Anmeldelse: Babylon

I 2018 revitaliserte, og fornyet Damien Chazelle musikalgenren, med gulity pleasure-filmen La La Land – der sjarmerende Emma Stone og Ryan Gosling sang og danset seg inn i solnedgangen.

Nå er Chazelle tilbake – og denne gangen med et langt større budsjett, mer omfattende ensemble og betydelig større ambisjoner og formål.

Babylon har virkelig blitt et overveldende overflødighetshorn, og et visuelt festfyrverkeri. Det sagt, noen skulle nok ha stagget/kontrollert Chazelle en smule…

 

En kunstform i sin spede barndom

Vi tas med på en fortryllende tidsreise, tilbake til Hollywoods spede barndom. I Drømmenes by Los Angeles, på begynnelsen av 1920-tallet, er den nyskapende filmindustrien i blomstrende vekst. Det er korte stumfilmer som produseres, og de største stjernene blir raskt blant våre første kjendiser, og lever et omsvermet liv i sus, fyll, fest og dus.

Den forlokkende glamour-livet tiltrekker seg mengder med håpefulle ungfoler, som satser på å bli en del av det besnærende sirkuset, enten foran eller bak kamera. Blant dem er den yppige Nellie LaRoy (Margot Robbie, The Wolf of Wall Street), som har reist fra rurale New Jersey, lagt til seg et «rojalt» kunstnernavn, og er dødssikker på at hun skal lykkes.

Selvtilliten er det så absolutt intet feil med, og hun kommer seg da også, med en miks av flørt og trusler, inn på en av de ekstravagant outrerte overflodsfestene til en av byens største filmmoguler. Hennes partner-in-crime er den personlige assistenten, Manny (Diego Calva), som dagdrømmer om å få seg en jobb på et filmsett – uansett stilling.

Forfengelighetens livsbejaende døgnflue-liv

Etter x-antall kilo kokain, Gin Rickeys, urinerende prostituerte, sprutbæsjende elefanter (!) og festing til morgengry, beordrer filmstjernen Jack Conrad (Brad Pitt, Once Upon a Time… in Hollywood) Manny til å kjøre ham hjem. Det ene leder til det andre, og plutselig er han på filmsett; og stiger hurtig i gradene.

Conrad er en kvinnebedårer av den gamle skolen, og bytter elskerinner (og koner) oftere enn hvermannsen bytter skjorter. Han er en eklatant flørt, alltid velkledd, veldreid og lettere overfladisk – men, Conrad har selvinnsikt. Han er klar over sitt bruk-og-kast forhold til unge, lekre kvinner, sin posisjon som studioets glansede stjerne utad og (etter hvert) sine brutalt åpenbare begrensninger. Når den eventyrlige reisen ubønnhørlig tikker mot slutten, trekker han selv konklusjonen.

Heri ligger filmens bitre ironi, at alle «viktige» personer tror de er essensielle og uerstattelige; men det går ikke opp for dem før det er for sent at de kun er en liten brikke i det velsmurte Hollywood-maskineriet, som vil spytte dem ut så snart de blir «overflødige»

Også råtassen Nellie går fra rags-to-riches med lysets hastighet. Etter at hun ved en tilfeldighet får sin sjanse, blåser hun regissører og produsenter av banen, og blir raskt en av Hollywoods mest etterspurte stjerner.

Men hva skjer med en sårbar sjel som uforvarende kastes ut i denne virvelvinden av stjerneglans, glamour, festing og idoldyrking? Og nei, du vinner faktisk ikke 10.000,- ved å gjette deg til svaret…

Legg så til alle utfordringene som dukker opp for smått livstrøtte, falmede og ensporede stjerner, i det filmmediet går fra korte stumfilmer, til spillefilmer med lyd. Det er så visst ikke alle som henger med på den turbulente ferden.

Homage

Det sagt, så er ikke målet til Chazelle å ta for seg Hollywood-magiens mørke bakside av medaljen; den følger liksom, om du vil eller ei, med på lasset.

Han har skrevet og regissert Babylon som en reinspikket homage til filmpionerne, filmnostalgien og magien som han hardnakket hevder filmkunsten tilfører menneskeheten – en slags amerikansk (moderne) versjon av Cinema Paradiso; dog, på speed!

