: Burson Conductor

Jeg hopper nesten av glede hver gang jeg ser en forsterker med digitale innganger. Med innebygd digitalkonverter (DAC) forkortes signalveien betraktelig. Ingen analoge kabler som øker støygulvet, og hvor deler av signalet forsvinner i tvilsomme termineringer. Med digital overføring vil alt annet enn de mest elendige løsningene bringe signalet gjennom med dynamikken bevart og støygulvet nede. Kvaliteten på digitalkonverteren og den videre analoge signalveien er derimot av stor viktighet.

En påkostet hodetelefonforsterker kan ha godt av en innebygd DAC av samme grunn. Ulempen er at det er et fordyrende ledd, så hvis du allerede har en konverter du er fornøyd med, kan du fint gå for Burson Soloist i stedet, som er nøyaktig den samme hodetelefonforsterkeren, bare uten digitaldel. Den koster bare litt over halve prisen, 7.500 kroner.

Prisen for digitaldelen
Er digitaldelen i Conductor så verdt 6.500 kroner ekstra? Kanskje ikke. Det finnes flere DAC-er til rundt 5.000 kroner som kan vurderes, blant annet er Hegel HD11 nå nede i 4.000 kroner, og Musical Fidelity M1DAC er også et meget godt alternativ. Begge med både oppløst og nøytral lyd.

Men digitaldelen i Conductor er intet å kimse av. DAC-en er av typen ESS Sabre32 9018 med 32-bit oppløsning og oppgitt dynamikkområde på 135 dB. Den støtter lydsignaler opptil 24-bit/192kHz, det gjelder også USB-inngangen. Som er asynkron, slik at klokkingen av signalet skjer i Conductor og ikke i PC-en.

Forforsterker
I likhet med sin helanaloge bror Soloist er Conductor også en forforsterker. Uten fjernkontroll og med sin smale formfaktor virker det mer fornuftig å koble denne til et par aktive høyttalere enn en effektforsterker i et fullkomponent stereoanlegg, men det velger man naturligvis selv. Jeg føler uansett det er mer naturlig å snakke om Conductor først og fremst som en hodetelefonforsterker, men som kan spille gjennom et høyttalerpar i sosiale lag, når det ikke sømmer seg å sitte viggo venneløs og høre på musikk (den kan også kobles til en separat forforsterker via direkteutgangen). Sett i lys av dette kan 14.000 kroner synes litt stivt. I så fall er Soloist et større kupp.

Lydkvaliteten
Når derimot Conductor får varmet seg opp til en stabil arbeidstemperatur – som er ganske varmt – glemmer jeg straks den høye prisen. Med min MacBook Pro koblet til USB-inngangen etter nødvendig driver er lastet ned fra Bursons nettside (ellers klarer ikke klokka i konverteren å synke skikkelig mot lydsignalet fra Mac-en), er musikken som balsam for ørene. De åpne, nøytrale hodetelefonene Shure SRH-1440 er slettes ikke lett å blåse skikkelig liv i. Men du verden, for en kraftig forsterker!

Dynamikk
Dynamikken på Ani DiFrancos sang ”J” fra albumet ”Which Side Are You On?” tatt opp i 24-bit/88,2kHz, er formidabel. Shure-telefonene er ikke lette å vekke opp og få kantslagene på skarptromma til virkelig å smelle, men Conductor klarer bragden uten å blunke. Nå har hodetelefonene en hyggelig impedans på 37 ohm og trenger slettes ikke alle de fire wattene per øre som Conductor er i stand til, men de låter litt tamt selv med en ganske god hodetelefon-DAC som HRT HeadStreamer. Koblet til Burson Conductor er det noe helt annet. Hodetelefonene mangler normalt energi i dypbassen, men her blir det noe ganske annet.

Bassrytmer
Med musikk som virkelig pumper i bassen er likevel ikke Shure-telefonene de mest underholdende (litt slank bass), og spiller du høyt vil dessuten sidemannen høre det ganske tydelig. Åpne hodetelefoner lekker, sånn er det. Da er Beyerdynamic Custom One Pro betydelig mer underholdende. ”The Fragile” av Nine Inch Nails går på, jeg gjør meg klar.

Det hele er ekstremt. Med Conductor er det bare å spille så høyt man vil. Jeg gir meg lenge før forsterkeren, jeg har ingen tvil om at den lett kan få hodetelefonene til å bryte smertegrensen på 130 dB. Men viktigere er det at bassen er så dyp, saftig og deilig, samtidig som det er stålkontroll på overtonene. Det rasler deilig i kjetting hver gang stikken treffer tammen, som låter meget klart og åpent med Conductor. Jeg vet jeg i dette bladet har skrevet at musikkspilleren Astell & Kern AK100 også låter meget bra med disse hodetelefonene, men det er selvsagt bare blåbær i forhold til Burson Conductor.

