TEST: Nikon Z8

Kan hende tar vi munnen for full. For historien er full av bunnsolide Nikon-kameraer, fra Nikon F til F3. Nikon D850 også. Men D6 og Z7 skal også nevnes. For ikke å glemme flaggskipet Z9 som ble lansert i 2021 og testet i 2022. Det er blant de beste systemkameraene vi har testet.

Nikon Z9 er den speilløse etterfølgeren etter speilrefleksen D6, og et av de mest kapable kameraene i proffklassen. Sammen med Canon EOS R5 og Sony a1, retter kameraet seg mot sport, dyreliv og naturfoto, kort sagt motiver hvor skuddtakt, fokuspresisjon og bildekvalitet er viktigst. 

Men kameraet er stort og tungt. Med en passende zoom veier det fort 2,5 kilo, og siden vertikalgrepet er integrert, kan det hverken bli mindre eller lettere.

Et så stort kamera passer ikke alle fotografer, selv om det er aldri så bra. Portrett og bryllupsfotografer foretrekker gjerne et lettere kamera. De trenger sjelden eller aldri like lange brennvidder som sportsfotografer, og har heller ikke behov for et vertikalgrep som både øker volum og vekt.

Der passer Nikon Z8  perfekt inn.

Nikon Z9 i en mindre innpakning

Det er ikke første gangen Nikon kutter vertikalgrepet og lager en lettere versjon av et kamera. Neppe siste gang heller, fordi ideen er for god til å slutte med det.

Derfor er Z8 en Z9, bare uten vertikalgrepet, og med noen mindre endringer som man må lete etter for å finne. Under det værtettede kamerahuset, befinner det seg et Z9. Hvertfall teknisk. Kameraene har nemlig de samme egenskapene. 

Den samme stablede 45,7 megapiksler fullformat bildebrikken blant annet. Begge støtter 12-bits 8K-videoopptak, og har en elektronisk lukker som gir opptil 30 bilder/s på serieopptak. Man kan skyte serier med råfiler i 20 bps, og bufferen er så dyp at man kan fyllet et minnekort på no time (1000 komprimerte RAW-filer eller jpeg).

Nikon Z8 er rett og slett et Z9 light. Et kamera som kan gjøre det samme og leverer den samme høye bildekvaliteten. 

CMOS-bildebrikken er altså stablet, med elektronikken montert rett på sensorene. Det gir ekstremt korte ‘kommandolinjer,’ og er gunstig både for skuddtakten og fokushastigheten.

Siden kameraet har en stablet bildebrikke uten mekanisk lukker, har den raskere overføring av data, og ifølge Nikon er lesehastigheten den høyeste på noe speilløst systemkamera. Det er gunstig også for reduksjon av rolling shutter på videoopptak.

Akkurat som på Z9, finnes det en lamellukker foran bildebrikken, men den fungerer bare som beskyttelse for sensorflaten, og åpner og lukker seg når man slår på og av kameraet.

Samme 3D autofokus

Nikon har også overført den nye fokusalgoritmen fra Z9 til Z8.  Den overbeviste stort i Z9 og er ikke noe dårligere her. De 493 fokuspunktene er koblet til automatisk motivgjenkjenning, men man kan selv velge hva autofokusen skal fokusere på. Blant annet fly, som nå har fått en egen modus blant de valgbare motivene autofokusen skal fokusere på. 

Kameraets fokusegenskaper kan finjusteres av fotografen, som har flere valg tilgjengelig i skjermmenyene. Autofokusen fungerer akkurat like bra som på Z9. Selv om jeg ikke hadde de samme objektivene tilgjengelig som da jeg testet Z9, var det ingen ting å utsette på følgefokusen på Z8 heller.

Kameraet gir fotografen selvtillit, vel vitende om at de aller, aller fleste bildene blir sylskarpe, og at kameraet egentlig ikke bommer. Ikke så mye som fotografer gjør i hvert fall. 

Hendigere format

Selv om Z8 er mindre og hendigere enn Z9, mangler det som nevnt ingen ting vesentlig. Man finner den samme vri- og vippbare fireaksers pekeskjermen her, som praktisk nok kan vippes 90 grader til høyre. Kameraet har også de samme belyste knappene bak, og mange av knappene er programmerbare knapper.

