Anmeldelse: Tore, sesong 1

Netflix synes å ha spesialisert seg på ungdomssegmentet i sine nordiske serieproduksjoner. Ikke noe galt med det, strømmegiganten har levert solide serier som blant annet Quicksand – Störst av allt. Men vi skulle ønske at Netflix slapp til litt mer bredde i sin nordiske portefølje.

Regissør for den nye ungdomsserien, Tore, er norske Erika Calmeyer. Hun står også bak suksesserien Young Royals, om den unge homofile arveprinsen; som nå er ute med sin andre sesong. Og tematikken de to seriene imellom er så visst ikke milevis fra hverandre.

 

I Tore treffer vi på den høyst usikre unge mannen Tore (William Spetz, Filip och Mona), som sine 27 år til tross fortsatt bor hjemme hos sin pappe, Bosse (Peter Harber). I det han mister faren sin, i en tragikomisk ulykke, tvinges introverte Tore til å ta grep om sitt eget liv – noen som plager ham til gangs.

Hans eneste omgangskrets er venninnen Linn (Sanna Sundqvist) og kollegaene på begravelsesbyrået, der han jobber som assistent. Hverdagen blir ikke enklere når han kommer over et dokument som viser at faren planla å si ham opp fra jobben, og i tillegg nylig hadde bedt ham flytte ut, for å stå på egne ben. Tores svar på problemer og utfordringer, er å stikke hodet så langt ned i sanden som mulig.

Den homofile, ukyssede jomfruen (og avholdsmannen) søker flukt i nattklubbens mørke, sprit, dop og uforpliktende sex (eller, rettere sagt, forsøk på uforpliktende sex). Men tomheten og savnet han føler etter faren kan, i lengden, ikke fylles med distraksjoner og utestengelse av følelsene.

Det mest plagsomme med serien er kanskje hvor ufattelig umoden, naiv og lite realitetsorientert Tore fremstår. Av og til virker det som om han har vært innestengt i en kjeller de siste 15 årene, for så å bli, uforvarende sluppet ut i den store verden.

Det kan bli noe god komikk ut av det, men troverdig eller uforutsigbar er serien ikke, og når hovedpersonen så hardt insiterer på å ikke lære av sine feil og mistak, så blir vi med på en tretimers reise der hovedkarakteren utviklingsmessig bortimot står på stedet hvil.

Han blir nærmest voldtatt en elskovssyke Viggo, men gjenopptar like etter kontakten som om intet var skjedd. Og selv om han vet at forholdet er smått destruktivt, holder de forholdet gående. Den han egentlig bryr seg om, Linn, tukter han og mobber.

For så vidt ikke en helt ukjent motreaksjon på savn og ensomhet, men serien går, sine mange sjarmerende scener til tross, veldig på repeat.

Spetz gjør en god rolletolkning som den kompliserte kasusen Tore, og Sundqvist imponerer som den eneste «normale» i flokken. Og bevares, her er flere fengslende og småhumrende scener som vi lar oss forføre av, men vi kommer liksom aldri til andre base.

Dessverre har også serieskaper/manusforfatter Spetz falt for fristelsen med å krydre historien med klisjeer og stereotypier. Selvsagt er blomsterhandleren homofil og transene han omgås outrerte divaer. Lett å like, men også løst på en for enkel og gjennomskuelig måte. Spetz baler også med om han skal satse på drama eller lettbent dramakomedie, noe historien lider under.

Nei, Tore er som en diffus sommerflørt, sjarmerende og lett fascinerende ved første øyeblikk, men i sekundet du snur ryggen til, er han glemt. 3 helt middelmådige stjerner.

Sesong 1 av Tore hadde Netflix-premiere den 27. oktober. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.