Anmeldelse: Lupin, sesong 3

Tidenes mest sette franske Netflix-serie, Lupin, fikk sin første sesong splittet i to deler; som begge ble sluppet i 2021. Serien ble den første fransktalende som klatret til den forjettede topp-10-listen globalt.

Etter en laaaaang korona-pause er det nå dags for mer mystikk, tyveri, sjarm og fornøyelig skjemt på fransk jord.

Løselig basert på den franske fiksjons-gentlemanstyven Arsène Lupin (bokserie fra begynnelsen av 1900-tallet, skrevet av Maurice Leblanc) møter vi den driftige Assane Diop (Omar Sy) som livnærer seg helt i Lupins ånd. Han stjeler fra de rikeste av de rike, og det på den mest spektakulære og overraskende måten – alltid ikledd en flamboyant forkledning og med en sjokkerende flukt.

 

Forrige sesong kulminert med Assane på flukt fra politiet, etter et flagrant stunt under Pellegrini-gallaen. Han måtte dog etterlate sin ekskone og sønn i Paris, og gikk så under jorden. I det vi møter mestertyven på nytt lever han i skjul i Marseille.

Men selvsagt blir lengselen etter de nærmeste, for den familiekjære Assane, for tung å bære; så gentlemanstyven bestemmer seg for å returnere til Paris – med forsett om å forlate Frankrike og start et nytt liv utenlands.

Umiddelbart innhentes han derimot av fortidens spøkelser, og deretter snur også morens uventede tilbakekomst opp ned på planene.

Vi hadde virkelig gledet oss til et gjensyn med den frekke, freidige og herlig sjarmerende Assane, hans iøynefallende kupp og brogete gjeng med hjelpere. Og for all del, tredjesesongen er da så visst ingen dårlig forestilling, men den er da heller ikke det originale festfyrverkeriet vi opprinnelig ble presentert for.

I det han snapper til seg den sagnomsuste Black Pearl får han umiddelbart sine gamle «venner», fra Paris’ politistyrke, Sofia (Shirine Boutella) og fanboyen Youssef «Ganimard» (Soufiane Guerrab) i hælene. Nå vet vi jo fra tidligere bekjentskap at politifolkene ikke er særlig mer kompetente enn Kling og Klang (fra Pippi Langstrømpe), så Lupin blir ikke tatt med mindre han vil bli tatt. Like fullt iscenesetter han sin egen død…

Mye tid denne sesongen vies til Assanes vanskelige barne- og ungdomstid. Forhold, og personer, fra fortiden som nå for alvor stikker kjepper i hjulene for ham.

Tredjesesongen er mer alvorstynget, betydelig mindre leken og, dessverre, langt mindre slående sensasjonell. Wow-faktoren er, om ikke borte, så betydelig nedtonet.

De mange tilbakeblikkene blir i overkant langdryge og repeterende, og koblingen til nåtiden føles noget søkt. Selv enkelte de oppfinnsomme forkledningene i sesong 3 er på nippet til å bikke over i parodi, á la Borats general.

Men for alle del, seriens bærende element er så til gangs fortsatt Omar Sy, og han er da fortsatt like sjarmerende og kler den lekne rollen som hånd i hanske.

Serieskaper George Kay (Hijack) har nok ikke helt visst hvordan han skulle videreutvikle den uforlignelige karakteren, og har gått for et sikkert, men smått repeterende, valg. På vei til å gjøre Assane til en mer kompleks, og seriøs, karakter har serien mistet litt av stjerneglansen. Det er ikke lenger helt «Ocean’s Eleven»-stil over brekkene hans, og spenningskurven og dramaturgien lider av de mange sidesporene og tilbakeblikkene. Vi føler aldri at det er reelle fare på ferde for Assane, det er intet som virkelig står på spill for vår protagonist.

Lupin er fortsatt bunnsolid håndverk, med naturskjønne bilder av alle Paris’ godbiter og ikoniske bygg, lekkert foto og klipp og en påkostet produksjon. Sy gnistrer, og storkoser seg, i rollen, mens Ludivine Sagnier og (nykommeren Fleur Belanger) Martha Canga Antonio imponerer med intense rolletolkninger. 3 sterke, men smått skuffede, stjerner; for et show som dessverre har blitt mer rutinepreget.

Tredjesesongen slippes globalt på strømmegiganten den 5. oktober. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.