Anmeldelse: Napoleon

Når du går ut av kinosalen etter Ridley Scotts siste episke drama, er du nærmest overveldet av voldsomme inntrykk, storslagne, blodige kampscener og historiens sus. Men å presse nærmest en hel manns liv, spesielt en med så mye på CV-en som Napoleon, inn på to og en halv time, viser seg å være en krevende øvelse.

Mannen anså seg som en likemann, og en som gikk i fotsporene til historiske menn som Aleksander den store og Cæsar – en mann skjebnebestemt til storhet. Og Napoleons endelige mål var da også å gjenreise Frankrikes storhet, makt og posisjon.

Få (om noen) personer har hatt større påvirkning på moderne europeisk historie, alliansebygging og maktstrukturer enn nettopp Napoleon Bonaparte.

 

Frankrike, hæren, Joséphine

Under tidsepoken kjent som Napoleonskrigene (1803-1815) gjennomførte den smått stormannsgale generalen 61 militære slag – over hele Europa, og sågar utenfor kontinentets grenser.

I det vintre gikk til vår og blodtåken lettet, lå det mer enn 3 millioner døde soldater igjen på bakken. Og Europa ble aldri det samme.

Som en liten anekdote kan det nevnes at Danmark-Norge var allierte med Napoleons Frankrike i denne turbulente perioden: Når støvet hadde lagt seg gikk Danmark-Norge i oppløsning, og Norge gikk i personalunion med Sverige.

Men nå er så absolutt ikke Nordens skjebne fokus i Scotts historiske actiondrama. Som i hans 2021-film, The Last Duel, befinner vi oss nok en gang i det froskelårspisende landet, kjent for sine alpeluer og baguetter – om enn noen århundrer senere.

I kaoset som rådet i gatene, etter franskmennenes hodeløse revolusjon (1789), som etterlot et maktvakuum i det kongefamilien og brorparten av adelen ble giljotinert, så den unge korsikanske offiseren Bonaparte (Joaquin Phoenix) et mulighetsrom.

Via kløktige allianser, renkespill, hensynsløst maktspill, og sågar regelrette kupp, karret han seg til makten i Frankrike; noe som kulminerte i at han kronet seg selv (!) til keiser i 1804.

Kløktig strateg og militært overlegen, men alltid med Frankrikes beste i tankene. Napoleon gikk aldri av veien for å plutselig bytte alliansepartnere om han mente det tjente Republikken.

Scott fremstiller den lille (han var kun 1,62 meter høy) mannen som et komplekst menneske. Et militært strategisk geni, pragmatisk alliansemaker og kynisk maktmenneske, men også en ensom person fullstendig avhengig av bekreftelsen fra de to staute kvinnene i hans liv – hans mor Letizia Ramolino, og hans rebelske kone, Joséphine (en glimrende, infam Vanessa Kirby, The Crown, Mission: Impossible).

Setter en ny standard

Det er mange militære trefninger og felttog i Napoleons liv, og flere av dem er tatt med i Scotts biografiske drama, men ett av dem skiller seg spektakulært ut i mengden.

Scotts gjenskapelse av slaget ved Austerlitz (1805) er et av filmhistoriens mest visuelt styggvakre kampscener!

I det franskmennene barker sammen mot de russiske og østerrikske fiendene, midtvinters, suges vi med inn i kampens hete, kulde, blod, avrevne lemmer, gys og bunnløs umenneskelig redsel. Det er så visuelt lekkert, genialt koreografert og filmet, at selv Napoleon ville tatt av seg sin karakteriske hatt i nesegrus beundring.

Vi ser, føler og lever oss inn i det Helvetes kaoset som råder på slagmarken, og i det vi (i fugleperspektiv) bivåner kanonkulene hamre gjennom isen, forvridde menneskekropper og istykkerskutte hester er vi i en euforisk miks av vemmelse, sjokk og adrenalinkick.

Men Scott har da så absolutt ikke viet hele filmen til slagmarken, mye tid er satt av til å komme under huden på den kompliserte generalen, og ikke minst hans nærmest syklige avhengighetsforhold, preget av elsk og hat, til sin første kone, keiserinne Joséphine.

Frekk, og fresk, humor og vidd

På slagmarken, og i de lukkede politiske rom, er det ingen tvil om hvem som er Sjefen, og har det siste ordet – på hjemmebane derimot møter Napoleon sin likemann.

Joséphine mistet sin ektemann under revolusjonen, og fremstår som en knallsterk, stolt og selvstendig kvinne. Hun vet at Napoleon begjærer og trenger henne, og går da heller ikke av veiene for å provosere, og sågar fornedre ham offentlig.

Avisene fråtser i de utenomekteskapelige affærene, mens det politiske lederskapet mer er opptatt av at keiserinnen er ufruktbar og dermed ikke kan bære frem en arving. Etter press, og «for nasjonens beste» ender det i en forsmedelig skilsmisse – men Napoleon glemmer aldri sin ene, og ekte kjærlighet.

Deres forhold er filmens røde tråd, men også en del av en ganske så todelt historisk ark, der vi enten ser ekteparet krangle/elske med hverandre, eller vi befinner oss på en regnvåt, kald slagmark der den selvsikre generalen skriver nok et pompøst, og ømt, brev til sin sanne kjærlighet; hvor han hoverer over enda en genial militær seier.