Bra til å spille lavt
Det er likevel ikke det å spille høyt som er det viktigste. Kraft er også viktig når man spiller lavt, for å bedre understreke forskjellene mellom svake og sterke segmenter i musikken. Noe Conductor virkelig gjør på 24-bit/48kHz-innspillingen av R.E.M.s ”Drive” fra klassikeralbumet ”Automatic For the People”. Stålstrengegitaren klinger deilig ut, mens bassgitaren ligger i bunnen og maler bakgrunnen svart. Michael Stipes følelsesladde stemme står klart i midten, med en stor klang rundt seg. Når trommene så kommer inn, kompletterer de det dynamiske lydbildet. Dette er virkelig bra.

Tre lydnivåer
Conductor har mulighet for å velge mellom tre utgangsspenninger på fronten: altså lav, middels og høy gain. Jeg har brukt den med middels, uansett hodetelefoner. Lav gain gjør at volumhjulet må vris veldig langt for å få nødvendig lydnivå (bortsett fra med ekstremt lettdrevne hodetelefoner), mens høy gain forandrer lyden til å bli litt krassere oppover i toneregisteret. Jeg føler ikke den har samme ro og oppløsning med høy gain, derfor anbefaler jeg å selv med tungdrevne hodetelefoner å beholde den på middels. Selv med en høy motstand på 250 ohm vil dette fungere fint.

Understreker dårlig innspilling
Ingen av gaininnstillingene får meg til å orke å høre på Nirvanas ”In Bloom” fra remasterversjonen av ”Nevermind”. 24-bit/96kHz oppløsning hjelper lite når man har valgt å knuse innspillingen ned til en murstein av forvrengt lyd. Spesielt med Shure-hodetelefonene avsløres det forvrengte og stygge lydbildet, og jeg kan ikke fatte og begripe at denne versjonen har blitt gitt ut. Cymbaler! Slutt å gnage øret av meg! Dummeste kjøpet jeg har gjort. Faktisk understreker Conductor enda mer enn jeg har hørt før, hvor tragisk dårlig dette låter.

Digitalt mot analogt
Det er lite forskjell å høre mellom USB og optisk tilkobling med Conductor. Koaksial har jeg ikke prøvd, all den tid min CD-samling er i ferd med å pensjoneres, og min MacBook ikke har koaksial ut.

Derimot er det større forskjell å høre når i stedet en annen DAC får prøve seg, nemlig min trofaste Hegel HD20. Det blir noe ganske annet. Til 8.000 kroner løfter den lydkvaliteten enda et godt hakk. Den deilige klaverballaden ”North Country II” av Ola Gjeilo fra albumet ”Stone Rose”, spilt inn av 2L, gjengis med flere klangfarger fra flygelet. Overtonene er enda mykere og mer vektløst gjengitt, og når trompeten kommer inn, blir hvert klaffetrykk mer i ett med musikken. Lydbildet er større og åpnere.

Digitaldelen – svakeste ledd
Det låter som tidligere beskrevet meget bra også når Conductor dekoder signalet, men alt i alt føler jeg ikke DAC-delen er dens sterkeste side. Digitalkonverteringen i Burson Conductor er god, men jeg er redd den ikke helt forsvarer prisøkningen på 6.500 kroner. Jeg vil også tro at eksempelvis Musical Fidelity M1DAC får frem flere detaljer fra lydbildet enn Conductor. Conductor er definitivt en god hodetelefonforsterker og spesielt kul med DAC innebygd. Men du får nok enda mer for pengene ved å velge den helt analoge Soloist, som er nøyaktig den samme hodetelefonforsterkeren, bare uten DAC.

Ønsker du innebygd digitalkonverter, men ikke er avhengig av forforsterkerutgang, stiger dessuten Sennheiser HDDV 800 til samme pris som Conductor opp som en meget tøff konkurrent.

Konklusjon
Burson Conductor er et meget spennende kinderegg. Vi snakker hodetelefonforsterker, digitalkonverter og forforsterker i ett og samme produkt. Riktignok til dobbel pris av sin bror uten digitalkonverter, den ellers identiske Soloist.

Til prisen får du en hodetelefonforsterker som har stålkontroll på hodetelefonene. Du kan spille så høyt eller lavt du vil, og drive hvilke som helst hodetelefoner. Og Conductor serverer et stort lydbilde med et vell av detaljer. Oppløsningen er usedvanlig bra, man blir grepet av et lydbilde så vektløst og likevel så kontant, at man blir sittende å lytte… og lytte… og lytte. Deilig.

Selve digitaldelen er ganske bra, men det finnes bedre konvertere der ute som ikke koster skjorta. I så måte er nok Burson Soloist et enda bedre kjøp. Den koster 6.500 kroner mindre, slik at du sitter igjen med nok penger til en enda bedre digitalkonverter – og dermed enda bedre lyd.