Engelske Q Acoustics har de senere årene hatt suksess med sine høyttalere til hjemmekino og innbygging. Den helt nye BT3 er del av et forsøk på å levere lyd til TV og mobile enheter.

Utseende er mer rått enn hos de andre i testen. Lakken har en halvblank og litt ru, plastaktig overflate som sammen med metallgitteret gir en no-nonsens uttrykk som leder tankene til profesjonelt utstyr.

Det er to linjeinnganger (stereo RCA og minijack), optisk digitalinngang samt utgang til subwoofer. Ved siden av fjernkontrollen kan man styre høyttalerne fra knappepanelet på toppen.

BT3 har klare analytiske kvaliteter. Stemmegjengivelsen er mange klasser bedre enn Audio Pro Addon T12, og samtidig med en bedre tonebalanse enn Scansonic S5BTL. Det hører man på låter som ”Tom’s Diner” med Suzanne Vega og ”Scarlet Ribbons” med Sinéad O’Connor, hvor hvert åndedrag høres klart.

Lyden kunne imidlertid vært mer fritt ut av kassen. I Roger Waters-nummeret ”Three Wishes” hvor det blir manipulert grundig med faseforholdene vokser ikke perspektivet så langt utover høyttalerne som på de billige Pioneer XW-BTS5.

Man kan godt spille høyt, noe som kommer godt frem på Gorillaz-hiten ”On Melancholy Hill”. Det er mengder av fremdrift og energi, uten at de mister taket på detaljene. Bassen kommer også fint med i mindre rom. Også ”One Spliff A Day” blir gjengitt med begeistring og energi – selv om man kan merke at reggae ikke er QT3-ernes livrett.

Går man et trinn høyere opp på energiskalaen til storslått heavyrock, begynner også BT3-erne å miste grepet. På ”Pestilence And Plague” fra albumet om ”Nostradamus” flyter kor og gitar litt sammen. Men oppgaven er vanskelig, og høyttalerne slipper bedre fra det enn noen annen i testen!

Også i denne testen: