Anmeldelse: Philadelphia

USAs mest «ordinære» skuespiller, Tom Hanks, var selvskreven i rollen som advokaten som får sparken fra det prestisjefylte advokatfirmaet da det oppdages at han har aids, og er homofil. I USA på begynnelsen av 1990-tallet stod definitivt ikke homofiles rettigheter høyt i kurs, også interessant å merke seg at nettopp Philadelphia var den første store Hollywood-film som tok opp tematikken.

Med et plott og manus som ber om drama og spiller på følelser kunne filmen lett ha tippet over i den pinlig sentimentale, men Demme styrer klar av de mest åpenbare følelsesfrieriene og, godt akkompagnert av en glimrende nedtonet rolletolkning av Hanks, gir de oss en film med fokus på det mellommenneskelige og personlige plan; der ikke minst scenen med Maria Callas blir hardtslående gripende.

Konseptet med at Hanks hyrer den homofobe advokaten Denzel Washington for å fremme sin sak, er en god tvist som fungerer. Washington kjemper for juridisk rettferdighet, og selv om han blir kjent med Hanks på et personlig plan, så ender han ikke opp som «nyfrelst kristen». Litt for mye tid er satt av til rettsalsdramaet, men til gjengjeld serverer Mary Steenburgen her en glimrende bitchy advokat – en person som frir til publikumshat.

En sterk og medrivende film, med eksepsjonelt skuespill, som nok ville tjent på å problematisere Hanks familie-/privatliv litt mer. Fem stjerner.

For en 20 år gammel film, så har Philadelphia en imponerende billed- og lydkvalitet (dts-MA 5.1). Ekstramaterialet står det dårligere til med, vi får kun noen utelatte scener, bakomfilm (6 minutter!) samt intervjuer. Ikke engang musikkvideoen til Springsteen, som vant Oscar, er med.