og der hvor transmisjonslinjeprinsippet gjøre at bassen oppfattes som litt tregere, henger basstonene meget godt med her. Lydbildet er meget helstøpt.

Høyttalerne skiller mellom enhver lille skiftning i lydbildet, og spesielt på mikronivå er dynamikken svært imponerende.

Glimrende mellomtone
– For en mellomtone! utbryter kollega Audun Hage.

For mellomtonegjengivelsen er kanskje det mest imponerende, og hvordan den låter likt enten man sitter midt på eller til siden for høyttalernes akse (”sweetspot”). Det er rett og slett knivskarp fokus. Og der hvor jeg syntes at lillebror fact.8 hadde en litt overdreven mellomtonegjengivelse da jeg testet den til L&B nr 4 2010, gjelder ikke det for storebror. Ikke at den er mer tilbakeholden, langt i fra. Men den er enda renere, som gjør at den blir en mer naturlig del av hele lydbildet, til tross for at den er like fremtredende. Det er flere nyanser i midten av lydbildet hos storebroren. Det er helt klart fordeler med en treveis konstruksjon, når den er gjort riktig.

Dessuten synes jeg overtonene er enda luftigere og mer nyanserte. Og det til tross for at diskantelementet er det samme på både fact.8 og fact.12. Forskjellen ligger i delefrekvensen, for mens lillebrorens diskantelement må håndtere toner helt ned til 1,7 kHz, går det ikke lenger ned enn til 4 kHz på storebroren. Eller for å si det sånn: et skrikende røykvarslerapparat må med fact.8 gjengis av diskanten, mens det med storebroren blir håndtert av mellomtonedomen. I stedet skal diskantelementet kun konsentrere seg om luften i lydbildet.

Heftig rock
Med saftigere, mer rocka toner fra Nine Inch Nails er også høyttalerne imponerende energiske. Bare hør på ”Into the Void” fra albumet ”The Fragile”. Det er imponerende trøkk i basstromma, og når synth-bassen plutselig smeller inn, er det saftige toner vi hører. Høyttalerne låter virkelig større enn de ser ut. Bare pass på at du har en kraftig nok forsterker om du vil dra på litt. Hegel H300 er nok, men man kan gjerne ha mer.

Inn på teppet rulles derfor Hegel P30 og to H30 effektforsterkere koblet i mono. 1.100 watt pr. kanal er mer enn høyttalerne tåler, men vi skal ikke spille så høyt. Bare ha enda bedre kontroll ved høyt lydnivå.

Klart det funker. Rytmene smeller raskere og mer kontant, og lydbildet ryddes opp enda et hakk.

Mot JBL
Sammenlignet med de mye større JBL S4700, låter PMC mer engasjerende ved lavere lydnivåer, hvor JBL låter litt tamt før lydtrykket går opp. På høyt lydnivå er det derimot andre boller, da JBL virkelig åpner seg og er klare for å kline til.

Kanskje litt overraskende har PMC hørbart dypere bass enn JBL, selv med sine 15-tommere. I stedet har JBL valgt en mer massiv mellomtombassgjengivelse, og i denne disiplinen har ikke PMC nubbsjans.

Er det noe å trekke PMC for, er det nemlig at mellombassområdet kan låte litt forsiktig til tider. Bassen er absolutt fyldig nok og tilfører lydbildet en stabil grunnmur og den svarteste bakgrunn. Men drar man på litt, er den litt forsiktig i det punchy mellombassområdet, hvor basstromma har mesteparten av sin energi. Kraftigere forsterker hjelper ikke spesielt på dette. Faktisk får de 10 ganger mer følsomme JBL-ene mer utbytte av å skifte fra den integrerte H300 til det langt kraftigere P30/H30-forsterkersettet. Ønsker du magespark når du drar på, er derfor JBL et klart bedre valg. Men PMC har altså en langt åpnere mellomtonegjengivelse enn JBL og låter mer detaljert og delikat på lavt nivå. Det blir et spørsmål om smak, men om du sjeldent spiller høyt, er jeg overbevist om at PMC er et bedre valg.

Gallo 3.5
For min del er det mer interessant å sammenligne med mine egne høyttalere, Gallo 3.5, som koster halvparten av PMC fact.12. Og jeg må bare konstatere sangstemmer og instrumenter låter enda mer dynamisk og klart med PMC-ene, som rett og slett har en overlegen mellomtonegjengivelse, samtidig som også overtoneområdet er meget åpent og luftig. Gallo har en mer punchy mellombass, men jeg føler det er en fattig trøst. PMC er klart bedre totalt sett. Sånn bør det også være, når de altså koster over det dobbelte.

Konklusjon
Det er noe som heter at du får det du betaler for, og i tilfellet PMC fact.12 har det sjeldent stemt bedre. Hvis høyttalerne ikke ser ut som om de koster 114.000 kroner, låter de absolutt slik.

Det mest imponerende er mellomtonegjengivelsen, som er virkelig dynamisk og detaljert. Sangstemmer og strengeinstrumenter står godt ut fra bakgrunnen. Samtidig er diskanten så luftig at lydbildet er en eneste stor holografisk boble av luft!

Transmisjonslinjen trekker bassen ned til imponerende 26 Hz fra et kompakt kabinett, og det høres. Bassinstrumenter får et overbevisende fundament, og den tonale lineariteten er upåklagelig.

Hvis noe savnes, så er det litt mer energi i mellombassområdet når man spiller høyt. Men ved normalt lyttenivå er lydbildet særdeles helstøpt.

Sin lave følsomhet til tross trengs ikke en veldig kraftig forsterker om du bare hører på lave lydnivåer. Men skal du guffe opp en del, holder det ikke med en liten rørforsterker!