Manuset (av David Scarpa, All the Money in the World) er tidvis overraskende friskt, småfrekt og lekent humoristisk. Spesielt stort spillerom har han gitt forholdet mellom keiserparet, som er preget av frustrasjon, respekt og lekent begjær.

Her får ikke minst Joaquin Phoenix anledning til å skinne, og vise frem andre sider enn den store krigstaktikeren Napoleon. Dette er første gangen siden Gladiator (2000) at Scott og Phoenix samarbeider, og den aldrende Alien-regissøren får nok en gang frem det beste i en av vår tide største, og meste versatile, karakterskuespillere.

Phoenix gestalter Napoleon-rollen med fynd, klem og bravur, men han får også frem de mer sårbare sidene av Frankrikes stolthet og nasjonalikon. Han leker seg i rollen, og går ikke av veien for å nærmeste karikere mannen fylt av hybris og stort selvbilde.

Komplekst er også musikksporet, der mer moderne musikk ueffent blandes med tidlig 1800-tallet – og det fungerer utmerket.

Hybris

Napoleon gikk etter sitt treffsikre raid mot britene i Toulon (1793) fra militær suksess til suksess. Etter sin første seier virker han nærmest forbauset over hvor godt det gikk, men derifra og til generalens katastrofale nederlag ved Waterloo (1815), er det en tvers igjennom selvsikker general Scott fremstiller.

I så stor grad at hans beslutningskraft blendes av egen uovertreffelighet og hybris.

I det franskmennene i 1812, som første sidene svenskenes invasjon av Moskva i 1610, tar den russiske hovedstaden, møter de en folketom by. Både de militære og befolkningen har flyktet til St. Petersburg, og de få som er igjen setter byen i brann i stedet for at Napoleon skal få glede av den.

Men i stedet for å la troppene hvile igjennom vinteren insisterer Napoleon på at de skal marsjere videre – noe som ender i at 80-90 % av soldatene omkommer av kulde og sult. Som en konsekvens av dette blir han avsatt og forvist til den italienske øyen Elba. Men, den som kjenner sin historie vet at han ikke slo seg til ro med det…

Suksessen hadde gått ham til hodet, og han var sikker på at militæret, og folket, ville følge ham til verdens ende. Det er da også et fascinerende portrett Scott tegner av den lille mannen med de store ambisjonene; men det er veldig mye som skal klemmes inn på filmens spilletid.

Gaper høyt – og bredt

Man kan alltid kverulere med om enhver scene og dialog er historisk 100 % korrekt eller ei, men det er da hverken en særlig interessant eller fruktbar debatt. Dette er Scotts tolkning av Napoleons liv.

Og ja, vi innrømmer så gjerne at vi ideelt sett skulle ønsket oss at dialogen var på fransk, men da hadde det da også blitt en helt annen film, med muligens 20 % av det astronomiske budsjettet.

Da er det et adskillig større ankepunkt at vi følger Napoleon i alle hans avgjørende slag, kamper og store hendelser fra 1793, til klimakset ved Waterloo 22 år senere. Det er mye å gape over på relativt knapp tid.

Men Napoleon er en Apple TV+-produksjon, og det lider da også filmen under. For kinofilmen er ikke den historien Scott egentlig vil vise deg, den kommer neste år, som en firetimers miniserie på Apple TV. Dermed blir det mange hastige rykk, korte sekvenser med merkelige kutt og noen brå hopp i tidslinjen.

Mye tid er satt av til det spektakulære slaget ved Austerlitz, og det konfliktfylte forholdet keiserparet imellom. Men særs mange av de andre, store historiske hendelsen blir nærmest bare nevnt i forbifarten, mens vi haster av gårde til neste slag, kupp eller bortvisning.

Det er alt for tydelig at her ligger det mye interessant stoff igjen på klipperommet, som vi ikke får se før miniserien slippes. Men da burde Scott vært flinkere til å «kill his darlings», og fjernet enkelte sekvenser helt og holdent fra filmen.

I stedet blir det litt for ofte hverken fugl eller fisk. Selv disputten med historisk interessante Robespierre (Sam Troughton) er over før den knapt har begynt.

Klassisk, historisk Hollywood-drama

Med filmer som Gladiator, Kingdom of Heaven og Exodus på sin regiliste er det liten tvil om at Scott er fascinert av storslagne historiske hendelser. Og han elsker å brette dem ut, dramatisere på episk vis og skape filmmagi ut av dem.

86-åringen har alltid hatt en særegen visuell, kompromissløs, rå og tidvis brutalistisk stil. Og til tross for sitt bunnsolide tekniske håndverk, så er han da heller ikke redd for å «kommersialisere» filmene sine. Han lager underholdning, ikke traurig finske fjernsynsteater, må vite.

Napoleon tikker i så måte av på de fleste boksene, men lider markant av at så mye på død og liv skal tas med i kinoversjonen. For som dem av dere som har sett Director’s Cut-versjonen av Kingdom of Heaven vet, så ble den anselig lengre versjonen en betydelig bedre film.

Vi gleder oss allerede til miniserien av Napoleon, i mellomtid oppfordrer vi så absolutt til et besøk på nærmeste kino (fortrinnsvis IMAX), for dette er en film som definitivt bør nydes på et stort lerret.

5 svake stjerner, til en litt for ujevn film. Premieren var den 24. november.