Anmeldelse: Pain Hustlers

Den britiske regissøren David Yates har tidligere blant annet regissert to habile Harry Potter-filmer og en reboot av Tarzan som gav oss et adrenalikick. Hva slags søvndyssende medikamenter han har tatt under innspillingen av Pain Hustlers vites ikke, men filmen er en forspilt sjanse til å fortelle en rystende historie fra virkeligheten.

At amerikanske leger og legemiddelindustrien lenge har hatt et altfor tett, og (mildt sagt) usunt forhold er viden kjent; det samme er tilfellet med den omfattende opioidpandemien som har tatt livet av hundretusener av amerikanske smertepasienter – forbilledlig formildet i Disney+’ Dopesick.

Som Dopesick er også Pain Hustlers’ sjokkerende mareritt basert på en sann historie (inspirert av Evan Hughes’ The Hard Sell), om et lite legemiddelselskap i Florida som plutselig slår seg stort opp på en ny vidunderkur for å døyve smertene til kreftpasienter.

 

Selskapet har en kvasi-filantropisk gründer (en søvndyssende Andy Garcia) og en overenergisk sjefsselger, Brenner (Chris «Captain America» Evans), som konstant er på jakt etter nye muligheter for å pushe dopet på leger med en løssluppen holdning til reseptblokken. Etter en særs fuktig natt på en strippeklubb kommer han i prat med den pågående paljettpiken Liza Drake (Emily Blunt).

Drake er alenemor, konstant blakk og har en syk datter. Hun lever fra hånd-til-munn, og er på konstant jakt etter nye inntektskilder. Når så Brenner, i fylla, lover henne en jobb som pilleselger med millionlønn, er hun ikke sen om å holde ham til det.

Det ene leder til det andre, selskapet er i krise og gode råd dyre, så etter litt dådyrøyne og «pynting» på CV-en, ansettes Drake som selger på prøve – og etter kun fem dager treffer hun jackpot!

Etter at salget eksploderer er det en eneste lang heisatur for selskapet, dets gründer og toppsjefer. Pengene sitter løst, og det samme gjør etikk og selskapets/legenes moral. Enhver lege med en penn med blekk i, og tykk reseptblokk, legges det elsk på; og de som villig blir med på dansen rundt gullkalven får generøse bonuser og fete biler.

Symptomatisk for selskapets holdninger avfeier Brenner lakonisk hvordan de tøyer grensene, og opererer i lovens gråsoner med at: «Alle kjører i 95 i 90-sonen». Men etter hvert «kjører» nok Drake og Brenner nærmere 150 km/t i 90-sonen, og blir blendet av sin egen grådighet, og begjæret etter suksess og anerkjennelse.

Kontorhverdagen og festene selskapet arrangører for sine kunder (les: korrupte leger) ligner mer og mer på de outrerte party-, sex- og kokain-orgiene til Jordan Belfort i The Wolf of Wall Street – bare da så synd at regien til Yates luller av gårde, og formilder en tam og uinspirerende historie.

Det er lenge siden vi har sette Garcia gnistre i en film, men her slår han alle rekorder i å eklatant formidle at stjernen kun har «nok-en-dag-på-jobben». Når det gelder Evans, så var han sjarmerende som den litt naive do-gooder’en av en superhelt i Marvel-filmene, men han har hverken karismaen eller tyngden til å fylle rollen som en inspirerende salgssjef i den kyniske legemiddelindustrien. Han blir dessverre for «lett» for oppgaven.

Blunt derimot, leverer varene. Men hun må streve med en haltende dramaturgi, tam dialog og manusforfatternes og regissørens manglende evne til å puste liv inn i historien.

Likesom de innledende smørefestene til pillepopperne, føles hele Pain Killers noe halvhjertet og veldig uforløst; definitivt et prosjekt ingen har lagt sjelen sin i, og dessverre, det vises.

Drakes reise fra dansende gledespike i en trailerpark til penthouse på Miami Beach er filmens mest fascinerende reise. Ikke minst er korrumpering av hennes sinn interessant; for til å begynne med tror hun så inderlig på at det smertestillende dopet de pusher er til pasientenes beste, men når hun så innser at det gjør pasientene avhengig og tar livet av mange, så har suksessen gått henne fullstendig til hodet, slik at hun lukker øynene og gi mer gass.

Om bare produsentene, regissør og manusforfatterne kunne hatt den samme gnisten…

Den virkelige historien som Pain Hustlers baserer seg på er i utgangspunktet overmåtelig interessant, men her makter ingen å forløse materialet. Dessverre, en forspilt sjanse. 3 meget svake stjerner.

PS! Om det er opioidpandemien du er interessert i, så se heller Dopesick (Disney+)

Pain Hustlers har Netflix-premiere den 27. oktober.