Tom Clancys bøker om den den litt nerdete og forsiktige, men desto skarpere, CIA-analytikeren som kastes ut i felten, Jack Ryan, har tidligere blitt gestaltet av Alec Baldwin, Harrison Ford, Ben Affleck og Chris Pine (Shadow Recruit).

Med TV-serien Jack Ryan ble John Krasinski den femte skuespilleren (på fem filmer og én serie) som skal redde USA/verden fra ukjente farer.

Prime Video-serien rebootet franchisen, og er heller ikke basert på Clancys bøker, men gir oss dagsaktuelle plott – noe vi ikke minst fikk med den absolutt fortreffelige tredjesesongen, der Russland igjen stod i sentrum for krig, desinformasjon og fordervelse.

Svært overraskende annonserte strømmetjenesten i mai at fjerdeseongen allerede slippes i juni; og at det (dessverre) blir den siste. Den er faktisk spilt inn samtidig med tredjesesongen, og er noe kortere (kun seks episoder) enn de foregående.

Denne runden er det definitivt ikke russerne som står i konfliktens sentrum, men Ryan og CIA er nå kringsatt av fiender – både på utsiden (internasjonale karteller) og på innsiden.

 

I avslutningssesongen har Ryan rykket opp som nestkommanderende i CIA, mens Elizbeth Wright (Betty Gabriel) har inntatt maktens tinde, og kun venter på en formell godkjennelse fra Kongressen. Men kun dager før Wright skal skinne i Washingtons demokratiske høyborg, forkludres CIA-innsettelse ved at Nigerias president bli henrettet – og sporene peker mot CIA.

Ærlig som han er, svarer Ryan foran komiteen i Kongressen at han hverken kan bekrefte eller ubestridelig utelukke at CIA har vært involvert. Når han så starter å grave kommer han over en rekke fordekte CIA-operasjoner, ledet an av drapsmaskinen Domingo Chavez (Michael Peña), der alle piler peker mot den tidligere CIA-direktøren. Hva verre er, er at haugen av dritt tilsynelatende også har forgreninger til internasjonale krimkarteller, med narko, våpenhandel og menneskesmuglings om sin modus operandi.

Det hele fascinerende, og dagsaktuelt nok, med dessverre favner plottet denne gangen for bredt og fragmentert. Vi haster av gårde i konstant kryssklipping mellom DC, Lagos, Mexico og Myanmar. Dramaturgien byges opp til et crescendo, men oppbyggingen er hverken elegant eller veldig spennende.

Verre er det at spesielt skurkenes beveggrunner, og ikke minst må, forblir diffuse og særdeles flytende. At Chavez og hans soldater i årevis har blitt villedet, og ført bak lyset, er åpenbart, men fokus rettes mer inn mot uinteressante narkokartelloppgjør i Mexico, samt den myanmarske mafiatoppen Chao Fah (Louis Ozawa), som åpenbart er på jakt etter en vei ut.

Krasinski gjør nok en gang en glimrende jobb som superspionen, som nå er blitt mer felt- enn skrivebordsagent, med det gutteaktige smilet og notorisk stålkontroll på nerver og hjerne. Serieskaperne har igjen hentet inn Abbie Cornish som Cathy Mueller, men hun har faktisk ingen annen oppgave enn å være en lokkedue som Ryan skal frykte for sikkerheten for, og som dermed distraher ham i felt.

Michael Kelly er alltid en fornøyelse, og hans fremstilling av den handlekraftige nøkkelmannen, uten skrupler og regler, er som lekkert krydder for serien; men denne runden er han gitt i overkant mange kjekkasreplikker, so trekker ned den ellers sindige og troverdige tonen.

Tredjeseongen står som en påle i Jack Ryan-serien, en serie som har hatt en noget ujevn kvalitet. I avslutningssesongen derimot blir det dessverre litt for mye av blandet drops, i en slags cocktailmiks av James Bond, Oceans Eleven, Misson: Impossible og Jason Bourne. Det kasete så mye inn i ringen, at både manusforfatterne, og publikum, mister målet av synet.

Actionsekvensene holder definitivt fortsatt topp kvalitet, men dramaturgien halter og karakterene strever med retningen. Mange av plottets tvister fremstår enkle og unødvendig hastige. I tillegg krever fjerdesesongen at du (helst) har sett de foregående; og bevares, er du (som oss) Ryan-blodfan, så få også med deg denne sesongen – men den er dessverre ikke et must. 3 stjerner.