Netflix er i ferd med å avslutte en av sine mest påkostede, og suksessrike, serier: The Crown.

Episk

Over fem sesonger har serieskaper (og manusforfatter) Peter Morgan tatt for seg det utrolige livet til Englands lengstsittende monark, Elizabeth II (Imelda Staunton), og hennes smått dysfunksjonelle familie. Der han utilslørt har blandet historiske fakta med spekulasjoner og oppdiktet dialog – noe han da også har høstet rikelig med kritikk for.

Det har vært en episk serie, som på mange områder har satt ny standard innenfor strømmeverdenen, og var da også blant tidenes dyreste seriesatsinger når den ble lansert. Den tekniske kvaliteten, de fasjonable residensene, kulissen, de overdådige kostymene og de ekstravagante reisene har blitt gjenskapt ned til minste detalj.

Første sesong av Morgans epos hadde Netflix-premiere allerede i 2016, og tok seere og kritikere med storm. Nå nærmere den utrolig forseggjorte serien ubønnhørlig teppefall, og i forbindelse med dronningens død, sist høst, ble innspillingen stanset for en periode. Merkelig nok har Morgan valgt å avslutte serien i det Herrens år 2005.

 

To deler – to historier

Netflix har valgt å splitte den avsluttende sesongen i to deler, der del I utlukkende tar for seg prinsesse Dianas (Elizabeth Debicki) sommerflørt med playboymilliardæren Dodi al Fayed (Khalid Abdalla), og oppseilingen til hennes brutale død i en tunnel i Paris.

Vi får se en glimrende Debicki (Tenet) gjenta rollen som Diana, der hun tar den virkelige personens koketteri, fakter, stemme, dådyrøyne og kroppsholdning skremmende på kornet. Det er nærmest som å se er replika av kjendispressens øyensten.

Halvannet år etter skilsmissen strever hun med forholdet til sin eksmann, sin eksfamilie («The Firm»), foredlingen av tiden med barna versus reiser, pressen og, ikke minst, hva hun skal vie livet sitt til.

Morgan fremstiller henne som særdeles søkende, usikker og nærmest som et lett offer for den kyniske, egyptiske milliardæren Mohamed Al-Fayed (Salim Daw). Diana benytter seg sågar av en sannsigerske for å søke råd om fremtiden.

Eieren av det fasjonable magasinet Harrods, Al-Fayed, er lei av å bli sett som en annenrangs borger og ønsker seg mest av alt britisk statsborgerskap, samt at sønnen skal dumpe sine bikinikjærester og gifte seg «oppover» i det britiske samfunnet; ingen større «pris» kunne da vært større en tidenes mest fotograferte kvinne.

Etter å ha stiftet bekjentskap med Lady DI, legger han nå all sin makt, penger og prestisje i å arrangere ekteskap mellom henne og filmprodusent-sønnen.

Karakterdrap

Flere filmer og serier de siste årene, som har tatt for seg ekte personer og virkelige hendelser, har blitt kritisert for å endre fakta, karaktertrekk og selv historiske enkelthandlinger. Der personer har blitt satt i et dårligere lys ene og alene for dramaturgiens del.

Morgan har fått mengder av pepper for å spekulere rundt private samtaler, og endret på virkelige hendelser, mens han nærmest har presentert serien som en dokumentar om Windsor-familiens liv, virke og ulykke (-r).

Men om det er noen som har grunn til å gremmes denne runde, så er det familien til nylig avdøde Al-Fayed. Han fremstilles som en tvers igjennom kynisk drittsekk som kun er ute etter å mele sin egen kake, fremme sønnens «karriere» og gå over lik for å nå sine mål. Det hintes til og med om at han selv aktivt lekket informasjon til paparazziene, og dermed indirekte sendte sin sønn og kjæreste i døden. I overkant spekulativt og lite subtilt.

Dodi derimot fremstilles som en smått naiv, lettpåvirkelig nikkedukke som lar deg diktere av sin dominante far. Morgan makter dessverre aldri å få frem kjemien mellom ham og Diana, og hvorfor (bortsett fra rikdom og overdådige livsførsel) hun endte opp i hans seng. Til det blir serien for overfladisk, og for opptatt av å la Diana skinne.

