For fotointeresserte med en stadig søken etter å forbedre seg, og kamerautstyret, har 2013 vært et fantastisk år. Jeg kan ikke huske at det noen gang har vært lansert så mange virkelig gode, for ikke å si oppsiktsvekkende gode kameraer.
Og optikk. Sony, Panasonic, Olympus og FujiFilm har sluppet kvalitetsoptikk til sine systemkameraer som har levert høy bildekvalitet i våre tester, men la oss ikke glemme kameraene.
Sony RX1R med fantastisk 35mm og bildebrikke uten lavpassfilter. Olympus OM-D E-M1 som er det mest komplette kompakte systemkameraet. Nikon Df med sin klassiske retrostil og fantastiske lavlysegenskaper. FujiFilms X-serie og optikk. Canons enestående autofokus på EOS 70D. Blant annet.
Men den største nyheten kom fra Sony.
Fullformat uten speil
Etter noen fulltreffere og noen bommerter, klarte Sony å ta pusten fra oss med to nye kompakte systemkameraer. Som begge har fullformat bildebrikker. Alpha 7 og Alpha 7R. To nesten identiske kameraer. Begge er uten speil, men er små kameraer særlig til fullformat å være, med forseglede kamerahus i magnesiumlegering.
De få forskjellene er å finne innvendig. Mens A7 har en 24 Mp fullformat bildebrikke på 24 x 36 mm med lavpassfilter, har A7R en 36 Mp fullformatbrikke – uten lavpassfilter. Slik sett retter det seg mot fotografer som søker maksimal oppløsning. Med et er en hake ved et hele.
For A7R som koster 18,500 kr, har ikke A7s lynraske hybridfokus og skuddtakt – 4 mot 5 bps. A7 koster 13.200 kr og er billigere, faktisk det billigste fullformat systemkameraet der ute, og er kanskje det beste kjøpet av de to for majoriteten av potensielle kunder.
Ellers er de like. Kameraene har en nydelig høyoppløst og ikke minst stor, elektronisk søker med OLED-panel. Den er like skarp som søkeren i Olympus E-M1. De har begge wifi med NFC for trådløs oppkobling og overføring av bilder, og Bionz X prosessoren kan eliminere optisk diffraksjon. Blant annet. Det er kun i A7 man får Sonys silkemyke hybridfokus med 25 kontrastbaserte sensorer, og 117 fasebaserte sensorer. Med andre ord er A7 kameraet kan skal velge til action, video og lavlysfotografering.
I hånden
For autofokusen i A7R er ikke lynrask på samme måte som i A7. Eller Olympus OM-D for den del. Med de objektivene jeg hadde til rådighet, 55mm f1,8 og 35mm f2,8, var det høyere treffprosent med A7 enn med A7R.
Man får den samme brukeropplevelsen. Kameraene er virkelig små, faktisk er de ikke større en nevnte Olympus-kamera, men ergonomien er ikke like vellykket. Utløserknappen sitter plant på toppen, det gummierte grepet er lite og gir ikke like godt grep, og plasseringen av knappene etterlater meg med følelsen av at Sony kunne gjort det bedre.
Flere av knappene er programmerbare, hvilket er en god ting, og Sony har tatt til fornuft og flyttet startstopp-knappen for videoopptak til høyre for baksiden. Slik at man ikke kommer borti den og starter videoopptak uforvarende. Det er også mulig å programmere knappen, slik at den bare er aktiv når programhjulet står i videoopptak.
Den vippbare skjermen er stor og skarp, og fin-fin til å studere bilder på.
For du vil virkelig se bildene fra dette kameraet.
Bildekvalitet
Denne testen skal handle om A7R med 36 Mp, uten lavpassfilter. A7 skal jeg ta for meg i en oppfølgingstest, men la meg allerede nå avsløre at forskjellen i bildekvalitet, ikke er så stor som man skulle tro. Med 36 Mp til rådighet får man oppløsning nok til at man blant annet kan beskjære bildene tettere, uten å miste kvalitet. Ulempen er at man uten lavpassfilter, kan få moare i bildene, men fordi oppløsningen er så høy, er faren for det minimal.
Hva man får i stedet, er en skarphet som konkurrerer med bildefilene fra Nikon D800E. Sammen med en nydelig grunnkontrast og svært jevn og bred fargemetning, skaper A7R bildefiler av en teknisk kvalitet, vi ikke har sett maken til.
Du kan skyte i mørket på 6400 ISO følsomhet, uten å bekymre deg for bildestøy. Skyter du råfiler kan du enkelt fjerne det lille som er der, ja selv 12800 ISO kan brukes med litt støyfjerning i etterkant. Fargestøyene er neglisjerbar på 3200 ISO, og bare marginalt mer fremtredende på 6400 ISO.
Virkelig bra altså.
Dessverre er utvalget av optikk ikke noe å skryte av. Sony sier at de skal lansere flere objektiver med FE-fatning tilpasset A7 og A7R i 2014 og utover. Men utvalget er magert, og selv om man kan bruke adaptere sammen med Sony Alpha-objektiver, er utvalget av optikk langt unna ilke interessant som til m43, eller Canon og Nikon speilreflekser.
Selv FujiFilm har et langt mer attraktivt utvalg av optikk til sine systemkameraer.
Blant de nye objektiver tilpasset fullformatkameraene med FE-fatning, finnes det en nydelig Zeiss Sonnar T FE 35mm f2.8 vidvinkel til 6.400 kr. Sylskarp på alle blendere, bare med marginal vignettering på full blender. Det andre spennende opjektivet, er et Zeiss Sonnar T FE 55mm f1.8 normal til 8.300 kr. Sylskarp. Over hele blenderrekka.
De andre objektivene som er tilgjengelige nå er, Vario-Tessar T FE 24-70mm f4.0 normalzoom til 9.600 kr, og den lettere og rimeligere FE 28-70mm f3.5-5.6. Som leveres i kit med A7 til cirka 15.000 kr.
Begge zoomene har optisk bildestabilisator. Det har også den nye telezoomen FE 70-200mm f4.0 G, også den med FE-fatning tilpasset A7 og A7r.
D to LA-EA3 og LA-EA4 objektivadapterne til Alpha-optikk er tilgjengelige nå, mens 55mm og 24-70mm er tilgjengelige i januar 2014. 28-70mm som foreløpig bare leveres sammen med A7, og 70-200 G er ikke i salg løst før våren 2014.
Konklusjon
Sony har klart å gjøre fotografering sexy med A7 og A7R. Disse kameraene vil stå som milepæler for en fotoindustri som trenger friske satsninger for å ikke gli ut i kjedsommelighet. Sammen med Fujis X-system og m43, er de to Sony-kameraene kanskje de mest spennende vi har sett de siste 10 årene. Hvilket man skal velge av A7 og A7R, er et spørsmål om hva man foretrekker å fotografere. A7 passer godt til alle, mens de som ikke trenger maksimal detaljsoppløsning, og er villige til å kompromisse litt, skal gå for A7. Uansett valg, får man et fantastisk kamera, et vellykket verktøy og klasseledende bildekvalitet.