TEST: Bowers & Wilkins 705 S3

Da jeg i fjor testet stativhøyttaleren Bowers & Wilkins 705 S2 Signature, var jeg først smått skeptisk. Prisen hadde økt med 50 prosent over basisutgaven 705 S2, som allerede var en svært gjennomført og habil høyttaler. Det viste seg likevel at de små, men viktige forbedringene i Signature-utgavens delefilter, og dens stivere kabinett, tok oss enda nærmere kjernen av musikken. Bedre dynamikk og lavere forvrengning resulterte i høyere oppløsning og økt troverdighet.

Den mest åpenbare forbedringen var likevel at Signature-modellen kom i nye påkostede utførelser. Høyttaleren så fantastisk ut i ibenholt, og litt senere ble den tilgjengelig i en unik, dyp blåfarge som de kalte Midnight Blue. Det hele var til å sikle etter, og gjorde at man følte man fikk litt ekstra for de ekstra pengene man la på bordet.

B&W 705 S3 nærmer seg 800-serien

Nå har tiden endelig kommet for S3-utgaven. Den mest åpenbare endringen fra den opprinnelige S2, er frontplaten. Den har nå blitt buet, hvor den tidligere var flat. En buet front vil ha mindre diffraksjoner, altså lydbølger som vandrer i ulike retninger langs frontplaten og kolliderer inn i hverandre på veien ut mot kantene. Dette skaper både kanselleringer og forsterkninger av ulike frekvenser, og vil skape ujevnheter i gjengivelsen.

Dessverre får vi ikke fargevalgene fra S2 Signature, men foruten blank svart og matt hvit har vi fått en ny trefarge, nemlig en (i mine øyne) mer elegant mokkafarge, hvor S2 kom i en mer rødlig rosenøttfarge.

Lengre diskantrør

Det gjenkjennelige Nautilus-diskanthuset på toppen av kabinettet har blitt lengre siden sist, og frest ut i ett stykke. Det er også mer effektivt frakoblet høyttalerkabinettet, alt for å ytterligere redusere forvrengning.

Som et direkte resultat av den buede frontplaten sitter mellomtonebassen i en ny kapsel i dødt aluminium, som stikker ut fra kabinettet og får høyttaleren til å minne mer om storebror 805 enn noen gang tidligere. Skjønt, 805 D4, som den nyeste modellen heter, har en frontbaffel som kurver seg hele veien bak kabinettet, i en nærmest perfekt dråpeform. Et slikt kabinett er mye dyrere, og ikke forenelig med prislappen på 700-serien. Selv om vi også her klart er i entusiastklasse.

Ingen av endringene som er gjort synes i spesifikasjonene, som er identiske med forgjengerens. 88 dB følsomhet, avrulling ved 50 Hz i bassen, men hele 28 kHz i diskanten er samme som før.

Lyden av Bowers & Wilkins 705 S3

Jeg har alltid likt den ærlige og superåpne gjengivelsen til 700-serien. Og der hvor 705 S2 Signature var eminent i alle disipliner bortsett fra dypbass, så drar S3 det enda et hakk lenger mot det perfekte – uten å miste hjertet på veien.

Når Nidarosdomens jentekor tar hovedrollen på Kim André Arnesens Tuvayhun og sangen Song for Justice, strømmet fra Roon via Hegel H190, er det med et grandiost lydbilde. Det er nesten ikke til å tro at dette tegnes opp av to enslige høyttalere, plassert en drøy meter ut fra bakveggen og med lengre klaring til sideveggene. Jeg snakker ikke først og fremst om fysikk og kontroll nå, men holografien. Diskanten er så distinkt og uforvrengt, og koret henger liksom som et hologram i luften foran meg.

Det er vrient å høre hvor nedre diskant går over i mellomtone, for overgangen mellom de to elementene er så sømløs at alt høres som det kommer fra samme punkt.

Utklingingen av pianotonene på Ludovico Einaudis Night er eminent, og transientene fra xylofonen i bakgrunnen avleveres lynraskt. Det hele er så helstøpt, og når strykercrescendoet bygger seg opp fra rundt 2:30 inn i sangen blir jeg bare sittende og måpe. En mer perfekt gjengivelse tilhører virkelig sjeldenhetene, og man skjønner at her har B&W ikke overlatt noe til tilfeldighetene.