Grepet foran er like dypt og velformet, og får håndgrepene på Sonys alpha-kameraer til å fremstå som puslete. Derimot er den store OLED-søkeren hverken like stor eller skarp, som f.eks. i et Sony a7r V. Oppløsningen på 3,7 Mp, må hevdes å være moderat i denne prisklassen, men søkeren har tross alt ingen black out på serieopptak.

Kameraet lades via USB-C-kontakten, men batteritiden er redusert fra 740 bilder på et Z9, til moderate 340 bilder på Z8. Årsaken ligger i et mindre EN-EL15c, av tilsvarende type som man finner i et Nikon Z7 II. For de som trenger bedre batterikapasitet, er det kjekt å vite at Nikon planlegger å lansere et vertikalgrep til kameraet, som huser to batterier. 

Man finner de samme tilkoblingene her som på Z9. Mikrofon-inngangen støtter 24-bits lyd, det er også utgang for hodetelefoner, kontakt for kablet fjernkontroll, HDMI i full størrelse, og en 10-pins tilbehørskontakt. 

De to kortplassene er dog ikke de samme som på Z9. Her er det en for CFexpress Type B, eller XQD, og en for SD-kort med UHS-II-støtte.

Video

Videoegenskapene er i stor grad videreført fra Z9, men unntak for opptakstiden som er redusert på Z8 til maks 90 minutter. Men resten, som 8K60p eller 4K/120p-opptak i 12-bit N-RAW, 4K/60K i 12-bits ProRes RAW HQ, og 8K/30p i 10-bits H-265 (med HDR), er så proft som man kan få det. 

Man kan med andre ord lage opptak for etterbehandling som holder cine-kvalitet på den ene siden, og gjøre opptak i brylluper som ser helproffe ut med en kvalitet kundene neppe har sett maken til.

Gjenkjennbar bildekvalitet

Kameraet leverer den samme bildebrikken som vi allerede kjenner fra Z9. Det betyr at man får oppløsning, bildedynamikk, fargegjengivelse og en skarphet, som er helt i toppen blant fullformatkameraer. Personlig har jeg alltid likt Nikons hvitbalanse og hudtoner, og det er ikke noe å utsette på Z8 her heller. 

Man kan velge 12- eller 14-bits NEF, TIFF og råfiler med eller uten komprimering, men også 10-bits HEIF i tillegg de de vanlige jpeg-filene. Fleksibiliteten er i alle fall ivaretatt, og kombinert med Nikons nye objektiver i Z-serien – som det praktfulle Nikkor Z 50mm f1.2 S, får man en organisk dybde i bildene som bare de beste kameraene klarer å skape. Noen digitalkameraer skaper ofte ‘perfekte’ digitale versjoner av motivet, som i mange tilfeller ser flate ut. Ikke her.

Detaljskarpheten og bildedynamikken fra kameraet er den samme som vi har sett på Z9, og støydempingen er bedre på høye ISO-verdier enn på Z7 II.

Konkurrenter

Kameraet har naturligvis konkurranse fra det dyrere Z9 . Hvert fall til en viss grad. Men i større grad fra kameraer som Sony a1 og Canon EOS R5. De er alle blant de raskeste kameraene i proffklassen på skuddtakt og autofokus. Ergonomisk sett er Canon- og Nikon-kameraet å foretrekke i min bok, og akkurat her har R5 fordelen av et enda mer kompakt kamerahus. Dog ikke så lite som Sonys.

Det er ikke mye som skiller de tre i bildekvalitet, eller videoegenskaper for den del. Nikon-kameraet har mye mindre rolling shutter, men lavest oppløsning i søkeren også videre. Sammenligner man egenskaper er det mer som forener enn skiller de tre, så for mange handler valget om hvilket kamera man føler seg mest komfortabel med å bruke. Eller hvilket kamera man har hatt tidligere.

Konklusjon 

Velger man Nikon Z8 får man nesten eksakt samme kamera som det dyrere Z9. Det betyr at man også får den samme ytelsen, de samme egenskapene og ikke minst – den samme bildekvaliteten. Alle de viktigste boksene er haket av på Z8, som seiler opp som et av våre favorittkameraer i proffklassen blant fullformatkameraene. Det er litt skuffende at det store kameraet ikke har bedre batteritid, og selv om søkeren ikke har noen black out på serieopptak, synes vi den er lavt oppløst for for eksempel portrett- eller makrofotografering. Men det blir å spikke fliser, for kameraets totale kvaliteter er ubestridt i toppklassen. Uansett klasse.