Anmeldelse: Elemental

Det er få filmer vi ser mer frem til enn Pixar-filmene fra Disney-konsernet. Teknisk kvalitet er i en helt annen liga enn alle andre i bransjen, i tillegg makter de (som oftest) den vanskelige kombinasjonen med å både underholde de minste og de eldste i familien.

Siden sin første helaftens film, Toy Story, i 1995 har Pixar-studioet blendet oss med overlegen kvalitet i sine dataanimerte kunstverk, samtidig som de kombinere teknisk overlegenhet med en god, engasjerende og sjelfull historie.

De har servert oss mesterverk som Finding Nemo, Ratatouille, WALL-E, Toy Story 3, Inside Out, Coco og Soul. Alle filmer som underholder hele familien, som har så mange lag og en dypere historie, at både de minste og familiens litt eldre garde vil finne stor glede.

I juni var det premiere på den seneste filmen, Elemental; nå har underholdningsgiganten nettopp sluppet den på Disney+.

 

 

Vi tas umiddelbart med inn i en fascinerende, blendende vakker verden der grunnelementene ild, jord, vann og luft (tilsynelatende) sameksisterer. Hva så om elementene hadde følelser, og til og med begynte å date hverandre? Det ville vel blitt som ild-og-vann?

Det er en høyst personlig historie Peter Sohn (The Good Dinosaur) har skrevet, og regissert. Han filosoferer rundt motsetninger som tiltrekker, og det å være fremmed fugl i en ny verden. I forbindelse med annonseringen av filmen, utdypet Sohn rundt hva som inspirerte ham:

My parents emigrated from Korea in the early 1970s and built a bustling grocery store in the Bronx. We were among many families who ventured to a new land with hopes and dreams — all of us mixing into one big salad bowl of cultures, languages and beautiful little neighborhoods. That’s what led me to «Elemental». I made jokes about popping carbon next to nickel, but they don’t trust one another.

I sentrum for historien står Ember (Leah Lewis), som er andregenerasjons innvandrer etter at foreldrene forlot «Ildland», og søkte lykken i den nye verden; i storbyen Element City, der det meste er tilrettelagt på vannfolkets premisser.

I utkanten av byen, som i en liten «Chinatown», har ildfolket klynget seg sammen, og foreldrene til Ember driver en liten innvandrerbutikk med hjemlandets matvarer og varmretter. Den aldrende farens store drøm er at Ember en dag skal overta livsverket – men så treffer hun uforvarende på den kommunale inspektøren, vannmannen Wade (Mamoudou Athie, Archive 81); og fremtiden blir plutselig veldig kompleks.

Ikke nok med at inspeksjonen fører til stengevarsel for butikken, men sakte, men sikkert faller Ember for den litt klumsete, med akk så sjarmerende Wade. Et forhold som definitivt ikke vil bli mottatt med stående applaus hos hennes foreldre; men så var det det da, at hennes mor kan «lukte» kjærlighet.

Sohn serverer en riktig så sjarmerende kjærlighetshistorie, pakket inn rundt utfordringene kulturkollisjoner uunngåelig fører med seg. Ingen tvil om at han trekker store veksler på sin egen oppvekst, som fremmed fugl i en ny storby, der hans folk stort sett holdt seg for seg selv, og ikke omgikk de innfødte.

De nølende tilnærmingen, og gryende forelskelsen, mellom Ember og Wade er hjertevarmt og fascinerende fortalt. Kvalene Ember blir stående overfor, om hun skal følge sine egne drømmer eller videreføre foreldrenes prosjekt, er noe mange av oss kan kjenne oss igjen, og som skaper et solid dramaturgisk bakteppe. Riktignok skal historien handle om alle grunnelementene, men luft og (i særdeleshet) jord spiller små biroller i dramaet som utspiller seg.

Elemental er ikke veldig subtil, og byr på like mye skjult kontekst og lag som kjennetegner brorparten av Pixar-filmene. Også humoren, og mange av de kjappe replikkene, blir av den litt enklere sorten. Her burde man ha gått noen runder til med manuset, strammet opp dialogen litt og muligens kuttet ut noen scener, mens karakteren med fordel kunne fått litt mer kjøtt på benet.

På det tekniske plan står ikke filmen tilbake fra andre Pixar-filmer, men de har bevisst valgt å gjøre den særs fargesprakende, smått futuristisk og litt «plastikkaktig». Det skal aldri være tvil om at vi befinner oss i en fantasiverden.

Det sagt, så suges vi inn i drømmeverdenen, spesielt i noen blendende vakre undervannsscener og den avsluttende katastrofescenen. Måten man har løst utfordringen med å gi animert liv til grunnelementene på er så leken, fantasirike og fornøyelige at vi tar av oss hatten i måpende, lattervekkende beundring.

Elemental er blitt en film som vil vinne gehør hos alle generasjoner i husstanden, der de minst vil le av de småteite kommentarene og underfundige birollene, mens vi «litt oppe i årene» vil finne resonans i våre egne liv og reelle utfordringer som eksisterer midt i vårt eget samfunn og samtid.

Du får dog ingen premie for å gjette utfallet av historien, og Elemental er ikke like original som man er kommet til å forvente av Pixar; men så har de da selv satt en nesten uoppnåelig høy standard. 4 solide stjerner.

Filmen hadde strømmepremiere, på Disney+, den 13. september.