Bedre enn S2 Signature

Jeg fikk mye av de samme opplevelsene med S2 Signature. Stemmen til Laura Marling på den deilige kontrabass-drevne balladen Soothing sto frem fra musikken, plantet i midten, og med kontrabassanslagene som raspet deilig langs det båndløse gripebrettet. Et ess av en høyttaler, på (nesten) alle måter.

S3 har enda høyere oppløsning. Det er egentlig den samme lyden jeg husker, bare med en enda mer distinkt vokal, og et større rom rundt musikken. Det er slettes ikke natt og dag, og jeg skal være forsiktig med å rope at S2 Signature-eiere bør oppgradere. Det er subtilt, men likevel viktig.

Slank bass

Skal man i det hele tatt kunne ta høyttalerne på noe, så er det når man setter på elektropop eller annen musikk med litt saftige bassrytmer. For, selv om basstonene virkelig er fantastiske, med klanglag på klanglag i et komplekst lydbilde, så er høyttalerne totalt blottet for noen «partypukkel». Kombiner dette med at de ruller av allerede ved 50 Hz, så er det klart at dette er ingen basskanoner.

Mange vil hevde høyttalerne mangler punch, og jeg er nok blant dem. På veldig mye av musikken jeg normalt lytter til foretrekker jeg den saftigere bassen fra for eksempel Dynaudio Evoke 20. Også Kef R3, som siden har kommet i en ny Meta-utgave, har en mer underholdende bass – selv om de faktisk på papiret ruller av tidligere. Begge er de også mer lettdrevne. 705 S3 krever som sine forgjengere en del strøm fra forsterkeren for at basstransientene skal komme skikkelig frem.

Diskanten setter krav

En annen ting man skal passe på er at den ellers fantastiske diskanten setter krav til kvalitet fra både lydkilde og forsterker, men også innspilling. Det er en del poputgivelser som jeg ellers elsker å høre på, som fremstår som en anelse skarpe spilt gjennom 705 S3. Det kan man egentlig ikke laste høyttaleren for, det er bare sånn det er med kvalitetsprodukter som avslører alle detaljer – og da også svakheter. Diskanten er likevel en smule forsterket her kontra andre ærlige høyttalere, og da blir det bare desto mer avslørende om noe ledd i kjeden mangler oppløsning i toppen.

Anbefalte forsterkere

Jeg opplevde et meget godt resultat med Hegel H190, og høyttalerne vokste med oppgaven om man puttet på enda bedre saker.

Jeg skal ikke gå så langt at jeg anbefaler den mye dyrere Naim New Classic-serien til disse, da prislappen blir altfor skjev. Jeg sier bare at hakesleppet var stort, og den litt rundere diskanten til Naim temmet også sibilanter noe her, uten å gå utover holografien, noe som kledde høyttalerne godt. Av samme grunn kan jeg nærmest garantere at Naim Nait XS 3 vil være en drømmematch, i en tid når også Supernait 3 blir i overkant kostbar for disse høyttalerne. Kilde kommer i tillegg.

I den andre enden synes jeg Bluesound Powernode i nyeste utgave er en spennende liten krabat. Den koster bare en tredjedel av høyttalerne, har mer kraft enn man tror, og den litt varme klangen kler høyttalerne godt. Så får du også strømming inkludert i prisen. Et hett tips, om du synes du har brukt mer enn nok penger på høyttalerne alene. Jeg kan derimot ikke si det samme om Sonos Amp, som blir for svak og gråtonet i klangen til å yte disse høyttalerne rettferdighet.

 

Konklusjon

Bowers & Wilkins har fornyet 700-serien enda en gang, og den største kompaktmodellen 705 S3 er beviset på at det går an å forbedre noe som nesten er perfekt fra før.

Selv i forhold til Signature-modellen av forgjengerne er lydbildet nå enda luftigere, åpnere og friere. Instrumentene får så mye plass rundt seg, at det nesten er vanskelig å tro. Man kan si høyttalerne kanskje er litt vel ivrige i toppen, men med en helhet som denne, så får man bare heller sette høyere krav til kvaliteten på lydkilden og musikken.

Bassen er heller ikke denne gang blant de mest slagkraftige eller «morsomme», men til gjengjeld veldig ærlig og avslørende. Disse høyttalerne er som skapt for å skape gåsehud under aktiv lytting, og kan fint også brukes av profesjonelle til å mikse på, om man ønsker noe litt annerledes – og mye penere – enn et par studiomonitorer.

Jeg skulle ønske B&W tilbød samme finisher som i S2 Signature-modellen, men det sparer de vel kanskje til en kommende S3 Signature.