: Klipsch RF-7 II

Helt siden jeg testet Klipsch RF-7 i 2002 har jeg jaktet på den samme opplevelsen. Det var første gang jeg hørte høyttalere på størrelse med kjøleskap spille ømfintlig akustisk musikk med like høy troverdighet som den mest hardtslående rock. En ekstrem høyttaler på alle måter! Slettes ikke nøytral i tonestrukturen, men som maktet å dundre løs med hamrende bass og samtidig ha en tonal storhet med god oppløsning. Så fikk det bare være at kabinettet spilte litt med og at diskanten ikke akkurat hadde luftigheten til en bånddiskant. Live-følelsen var det i hvert fall ingenting å si på!

Dessverre gikk RF-7 ut av produksjon i 2005. En midlertidig erstatning kom i form av RF-83, med tre 8-tommers basselementer i stedet for de to 10-tommerne til RF-7, som ga RF-83 et slankere fotavtrykk. Tanken var kanskje at den skulle være mer ”konevennlig” og aksepteres inn i flere stuer. Men det hjelper ikke at den var slankere, når den både var høyere og dypere enn sin forgjenger. Også dette var en meget tøff høyttaler, men jeg fikk aldri helt den samme gedigne lydopplevelsen som jeg husket fra RF-7. Og jeg har aldri fått den igjen.

Etter som årene har gått, uten at jeg har fått gjenopplevet lytteopplevelsen fra RF-7, har jeg lurt på om det er jeg som husker feil. Det er tross alt over elleve år siden jeg hørte dem, og den gangen hadde jeg jobbet i Lyd & Bilde i et drøyt år. En fersking, rett ut av lydteknikerskolen, uten de referansene jeg med tiden har bygd meg opp.

Derfor er det med litt skrekkblandet fryd at jeg nå har fått inn RF-7 II på testrommet. Skrekkblandet, fordi jeg vet det er vanskelig å konkurrere med minner. Minner om de hardtslående rytmeinstrumentene. Den rungende bassen. Det storvokste mellomtoneområdet, som ga sangstemmer og instrumenter en storhet av det sjeldne. Minner, som fort kan vise seg å ha vært overdrevet.

Endringer
Klipsch har i hvert fall gjort sitt for å prøve å forbedre lyden fra forgjengeren, først og fremst ved å justere delefilteret. Siden dette er en toveishøyttaler, skal basselementene i tillegg spille mellomtone. På forgjengeren var delefilteret satt til 2.200 Hz, som er temmelig høyt for basselementer så store som ti tommer. For å ikke bli for retningsbestemt, bør diameteren på høyttalermembranen være kortere enn lydbølgene som skal gjengis. En diameter på 25 cm tilsvarer en øvre frekvensgrense rundt 1.300 Hz, og med RF-7 II har Klipsch senket delefrekvensen til 1.200 Hz.

Den nye modellen har videre fått et noe utvidet frekvensområde, da på bekostning av 1 dB lavere følsomhet. RF-7 II er likevel over ti ganger mer effektiv enn de fleste andre gulvhøyttalere, med en oppgitt følsomhet på hele 101 dB (1 W / 1 m). Dette er mulig takket være det store kabinettet, store bassrefleksporter og ved å rulle av i bassen ved 30 Hz i stedet for 20 Hz, som man kunne vært fristet til. Dessuten fungerer diskanthornet som en akustisk forsterker for titandiskanten.

Minnene er sanne
På testrommet pleier jeg å starte med å plassere høyttalerne rundt 70 centimeter fra bakveggen og en meter fra hver sidevegg. Dette gjøres også med RF-7 II, pekende rett frem.

Med min egen BASE-modifiserte Hegel CDP4 mk2 CD-spiller tilkoblet den glimrende integrerte Yamaha A-S3000 (37.000 kr) er det duket for opplevelser av det heftige slaget.

Låta ”Scratch” fra albumet ”Yes” av Morphine er et godt eksempel som får frem egenskapene. Etter den korte bassintroen kommer trommene inn, sammen med en herlig raspende saksofon. Klipsch får frem storheten i klangen fra saksofonen på en mer massiv måte enn jeg har hørt på lenge, samtidig som den er varm og fyldig. Kanskje det instrumentet Klipsch-høyttalerne takler best. Den litt overdådige fylden i mellomtonen passer saksofonen perfekt, og blåser den opp til en størrelse som for eksempel de langt mer nøytrale og ”hi-fi-korrekte” Dynaudio Focus 260 eller Elac FS407 bare kan drømme om.

Jeg merker meg at høyttalerne står litt for nært bakveggen og trekker dem ytterligere 30 centimeter ut. Og selv om delefrekvensen nå tillater en bedre spredning enn før, blir stereoperspektivet mer fokusert når høyttalerne vinkles inn mot lytteposisjon.

Kvinnevokal
Heretter er det bare å sitte og glise. Og selv om jeg vil påstå at høyttalerne overbeviser større med mannsstemmer enn kvinnevokaler, så er det deilig å konstatere at de heller ikke går av veien for å spille lysere toner. Som den nydelige balladen ”Laura” av Bat For Lashes. Pianoet klinger krispt og attakkert, samtidig som stemmen til Natasha Khan står i midten og briljerer.

Det høres lett også på et enkelt musikkstykke som her, at høyttalerne har en ekstrem dynamikk. Selv når man spiller relativt lavt, ser jeg for meg villdyret som er i ferd med å komme ut av dvalen sin. Ligger der og venter. Venter på å eksplodere. Overskudd og muskler skal slettes ikke undervurderes, selv når man spiller enklere musikkstykker ved moderat lydnivå. Sammenligner vi igjen med nevnte Elac og Dynaudio er ikke mikrodetaljene gjengitt med samme delikatesse og oppløsning med Klipsch. Her er det i stedet grandios lyd for alle penga!

Sammenlignet med noen BG Radia FS-520 høyttalere med fulltone båndelement vi også har hatt inne, var det en helt annen størrelse og makrodynamikk på lydbildet med Klipsch, selv om oppløsningen i toppen ikke kan måle seg. Når vi koblet fra BG Radia tilbake til Klipsch, dro kollega Audun Hage det så langt som å mene at det omtrent var som å gå fra en reiseradio til et konsertanlegg, til tross for at BG Radia var tilkoblet to subwoofere fra Ken Kreisel! Uansett var det ingen tvil om hvilken høyttaler som var mest underholdende. Susanne Sundførs krevende ”White Foxes” ga stor gåsehudfaktor, hvor den med BG Radia var slankere og spissere (for øvrig en låt som låter nokså spisst med det meste).

Høyttalerne favoriserer de mørkere frekvensene noe. Men det er helt greit, for det er flott å få frem den nedre fylden også i lysere røster. Så er det heller ikke slik at det låter innestengt på noen som helst måte. Overtonene kommer også godt ut, selv om de ikke sprudler på samme måte som mellomtonen og bassområdet.

Spiller høyt
Men nå kjøper man ikke store Klipsch-høyttalere først og fremst for å spille lavt. På tide å jekke det opp et hakk.

Godeste Rammstein er nærmest selvskreven musikkmat til høyttalere som dette. Som ”Asche zu Asche” fra albumet ”Herzeleid”. Dette er industrial metal på sitt aller tøffeste, med heftige vrenggitarer, hardtslående trommer og den karakteristiske dype stemmen til Till Lindemann. Som skapt for store høyttalere!

Og RF-7 II skuffer ikke. Her er det bare å pøse på med guffe, og høyttalerne kvitterer. De er ikke blant de som går dypest i bassen, men har til gjengjeld en vanvittig slagkraft i mellombassen. Samtidig som det er flott sammenheng oppover. Klipsch holder ikke noe tilbake, stemmen til Lindemann kommer skikkelig ut, og lyden pøser ut med en bass som virkelig kjennes i brystregionen når man spiller høyt.

To ting slår meg. For det første er Rammstein overkomprimert i produksjon, som gjør at trommene ikke trenger gjennom veggen av gitarlyd som jeg skulle ønske, og spenningskurven i musikken blir generelt flat. Dette visste jeg. For det andre blir det klart at selv lettdrevne høyttalere som disse trenger en kraftigere forsterker enn Yamaha A-S3000 når man virkelig vil guffe opp.