Det første timen er en vedvarende hyllest av filmmediets spede barndom, med fascinerende innblikk i den komplekse prosessen bak, alle menneske involvert, kaoset, ståpåviljen og gründermentaliteten som preget en industri i brytningstid.

Ferden gjennom de smått kaotiske filmsettene hos Warner og Paramount er en fryd for øyet og en filmteknisk bragd av dimensjoner. Vi suges inn i denne dypt fengslende verden, der alt er mulig og bare fantasien setter grenser.

At Hollywood, og de mange blaserte stjernene, er kjent for en dekadent livsførsel er intet nytt, men den var nok enda hakket med «livlig» på 1920-tallet. Chazelles versjon av Hollywoodfest uten grenser, hverken pengemessig eller moralsk, er en fornøyelse å bli med på. Selve kokainlageret får Tony Montana (Scarface) til å se ut som en speidergutt.

Her får en frenetisk Robbie til gangs anledning til å skinne, og vise frem hvilken versatil skuespillerinne hun er.

Manus uten begrensninger

Men etter en times tid skifter Babylon takt, og retter mer fokus på hovedpersonene enn selve industrien. Her kommer også det enigmatiske stumfilmikonet Fay Zhu (Li Jun Li), inspirert av den virkelige Anna May Wong, og den fabelaktige afroamerikanske jazzmusikeren Sidney Palmer (Jovan Adepo) inn på banen.

Etter hvert blir det veldig mange bihistorier og karakterer som skal fylle de godt over tre timene filmen varer – og både Chazelle og oss seere mister fokus, og retning. Følger du godt med vil du også, flere korte sekunder filmen igjennom, få øye på Max Minghella (The Handmaid’s Tale).

Her mistenker vi at det på det initiale stadiet har vært veldig mange viltre ideer og påfunn – og alle har endt opp på lerretet. Chazelle har så mye på hjertet, og er åpenbart så personlig engasjert i den fascinerende historien (-e) at han mister målet av veien.

Noe som blir helt åpenbart med både Palmer og Zhu, som begge er med for å fortelle hvor dårlig Hollywood behandlet minoriteter, men som deretter ikke får tid til å utvikles som karakterer på egne ben – det er det faktisk ikke tid eller rom for.

I stedet fortsetter Chazelle å bombardere oss med nærmest frittstående sekvenser fra de outrerte stjernenes liv, krydret med interessante anekdoter fra filmmediets utvikling, og syrlige kommentarer fra sladrespaltisten, divaen Elinor St. John (en glimrende Jean Smart).

Vi får blant annet en herlig scene som utbroderer utfordringene med å legge live lyd til en filminnspilling, men selv her har ikke Chazelle klart å begrense seg, og trekker scenen ut til det frustrerende.

Og hvorfor i all verden han plutselig har valgt å karikere Nellie, i en komediestil á la Monty Pythons The Meaning of Life fremstår smått uforståelig og overtydelig.

Et rufsete kjærlighetsbrev

Når vi så nærmer oss crescendo aner vi at Chazelle ikke helt har visst hvordan han skal samle alle trådene og avslutte sirkuset. Inn på banen kommer en absurd mafiaboss i Tobey Maguires skikkelse. Bevares Maguire imponerer, men hans karakter tilfører intet hverken til hovedrollene eller handlingen, annet enn å trekke oss inn i en dyster og outrert verden á la Guillermo del Toro.

Før teppefall får vi en svært lite subtil, kaotisk speedversjon av filmhistoriens høydepunkter (ifølge Chazelle), men han makter ikke å engasjere oss i noe som skal være en dypt emosjonell hyllest. I stedet fisler han bort sortien til både Nellie og Manny, til noe veldig uforløst.

Men, til tross for sine åpenbare, kaotiske svakheter (i fremste rekke et ufokusert manuskript), mener vi helt bestemt at Babylon er en film du vil la deg fascinere av. Film-fyrverkeriet er så stappfullt av sensasjonelle, sterkt medrivende påfunn og utrolige herligheter, nostalgisk filmikoniske tilbakeblikk og dyktige skuespillere, at det er en film du bare må se – og garantert ikke vil stille deg likegyldig til.

Rette og slett et rufsete kjærlighetsbrev, som vi premierer med 4 stjerner.

Babylon fikk sin strømmepremiere på SkyShowtime den 6. juli.