Yamaha har en tradisjon for å mestre hjemmekino til gagns, og de har historisk laget noen av de aller beste produktene i sin klasse. Det er rett og slett sjeldent vi har blitt skuffet av noe Yamaha har levert.

Funksjoner og brukervennlighet

Den nye Yamaha RX-A2A er den rimeligste surroundforsterkeren i deres toppserie Aventage, og dette er som de fleste i sin klasse en 7.1-receiver (de to subwooferutgangene er i virkeligheten én kanal, så det blir feil å si 7.2). Du kan konfigurere oppsettet som rent 7.1-oppsett, men mer spennende er det med 5.1.2. Med to takhøyttalere.

Skjermmenyen får ingen designpris, men i motsetning til lillebror RX-V4A har den ikoner som viser hva undermenyene handler om. Det gjør det litt mer oversiktlig. Menyen er rett og slett mer funksjonelt og oversiktlig satt opp. Men det er klart, Denon og Marantz har vesentlig mer spenstige menyer.

Med YPAO romkorreksjon måler den medfølgende mikrofonen inntil 8 målepunkter i rommet, og forsterkeren setter ulike delefrekvenser til hvert høyttalerpar i et surroundoppsett.

Etter kalibrering er gjort for alle åtte mikrofonplasseringer, har forsterkeren satt klangidealet til YPAO Flat. Dette blir for spisst for oss, mens Natural er hva Yamaha-ingeniørene mener et det mest … vel … naturlige. Så vi bruker det.

Lyden av Yamaha RX-A2A

Du verden, for en tung og saftig lyd! Her settes virkelig subwooferen i sving, og man får en veldig majestetisk gjengivelse av trommer og bassinstrumenter, enten det er som filmmusikk eller dedikerte musikkutgivelser.

Perkusjonen smeller bra på Song for Justice fra albumet Tuvayhun i Dolby Atmos på Blu-ray, utgitt av 2L og skrudd av Grammy-vinner Morten Lindberg. Barnekoret har bra med energi nedover, og har mer pondus enn vi er vant med. Dette burde være tøft på actionfilm!

Og krigsscener i TV-serien The Pacific byr da også på bra med buldring og et generelt heftig lydbilde. Dialogene har også mye energi i det viktige brystklangområdet.

Likevel blir vi ikke overveldet av dynamikken. Når man hører de fete basslydene, får man lyst til å skru opp lyden. Men selv om det blir høyere, øker ikke dynamikken noe særlig i forhold til ved lavere nivåer. Eksplosjonene smeller ikke skikkelig i mellomtonen og diskanten, og det mangler litt på rom og luft når flyene suser over hodene våre.

– Det er litt lite futt i frontrekka her, utbryter Audun. – Stemmene er heller ikke like godt forankret som på Denon og Marantz.

Og riktig nok, ordene som ropes av desperate soldater under angrep, er litt mer ulne her, uten samme definisjon som med flere av konkurrentene.

Musikk i stereo spilt i Pure Direct – altså helt uten lydbehandling – gjennom Dynaudio Contour 30i (test kommer), har mye bra ved seg. Forsterkeren har god kontroll på høyttalerne, og igjen er det bassområdet som utmerker seg. Men igjen kommer ikke stemmene fullt så klart ut som vi ønsker. Gitarstrenger klinger litt mer ullent enn med Sony og Marantz, og et par av de andre. Det låter bra, men kunne altså godt vært enda bedre.

Konklusjon

Yamaha RX-A2A varter først og fremst opp med en heftig bassgjengivelse, som er viktig for underholdningsfaktoren – både på film og musikk. Med Dolby Atmos blir lydbildet storvokst og sammenhengende, selv om det finnes de som tegner en enda mer sømløs boble rundt oss.

Dynamikken kunne vært bedre, for sangstemmer, dialoger og instrumenter står ikke ut fra resten av lydbildet i samme grad som fra enkelte andre. Det er fortsatt bra, og hadde Yamaha hatt det lille ekstra i mellomtonen, så ville veldig mye vært løst.

Også i denne testen: