Akkurat i tide til kroningen av kong Charles III (i London den 6. mai) serverer, betimelig nok, Netflix oss en spin-off-serie fra Bridgereton-universet.
Gjennom to sesonger har vi hygget oss kostelig med sosietetsfiffen i 1800-tallets London, med alle intrigene, den sosiale sladderen, skandalene, klatringen på den sosiale rangstigen – og mengder med rålekre, fargerike kostymer, overdådige parykker, yndige push up-pupper og vovet sex.
Plutselig ble kostymedrama populært, moderne, kult og hipt!
Basert på romanserien til Julia Quinn har serieskaper Shonda Rhimes (som også er med-manusforfatter) skapt et herlig, fargerikt (!), pulserende og medrivende univers. Men der Bridgerton-serien helt uforskammet spilte på heftige sex-scener, et pikant plott og frekke replikker, så tar hun med forhistorien om dronning Charlotte en ny narrativ vri.
Kroningen av den «eksentriske» kongen
På tidslinjen befinner vi oss noen tiår før handlingen tar til i Bridgerton, nærmere bestemt i det Herrens år 1761; rett før kroningen av (den virkelige) kong George III (Corey Mylchreest).
Etter en slunken statskasse (tømt av kriger) og et gryende opprør i de amerikanske koloniene (full krig brøt ut i 1775) er enke-dronning Augusta (Michelle Fairley, Game of Thrones) på desperat jakt etter et egnende koneemne til sin asosiale, nerdete sønn – og en rettmessig arving til den britiske tronen.
Valget faller på den purunge Charlotte av Mecklenburg-Strelitz (India Amarteifio). Som man gjorde i de dager, inngikk hennes proaktive bror, bak 17-åringens rygg, en forlovelsesavtale med Det britiske kongehus, som samtidig sikret dem en militær alliansepartner.
Særs motvillig, i et stramt korsett med juveler, kniplinger og stikkende hvalben, setter Charlotte seg i vognen som skal bringe henne til London; og en konge hun aldri tidligere har møtt. Der blir hun målt og veid som det «avlsdyret» hennes rolle innebærer.
Et «fargeblindt» samfunn
Noe av det mest fascinerende med Bridgerton var seriens befriende skildring av et «fargeblindt» London, anno 1813. Selvsagt helt historisk ukorrekt, men serien kom unna med det nettopp fordi den ikke gjorde et poeng ut av det. Med Queen Charlotte får vi forklaringen på hvordan samfunnet kunne utvikle seg i den retningen. Dessverre tar det litt av «magien» bort fra historien.
Et fargerikt fellesskap er da heller ikke hoved-narrative i spin-off-serien, men heller hva som har formet den myndige og handlekraftige dronningen vi har blitt kjent med i Bridgerton (Golda Rosheuvel). Hennes dramatiske reise, med et særs «komplisert» forhold til sin gemal, en mann som i historiebøkene omtales som «The Mad King», er seriens drivkraft.
I tillegg fokuserer serien på kvinners underdanige rolle på slutten av 1700-tallet, deres posisjon i overklassen som «fødemaskiner» og mangelen på egenverdi. Tidvis i overkant påtatt, men sort sett subtilt nok fortalt til at serien ungår «woke»-klistremerket.
Iskalde hvetebrødsdager
Etter det overdådige bryllupet vil plutselig ikke kong George vite av sin unge brud. De bor hver for seg, møtes knapt og selv «den ekteskapelige plikt» settes på vent. Noe som får både enke-dronningen, hoffet og parlamentet til å tvile på om «det store eksperimentet» virkelig kan bære frukter.
I stedet for å bedekke sin fyrrige Frue, er George mer opptatt av sin enorme stjernekikkert, vitenskapelige fremskritt og dyrke sin egen mat. Ei heller er han komfortable i sosiale sammenkomster. Jepp, her er det mye som minner om dagens kong Charles III.
Til hoffet, og hoffknektenes, stor fortvilelse er det glamorøse ekteskapet i ferd med å utvikle seg til et hat-hat-forhold. Men hva er det ektemannen ikke vil Charlotte skal vite om?
Glimrende ensemble
Unge Amarteifio er fortreffelig i rollen som den staute tenåringsbruden, som havner i en helt annen livssituasjon enn hun ble forespeilet. Vi har tidligere sette henne i blant annet Evermoor og Sex Education, men her spiller hun en langt mer kompleks rolle. Hennes hårfine balansegang mellom usikker og fortvilet, til selvsikker og målrettet er spot on.
Vi savner litt av den mer frekke dialogen som har definert Bridgerton-serien, noe den unge, freidige lady Danbury (en herlig Arsema Thomas) har fått eneansvaret for. Som hennes eldre utgave (Adjoa Andoh) er hun her et friskt pust. En dame med ben i nesen, som bryter normer og regler og ikke går av veien for en skandale. Hele tiden med sin egen families fremtid, og posisjon, som drivkraft. Hennes gjentatt sengeeskapader med den (meget) eldre ektemannen, blir etter hvert i overkant karikert og repetitivt.
Etter hvert kommer kongens galskap, og doktorens morbide «kur» mer i bakgrunnen, de er de tre (fire) driftige kvinnene dronning Charlotte, lady Danbury og lady Bridgerton (og enke-dronningen) som driver handlingen, og samfunnsutviklingen, fremover – der mennene blir statister. Det være om vi befinner oss i 1761 eller 1815.
De trekker i trådene, sørger for at sønnene skaffer seg koner og arvinger, og forhandler frem avtaler og allianser.
Og, om det ikke akkurat (under hvetebrødsdagene) er blomstrende romantikk mellom den tvangsgiftede tyske barnebruden, og den «eksentriske» kongen, så har deres knekter, Brimsley og Reynolds, fått rollen som denne sesongens søteste par. Litt påtatt, men mest morsomt.
Skjønnhetsfeil
Serien bruker dessverre for mye tid på å repetere seg selv. Til stadighet skal tidligere scener oppklares/forklares, uten at den «nye» versjonen bringer mye nytt til torgs. Blir for omstendelig og nærmest sirkulært.
Det brukes også kunstig mye tid på å holde kongens galskap som en hemmelighet. «Alle» vet jo at kong George III mentalt var på nivå med The Mad Hatter (Alice in Wonderland); han har jo også konsekvent holdt seg innestengt i sitt kammers under de to første sesongene av Bridgerton.
PS! Ønsker du å se en historisk korrekt film om kongen, se den fabelaktige The Madness of King George (1994) med Nigel Hawthorne i hovedrollen.
En serie med dybde og substans – bak all glamouren
Selv om de utad ser like glamorøse og pompøse ut, har Queen Charlotte blitt en langt mer sofistikert, og realistisk (dog slettes ikke historisk korrekt!), dramaserien enn sitt opphav, Bridgerton.
Samtidig har den klart å beholde det litt eventyrlige, overdådige og småfrekke humoren fra moderserien. Det har blitt en serie med mer tyngde, som tar opp spørsmål som fordommer/uvitenhet mot psykisk helse, rasisme, kvinners rettigheter og sosietetens fordeler i samfunnet – uten at den blir påtatt moraliserende.
En litt strammere regi, kortere spilletid og en klarere dramaturgisk utvikling, så hadde serien snust på toppkarakterene. Men bevares, til tross for sine åpenbare skjønnhetsfeil, så er dette definitivt en underholdende og fascinerende serie vi vil anbefale. Rhimes, og Netflix, fortjener honnør for en serie som våger å bryte ut av sitt mønster. 4 sterke stjerner.
Queen Charlotte hadde Netflix-premiere den 4. mai. Anmeldelsen er basert på hele sesongen.
Fakta:
- Netflix
- Release: 4. mai 2023
- Regi: Tom Verica
- Med: India Amarteifio, Golda Rosheuvel, Corey Mylchreest, Arsema Thomas, Adjoa Andoh, Ruth Gemmell, Hugh Sachs, Michelle Fairley, Sam Clemmett, Freddie Dennis, Richard Cunningham, Tunji Kasim, Rob Maloney, Cyril Nri
- Genre: Drama
- Land: UK
- År: 2023
- Tid: 6:02 t.
- Karakter: 4
- IMDb