Anmeldelse: The Little Mermaid

Selveste H.C. Andersen skulle være eventyrforfatteren som skapte en ny gullalder for animasjonsavdelingen hos The Walt Disney Company.

Med Den lille havfruen (The Litte Mermaid) fikk Disney en braksuksess blant kritikere så vel som publikum – og en rekke klassikere (Beauty and the Beast, Aladdin, The Lion King, The Hunchback of Notre Dame) fulgte som perler på en snor.

De senere årene har så Disney gjort en gullgruve ut av å gjenskape sine animasjonsklassikere til live spillefilmer.

Livefilmer som The Lion King, Alice in Wonderland, Beauty and the Beast, Askepott og Dumbo har alle blitt enorme kassasuksesser; dermed ikke så merkelig at underholdningsgiganten fortsatt gir full gass på dette prosjektet.

 

Men der flere av filmene har fått tilført noe nytt, og presentert i en fascinerende form som spillefilm, så bommet Disney kraftig med nyinnspilling av Pinocchio, der de faktiske endte opp med å ta bort mye av det eventyrlige og unike som den originale animasjonsfilmen bød på. Årets etterlengtede Disneyklassiker, The Little Mermaid, blir nå tilgjengelig på Disney+ – og den er faktisk en av de bedre live spillefilmene.

Ariel (Halle Bailey) er yngste datter til mektige kong Triton (Javier Bardem). En egenrådig, eventyrlysten og villstyring tenåringen som lengter etter å oppdage mer av verden enn universet under havoverflaten. Etter å ha reddet prins Eric fra et skipsforlis faller han hodestups for den enigmatiske unge kvinnen – men en havfrue kan da ikke eksistere på land?

Den lille havfruen havner i en litt hybridkategori blant de nye spillefilmene. Den er i oppbygging og plottmessig særs tro mot originalfilmen, men like fullt har den tatt en rekke små grep som fornyer og moderniserer historien om den unge havfruen som drømmer om å komme på landjorden, og leve blant de eksotiske menneskene.

Den mest synlige endringen fra tegnefilmen (og Andersens historie) er åpenbart at vi i hovedrollen finner en mørkhudet kvinne.

Allerede i lang tid før den første traileren ble sluppet skapte filmen furore blant alle trollene på nett og sosiale medier, som skrek ut sin vrede over en sort (!) hovedrolleinnehaver (Halle Bailey) og klistret merkelappen «woke!» på nyinnspillingen.

Unge Bailey har vi så absolutt intet å utsette på. Hun har en gudbenådet stemmeprakt, unike tilstedeværelse og mestrer den komplekse rollen med glans og bravur. I og med at filmen nå er satt til Karibien er da heller ikke hudfargen det minste merkelig, eller noe man tenker over etter fem minutter.

De herlige musikknumrene (komponert av Alan Menken og Howard Ashman) svinger det fortsatt til gangs av, og med små endringer føles de fortsatt friske og originale, og setter følelsene i sving. Selv under vann makter regissør Rob Marshall (Chicago, Into the Woods) å levere overbevisende musikalnumre som står fullt på høyde med det beste Broadway kan by på.

Sedvanlig er det skurkerollen som (ofte) er den mest saftige, og interessante i en Disneyfilm – så også med Den lille havfruen. Sjøheksen Ursula (Melissa McCarthy) har mer enn én høne å plukke med den pompøse Triton, og ser muligheten til å klatre til maktens tinde i det unge Ariel er villig til å selge kropp (stemme) og sjel for å bli et menneske.

McCarthy er en fullstendig herlig infam som den tvers igjennom kynisk maktkåte sjømonsteret, og vil nok en gang gi mareritt til de yngste i husstanden.

Men bortsett fra henne, kong Triton, og en sprelsk Sebastian, er mange av karakterene dessverre lett forglemmelige, og for statister å regne.

Noe av det den originale animasjonsfilmen virkelig lyktes med var å visuelt gjenskape havet, bølgene og livet under vann på en nærmest magisk måte. Og her var vi smått skeptiske etter å ha sett den første traileren; men også på dette feltet lykkes nyinnspillingen, der havfruer, -menn og fisker ser naturlig ut i det utrolig lekre undervannsmiljøet – så langt som mulig fra det elendige håndverket vi fikk presentert i Aquaman.

 

Filmen er langt lengre enn animasjonsfilmen, blant annet på grunn av noen nye musikknumre (signert Lin-Manuel Miranda); som er helt ok, men ikke tilfører hverken karakterene eller dramaturgien noe nevneverdig. Enkelte av scenene tværes da også unødvendig mye ut.

Ariel fremstår mer som en egenrådig heltinne i 2023-versjonen, uten at den er påtatt politisk (girl-power) korrekt, mens prinsen fortsatt er sjablongmessig og relativt endimensjonal. Vi skulle dog ønske at skaperne hadde gjort mer ut av det fargerike søskengalleriet til Ariel, heri ligger kimen til friksjon og dramaturgi.

Vi kan lettet konkludere med at live-spillefilmen står støtt på egne ben, tilfører historien noe nytt (og smått «modernisert»), og gjenskaper gode vibber og minner fra animasjonsfilmen. 4 knallsterke stjerner.