Anmeldelse: Peter Pan & Wendy

De siste årene har Walt Disney Studios gjentatte ganger gjort en gullgruve ut av å transformere sine animasjonsklassikere til live action spillefilmer.

Filmer som Løvenes Konge, Mulan, Askepott, Aladdin og Skjønnheten og Udyret har alle blitt enorme kassasuksesser; dermed ikke så merkelig at underholdningsgiganten fortsatt gir full gass på dette prosjektet.

Der flere av filmene har fått tilført noe nytt, og kommet i en spennende/fascinerende form som spillefilm, så bommet Disney (og regissør) Robert Zemeckis grovt med fjorårets nyinnspilling av Pinocchio, der de faktiske endte opp med å ta bort mye av det eventyrlige og unike som den fantastiske animasjonsfilmen bød på.

I dag er det Disney+-premiere på remaken av klassikeren Peter Pan (1953); denne runden servert i en smått modernisert versjon, med et multikulturelt ensemble og et betydelig mørkere bakteppe.

I dag er det Disney+-premiere på remaken av klassikeren Peter Pan (1953); denne runden servert i en smått modernisert versjon, med et multikulturelt ensemble og et betydelig mørkere bakteppe.

 

Den eventyrlige historien (fra bøkene til skotske J. M. Barrie) om gutten som ikke ville bli voksen har blitt fortalt mange ganger på film tidligere, men ingen så minnerik som Disneys animasjonsbragd fra 1950-tallet. Aldri har vel nattehimmelen over London mot slutten av 1800-tallet fremstått mer magisk. Og ble du ikke dratt inn i eventyrverdenen av eksotiske havfruer, feer, flyvende barn, sinte indianere og sleske sjørøvere – så hadde du nok allerede mistet «gutten» i deg.

Liveversjonen, som i dag debuterer på Disney+, følger animasjonsfilmen nærmest til punkt og prikke. Noen nye (vel fungerende) sanger er lagt til og enkeltscener er byttet ut/forlenget. Samtidig har regissør (og manusforfatter) David Lowery (Peter og dragen, The Green Knight) lagt seg på en adskillig mørkere, og mer voksen, tone. Noe som kler historien godt.

Tidsmessig befinner vi oss fortsatt på slutten av Viktoriatiden, da den alveaktige gutten Peter Pan (Alexander Molony) oppsøker rikmannsbarna Wendy (Ever Anderson), John og Michael i tjukkeste London. Den barnslige, smått naive, Peter tar dem med til den drømmeaktige eventyrverdenen i retning «den andre stjernen til høyre». Finurlig nok bruker de denne gangen selveste Big Ben som portalen inn til Neverland.

I forkant av premieren har de hersket mye debatt rundt skuespillerne, som kommer med særs differensiert etnisk opphav – noe man nok ikke observerte så mye til i Londons gatebilde anno 1885. Historisk nok får vi også den første Disney-filmen med en skuespiller med Down syndrom (som en av «The Lost Boys»), Noah M. Matofsky.

På papiret kan nok valget av skuespillere fremstå noget kalkulert og søkt politisk korrekt, men dette er ikke noe man tenker over i filmen. Et samlet ensemble glir sømløst inn i historien og settingen.

Da ville det fremstått langt merkeligere, og konstruert, om handlingen foregikk i Londons midte (tidsbildet tatt i betraktning) enn på en fantasiøy. Med unntak av fyrrige Tiger Lilly (Alyssa Wapanatâhk) har indianerne dessverre fått en langt mer tilbaketrukket rolle i spillefilmversjonen.

Både unge, litt anonyme, Molony og herlig karismatiske Anderson imponerer i hovedrollene som henholdsvis Peter og Wendy, men du er aldri i tvil om hvem som er filmens egentlige stjerne: Jude Law som den uforlignelige sjørøverkapteinen kaptein Hook.

Det er bakgrunnshistorien til Hook og hans relasjon til Peter Pan som er filmens dramaturgiske drivkraft – og på dette planet tilfører liveversjonen faktisk noe genuint, og interessant, nytt til historien. Legg så til at Law er fabelaktig, hårfint balanserende outrert, i rollen som den smått maniske, men samtidig hissige og komplekse Hook, så lar vi oss rive med inn i et lekkert eventyrland.

Lowry har toppet teamet sitt med de beste folkene innen dataanimasjon, spesialeffekter, foto og kulisser – for Peter Pan & Wendy ser virkelig eventyrlig lekker ut!

Greit nok at den fryktede krokodillen har vokst seg ut av proporsjoner, men det er den litt udefinerbare magien som kommer frem i grønnsværet, buskaset, lyssettingen og stemning som suger oss inn i historien; store deler filmet på idylliske Færøyene.

70 år etter sin animasjonsdebut beviser Disney at Barries sterke historie fortsatt har noe å fortelle oss, og er relevant for vår egen tid – så vel de minste av oss, som de midt i livet. 4 sterke stjerner til en evergreen historie som så absolutt fortjener et gjensyn.