Birolle i sin egen serie

The Crowns røde tråd, og fokusområde har alltid vært livet til verdens lengstsittende monark, men i avslutningssesongen av sin egen serie spiller dronning Elizabeth II plutselig en birolle.

Også i den forrige sesongen måtte sjefen i Huset Windsor finne seg i å spille annenfiolin, i det Morgan brettet ut alle de ekteskapelige skandalene til hennes barn.

Men denne runden ser vi Imelda Staunton, som dronningen, så godt som kun når det er en negativ sak rundt Diana hun må kommentere.

En glimrende Claire Foy portretterte subtilt den unge Elizabeth i sesong 1 og 2, og ble etterfulgt av formidable Olivia Colman i sesong 3 og 4. Etter to sesonger med Staunton er vi fortsatt ikke helt komfortabel med hennes fremstilling av den unike dronningen.

Hun fremstår lett teatralsk med svak innlevelse og tilstedeværelse. Det er som om hun har valgt å fremheve særtrekk ved dronningen, i stedet for å sette seg inn i hennes personlighet.

Da treffer Dominic West adskillig bedre i sin tolkning av Prins Charles. Til tross for svak fysisk likhet, har han tatt dagens konge av Englands særtrekk, og gjort dem til sin egne. Og etter flere sesonger der Charles har fremstår kald overfor barna, og den egoistiske årsaken til samlivsbruddet, får han her litt av en oppreisning.

Han blomstrer i sitt forhold til Parker Bowles (Olivia Williams), mens han kjemper sin livs kamp for at familien (og folket) skal anerkjenne henne. Samtidig kaver han med å komme ut av Dianas enorme skygge.

Ordinært kjærlighetsdrama

Ved å fokusere så ensidig på Dianas og Dodi, sett fra deres synsvinkel, der det hele (over 4 episoder) bygges opp til det store crescendo (bilulykken), har Morgan tatt bort mye av det storslagne, hemmelighetsfulle og fascinerende som trakk oss til livshistorien om dronning Elizabeth.

Han har tatt oss med på eksotiske reiser, storslagne palasser, hemmelige samtaler, politiske statshemmeligheter og fascinerende renkespill i kulissene. Noe av den falmede magien må nok tilskrives at vi er kommet så nær vår egen, godt dokumentert, historie, at vi selv erindrer den – og, det er få hemmeligheter igjen å avsløre.

Et innblikk i hva rampelysets ubønnhørlige døgnfokus, og avskyelige paparazziers oppførsel, kan gjøre med et enkeltmenneske, er opplysende og skremmende interessant.

Men, selve kjærlighetsaffæren mellom Lady Di og hennes rikmanns-playboy er i seg selv ikke veldig engasjerende eller unik (sett bort i fra at det britiske kongehus stod i «fare» for å få en muslim i sitt midte). Det er da også ganske så ordinært fortalt, og viet alt for mye spilletid.

Så absolutt ingen elendig sesong

Det sagt, så er ikke sjettesesongen av The Crown er direkte dårlig serie, den er bare et godt stykke unna den særs høye kvaliteten vi er blitt vant til fra Morgans side.

Noe av det mest interessante er hvordan den forstokkede, konservativt tradisjonsbundne kongefamilien takler det å ha en rebell, i relativt fri dressur, på utsiden av familien, men samtidig i høyeste grad relatert til dem.

Og hvordan (utad!) emosjonelt avstumpede dronning Elizabeth taklet prinsessens sjokkerende død er viden kjent, men ikke desto mindre tiltalende. Morgan selv har da også viet en hel spillefilm til denne enestående hendelse, med formidable Helen Mirren i hovedrollen; The Queen (2006).

Vi hadde ønsket oss betydelig mer av spillet i kulissene, og hvordan nøkkelpersonene i de indre gemakker taklet denne uovertrufne turbulente perioden. 4 svake stjerner.

The Crown, sesong 6, del I (fire episoder) er allerede tilgjengelig for strømming på Netflix, mens del II (6 episoder) får global Netflix-premiere den 14. desember. Det avsluttende kapittelet vil fokusere på prins Williams liv som ung voksen; i det han skal etablere seg, i skyggens av sin mors død og ånd.

Anmeldelsen er basert på samtlige episoder av del I.