Thomas Dybdahls nye album ”What’s Left Is Forever” ble sluppet i september, og ble blant annet belønnet med en femmer i VG og Dagbladet.
I dag slippes en egen ”Hi-Fi Edition” eksklusivt for Wimp, for å gi honnør til Wimps HiFi-abonnement, hvor man kan strømme musikk i ekte CD-kvalitet. Dette etter utfordring av Wimp-redaksjonen utfordret artisten, som lurte på om Dybdahl også ville presentere arbeidet bak albumet, samspillet med produsent Larry Klein og om hans eget forhold til lyd?
I tillegg til å svare ja på utfordringen, fikk Dybdahl ideen å presentere låtene slik de fremsto før masteringen av albumet. Altså hvordan musikken låt rett fra miksebordet i studio!
– Tchad Blake, som mikset albumet, er en kunstner i seg selv, og han gjorde sin jobb uten min eller produsent Larry Kleins innblanding. Siden jeg ble spurt om å snakke om mitt forhold til lyd og hvordan vi arbeidet med albumet, føltes det rett og slett fint å kunne gi fra meg den umastrede versjonen. Så kan folk sammenligne de to versjonene og finne ut hvilken de liker best, forteller Thomas Dybdahl i en pressemelding.
Dermed ble kommentarversjonen av albumet hetende ”Hi-Fi Edition”, og har et annet lydspor enn versjonen som ligger i Wimp fra før av, og som ellers er utgitt på CD og vinyl. Hi-Fi-versjonen er hentet rett fra miksebordet til Tchad Blake, som blant andre har navn som Pearl Jam, Peter Gabriel, The Black Keys og Tom Waits på samvittigheten.
Låter forskjellig
En rask sammenligning mellom originalversjonen og Hi-Fi-versjonen avslører at den umastrede Hi-Fi-versjonen har en generelt lavere lyd, fordi den ikke har komprimeringen som er gjort i mastering. Den har også en mykere fremtoning og mindre ekstremt stereoperspektiv. I mastering drar man opp noen frekvenser og ned andre, for å rydde opp i lydbildet og gjerne få alt mer frem. Dette gjør ofte lyden subjektivt bedre, ikke bare fordi den er høyer, men fordi lydbildet er ryddigere. Den mastrede originalutgivelsen har også tydeligere tamburiner og cymbaler, fordi en del av det høyere frekvensområdet er mer fremhevet.
Man hører klart at originalversjonen er mer polert enn den umastrede Hi-Fi-versjonen. Den vil nok for mange låte mest tiltalende, spesielt om du ikke har hodetelefoner eller høyttalere av høy nok kvalitet til å få frem dynamikken fra Hi-Fi-versjonen.
Jeg er ganske sikker på at jeg snakker for flere enn meg selv når jeg sier tusen takk begge versjonene!
P.S. Du kan høre Hi-Fi-versjonen av ”What’s Left Is Forever” også med vanlig Wimp Premium-abonnement, men da oppleve den i 320 kbps AAC og ikke tapsfri FLAC-kvalitet.