Forsterkerskifte
For hånden har jeg to Burson Timekeeper effektforsterkere (2 x 19.500 kr, test kommer siden). Disse brokobles til mono og kobles til forforsterkeren Hegel P30 med XLR-kabler. Med 240 watt hver i brokoblet modus skal det være duket for skikkelig konsertnivå.

Det blir det. Den ekstra kraften gir mer liv og dynamikk i lydbildet ved høyt lydnivå, samtidig som oppløsningen og roen bevares bedre. Man skal selvsagt ikke spille opp til smertegrensen i lengre tid om gangen, men det er interessant å høre hva som bor i disse villdyrene.

Med mer moderate lydnivåer er ikke lyden fullt så fyldig, varm og deilig som med Yamaha-forsterkeren, men det låter meget ryddig og kontrollert.

ENDA mer kraft!
Ved normalt lyttenivå føler jeg at jeg får fullt utbytte av høyttalerne med Yamaha-forsterkeren. Likevel ønsker jeg å teste dem til grensen – ikke bare hva lydnivå angår, men også hvordan de oppfører seg når de blir fôret med musikksignalet fra et forsterkersett i ekte high-end-klasse. Våre referanseforsterkere kobles til: to brokoblede Hegel H30 sammen med forforsterkeren Hegel P30. 1.100 watt til hver høyttaler!

Det blir først og fremst en helt annen ro i lydbildet. Bakgrunnen blir beksvart, og selv om det klart finnes høyttalere med mer finmasket diskant, puster lydbildet mer også i toppen. Ta for eksempel Ane Bruns tolkning av Beyonces ”Halo”. Anes stemme står utenpå en pizzicato-cello, omringet av en luftig romklang. Klipsch-høyttalerne får frem storheten i lydbildet, Anes stemme får en tydeligere skjørhet i stemmen, samtidig som celloen har mer pondus enn med Yamaha A-S3000. Dette også ved lavere lydnivåer.

For å teste høyt lydtrykk er How to Destroy Angels’ post-industrial-sang ”Is Your Love Not Enough” fra soundtracket til ”The Girl With the Dragon Tattoo” perfekt. Den starter mykt og nydelig, med den nakne stemmen til Mariqueen Maandig, som så blir akkompagnert av elektriske basstoner, som bygger seg oppover og oppover. Etter hvert smeller trommene hardt inn, sammen med en vegg med vrenggitarer slik jeg ikke har hørt det før. Denne fabelaktig produksjonen viser hvordan selv den heftigste hardrock kan ha et oppløst og ikke minst dynamisk lydbilde, gjengitt av Klipsch RF-7 II. Høyttaleren er i stand til virkelig å skremme fanden på flatmark! Det låter aldri hardt, før det rett og slett blir altfor høyt. Tøft!

Det beste med Klipsch RF-7 II er at i tillegg til å kunne trøkke løs noe helt vilt, låter høyttalerne imponerende rent, pent og pyntelig på lavt volum, selv om man hele tiden er redd for at villdyret skal våkne igjen.

Konklusjon
Klipsch RF-7 II er meget store høyttalere med et like stort lydbilde. Det hele låter langt mer balansert enn man tror fra utseendet, selv om lydbildet er på den fyldige siden av nøytralt. Horndiskanten er ikke den mest oppløste, men den er heller ikke lukket. Det hele henger umakelig godt sammen. Gitt god nok elektronikk låter det heller aldri hardt.

Av samme grunn kan man fint si at høyttalerne er altetende hva musikk angår. Med et hardtslående symfoniorkester kan det bli litt i meste laget, men med alt mulig annet låter det fortreffelig. Guff opp lyden, og villdyret våkner!

RF-7 II kombinerer rå kraft og storhet med søt musikalitet. Nesten som et avkom mellom Cerwin-Vega og Sonus Faber. Eller for å bruke en bilanalogi: som om man skulle bygd om en Bentley til en monster truck!

Klipsch RF-7 II er ikke som andre høyttalere til prisen. Du finner lett høyttalere med en mer nøytral klangbalanse, og med bedre oppløsning i overtonene. Men lykke til med å finne noen som låter like tøft, engasjerende og samtidig raffinert nok til å være med på alt du gir dem!

Mine over ti år gamle minner fra den første versjonen av RF-7 blir slettes ikke gjort til skamme, men snarere overgått.