: Bose QC20

Bose er kjent for sine støyreduserende hodetelefoner, men QC20/QC20i er første bud fra Bose på å bygge støyreduksjonen inn i et sett ørepropper. Og det er ganske vellykket.

QC20 består av et par temmelig store ørepropper som er utstyrt med ”horn” av silikon. På den kraftige gummiledningen sitter en litt klumpete modul med fjernbetjening og mikrofon. Da det ikke er plass i selve øreproppene er forsterkeren og elektronikken til støyreduksjonen plassert i en litt større modul på hodetelefonledningen.

Hodetelefoner med aktiv støyreduksjon fungerer ved at et sett mikrofoner registrerer lyden fra omgivelsene, og som deretter settes i motfase til det signalet som spilles i hodetelefonene. Hvis motfaselyden er identisk med omgivelsenes støypåvirkning skulle all uvedkommende lyd bli nøytralisert. Idéen er innlysende, men krever en hel del elektronikk som uunngåelig vil påvirke signalet.

Jeg innrømmer å ha hatt en viss skepsis til elektronisk støyreduksjon i hodetelefoner. Men innrømmer også det å ha tatt feil. For Bose QC20 lyder imponerende, selv om de er proppet med elektronikk.

Hoderystende bass
Uten elektronisk trylleri lyder QC20 utmerket, og bassen er meget flott til ørepropper å være. Men et trykk på glidebryteren og resultatet er magisk. For det første blir det stille! Virkelig stille. Suset fra PC-viften forsvinner. Det samme gjør lyden av mitt alt annet enn lydløse PC-tastatur. For å teste hadde jeg også QC20 på mens jeg støvsuget hele huset. Ikke bare ble øreproppene sittende, noe som er en prestasjon. Støyen fra støvsugeren ble dempet til en ganske svak vindstøy.

Men det handler først og fremst om musikk, og her hjelper elektronikken tydeligvis også på gjengivelsen. Det er masser av luft og rom i lydbildet. Mellomtonen virker ganske åpen, og ikke lukket som vanlig er for ørepropper (også for QC20 uten elektronikken slått på). Sårbarheten i Sinéad O’ Connors ”Scarlet Ribbons” står sitrende i rommet. Selv når det går hardt for seg beholder QC20 fatningen. Judas Priests ”Pestilence and Plague” brettes ut med heavy trommer, vegg til vegg elgitar og italiensk korsang uten en eneste murring i lydbildet.

Og så er det bassen. Bassen er langt bedre enn hva jeg tidligere har opplevd fra et par ørepropper. Nero-remiksen av ”Ghosts’n’ Stuff” rister hele skallen. Trenger nakkehvirvlene mer massasje, må man opp i et par basstunge DJ-hodetelefoner.

I diskanten mangler det imidlertid litt luft når man sammenligner med for eksempel Ultimate Ears-serien. Utklingningen av trommer virket litt avkortet, og romklangen får et kunstig preg. Det er snakk om små forskjeller, men til en pris på nesten 2.400 kroner kan man tillate seg å stille krav.

QC20’s evne til å skape stillhet i støyende omgivelser er imponerende. Men elektronikken i seg selv er ikke helt lytefri. I et stille lokale merker man et svakt, men tydelig sus fra forsterkeren!

Det innebygde batteriet er oppgitt til å holde til 16 timers spill, men er ikke det nok, og du ikke er i nærheten av en USB-kontakt for lading, kan QC20 også spille som vanlige passive ørepropper.

Konklusjon
Bose støyreduserende hodetelefoner er populære hos forretningsreisende som signaliserer at de har råd til å kjøpe stillhet på flyturen. Men QC20 egner seg godt også med lyd på. Det er imponerende at det har lykkes å pakke inn så mye lyd i en så liten forpakning. Prisen er i den dyre enden sammenlignet med passive in-ear-hodetelefoner. Men man får både støyreduksjon uten sidestykke, bass i tungvektsklassen og en åpen og ren lyd for pengene. Det er faktisk imponerende.